Sterkt og ambisiøst memoarprosjekt fra mediterende hundreåring viser hva som er mulig når man greier å få døren inn til seg selv på gløtt igjen.
Er det noen andre som har gitt ut bok på sin 100-årsdag? Attpåtil med noe på hjertet som kan bety noe for andre? For det har Berit Østbye gjort. Sannsynligheten er nok svært liten for at andre forfattere har gjort det samme ved 100 års-milepælen.
Berit Østbye har hatt en ambisiøs plan for sine Hundreårsbetraktninger, med en sterk åpning i de første kapitler og treffsikre formuleringer som sitter igjen hos leseren. Hun evner å formidle hvordan hun har bearbeidet livsrester, helt fra tidlig barndom, gjennom et langt liv. Med et klart psykologisk fokus - helt «inn på nerven».
Skulle det bli en bok av det, måtte hun komme nærmere det psykologiske grunnfjellet i seg. Det var ingen vei utenom å gå dypere inn i personlighetstrekk og selvbilder. Men det måtte selv overvinnelser til når motstanden målte sin styrke med henne. Ellers ville det ikke blitt noen bok av det. At boken er her, sier sitt.
Les også: - Oppskriften er meditasjon, havregrøt og tidlig til sengs - intervju med Berit Østbye
Livet har bydd på langvarig trening i å overleve det overveldende. Hun utforsker hvorfor hun ikke tåler nederlag, og overbevisningen om at hun ville gå i stykker av det. I likhet med Peer Gynt, som helst gikk utenom, har også Berit Østbye kjent på trangen til utsettelse; til å forbli i lykkelig uvitenhet om det som er ubehagelig, og på impulser til å hengi seg til dagliglivets enkle gleder i stedet.
Når lysten til å utforske forsvant, kunne det fortone seg bedre å ty til bortforklaringer. Men hun banet seg vei videre innover, og evnet å bli mer kjent med det hun møtte hos seg selv, på nivåer av sinnet som ikke er lett tilgjengelig. Hun fikk grepet tak i et minne, fra en gang der «det kjentes som om jeg fikk tak i en nøkkel til å låse igjen døren inn til meg selv». Følgene av dette var reaksjonsmønstre som ble vedvarende trekk ved henne.
Boken illustrerer med kraft hva som skal til for å hente frem, bevisstgjøre, formulere og bearbeide slike følger: å avdekke forutsetter evne til ærlighet. Ny selvinnsikt bringer prosessen videre, trinn for trinn: selveste selvbildet kan hun ikke risikere å miste. Vi blir med inn i de indre dialogene hun fører med seg selv i kapitlet «Stemmen» - med sin «interiørkonsulent». Hun har hatt nok å holde på med til sin hundreårsdag og har brukt tiden godt.
Listen til familien. Boken gir et levende innblikk i hva lister har betydd i Berit Østbyes liv på viktige områder. Så slår hun til med den briljante ideen: å etterlate seg en liste til de pårørende over innrømmelser av hvor dum man kan ha vært enkelte ganger. En slik liste til familien over ervervet selvinnsikt kunne kanskje være noe å reflektere over for flere enn forfatteren?
Ingenting glemt. Etter å ha båret på et komplisert, uforløst, uforsonlig forhold til sin mor i 95 år kan det se ut som det fortsatt er mye i psykologisk bevegelse i henne rundt dette. Vi inviteres inn i en inngående skildring av forsøk på forsoning med moren. Det virker som det ikke er for sent – at psykologisk bevegelse ikke har opphørt. Det handler om å kunne skifte perspektiv. Og det holder hun på med fremdeles. Her gjelder på ingen måte at «om hundre år er allting glemt», men snarere at perspektivet kan endre seg. Hun lar leseren undre seg over hva som er mulig når man greier å få døren inn til seg selv på gløtt igjen.
Berit Østbye
Til syvende og sist
Hundreårsbetraktninger
(Emilia forlag, 2020)
- Anne Grete Hersoug
Psykolog, dr. philos. Spesialist i klinisk psykologi med intensiv psykoterapi, Universitet i Oslo. Kurslærer i Acem.
