Veilederne svarer: Er å akseptere å ikke gjøre noe?

Er det å akseptere det som kommer i meditasjonen, bare å gjøre ingen ting, la alt flyte?

Jeg har vært til meditasjonsveiledning, og fått forståelse av at jeg kanskje har et for aktivt forhold til tankene i meditasjonen. Jeg sorterer bort uhensiktsmessige tanker og dyrker de tankene som jeg tror kan gi meg ro eller ny forståelse. Alt dette gjør at jeg kanskje styrer for mye, mot det jeg tror er hensiktsmessig og bort fra det jeg tror er uhensiktsmessig. Jeg fikk forståelse av at jeg skulle akseptere. I ettertid har jeg lurt på hva det betyr. Skal jeg akseptere alle tanker? Skal jeg akseptere alt jeg gjør?

Er det å akseptere det som kommer i meditasjonen, bare å gjøre ingen ting, la alt flyte?

Det å møte det som kommer i meditasjonen med aksept, er å være aktiv på en  særegen måte. De fleste impulser, enten det være seg tanker følelser eller kroppsimpulser, har flere impulser knyttet til seg, dvs. måter vi er vant til å møte disse impulser på. Er vi rastløse, har vi innøvde reaksjoner på å dempe rastløsheten, er vi sinte , har vi behov for  å bli mindre sinte, har vi smerte, har vi behov for å bli kvitt smerten. I dagliglivet, og også ofte i meditasjonen,  får disse impulsene prege situasjonen.  Vi gjør noe , som kan være ubevisst, for å bli roligere, mindre rastløse, bli kvitt smerten etc.  Dermed er vi aktive på en egen måte  i forhold til vår tankestrømmen. Dette er noe allment, vi gjør det hele tiden, også i meditasjonen. Kanskje du gjør det ekstra mye, fordi du vil ordne litt opp.

Så hva skal vi gjøre hvis oppgaven er å være mest mulig ledig og  akseptere det som kommer? Det er ikke å tenke på innholdet i tankene om vi skal akseptere det. Det blir i så fall å gi aktiv oppmerksomhet til tankestrømmen som jo skal komme og gå uten at vi griper inn.

Vi snakker ofte om at metodelyden og egenaktiviteten er en arbeidsenhet, som skal  møte hverandre så fritt som mulig, som  skal være samstemt. Metodelyden  er vårt arbeidsverktøy. Det er den vi forholder oss til. For at den skal nærme seg tankestrømmen mest mulig, må vi både være nær lyden og tankestrømmen, nær,  men ikke konsentrert. For å sammenligne den type oppmerksomhet med noe, kan man tenke på den oppmerksomhet man viser en nær bekjent som man møter.  Man blir ikke bare oppmerksom på hvordan vedkommende ser ut, men får et inntrykk av hva slags stemning vedkommende er i. Kanskje det går an å si at man tar inn den andre i egen oppmerksomhet. Desto mer åpen og inkluderende oppmerksomheten er, desto mer av den andres sinnsstemning fanger man opp. 

Likevel er det alltid slik, at etter en stund, vil  noen impulser fanger deg mer enn andre. Da mister man  den åpne oppmerksomheten og blir fanget av noe som er i sinnet. Og mister  metodelyden. Som vi vet, er dette en naturlig del av meditasjonen, ikke noe som skal  motarbeides. Men når du blir oppmerksom på det, tar du lyden opp igjen, så ledig som mulig, og lytter deg til hvor tankestrømmen er.  

  • Maria S. Gjems-Onstad

    Meditasjonslærer i Acem. Spesialist i klinisk psykologi.

  • Dag Spilde

    Pensjonert leder for IT utvikling og rådgiving. Kurslærer i Acem i mange år.

Ok