Kan jeg bruke meditasjonen til å finne en god balanse mellom meg selv og andre?

Noen mennesker er åpent kravstore. Andre virker i hvert fall på overflaten ganske motsatt, de preges av altoppofrende aktivitet for andre. Så tenker jeg noen ganger at også de kan ha store krav til seg selv, og også til sine nærmeste. Jeg hører nok med her. Selv blir jeg skuffet over meditasjonen når den ikke gir den ro jeg håper på. Metodelyden samarbeider ikke med meg, den blir borte i tåken og kan også bli hakkete og vanskelig. Jeg krever noe av metodelyden og meditasjonen. Hva kan sammenhengene være her?

Aktiv handling

Først vil vi presisere at metodelyden er et passivt objekt. Det er den mediterende som gjentar lyden. Det er den mediterende som utfører meditasjonen. Det er den enkelte gjennom sin gjentagelse som skaper ledighet. Så hvordan kan man forstå at man kan kreve noe av lyden?

Magisk tenkning

Hvis man tenker at det er metodelyden som ikke samarbeider, kan man være preget av noe vi kan kalle  magisk tenkning. Lyden skal på en eller annen måte hjelpe. Det er jo en spesiell lyd kan man tenke. Kanskje det følger en egen kraft med den? Selv om den er uten mening. Bare en lydsammensetning. 

Underliggende psykologi ligger nær overflaten.  Jeg fortjener jo litt hjelp.  Kanskje litt hjelp ovenfra. Alt tatt i betraktning, forventer jeg at denne lyden gir meg ro og dyp avspenning. Meditasjonen skal også ordne opp i uro og uferdige rester fra fortiden. Det må jeg få hjelp til. 

Vi aner en sammenheng mellom krav til metodelyden og krav til en selv - og til regnestykket med tilværelsen.  Kravene fører ofte  til skuffelse. Heller ikke i meditasjonen får jeg det jeg fortjener etter all min altoppofrende aktivitet for andre. Det er jo bare en rimelig forventning at meditasjonen skal gi meg hvile og ro.

Utfordringen

Utfordringen er å se eget bidrag i meditasjonen. At det faktisk er hvor ledig man klarer å gjenta lyden og hvor mye man klarer å akseptere spontanaktiviteten, som avgjør utbyttet av meditasjon. Kanskje kan dette gjøre at man litt lettere finner balanse i hverdagen. Spontant er nok kravene til en selv og de nærmeste til stede, men kanskje de kan bli litt mindre imperative. Kanskje blir man mer bevisst det å ha balanse mellom det man gjør for andre og for seg selv.  Hvis man ikke alltid opplever å være i minus, og derfor ha rett til å kreve, kan gjentagende skuffelser bli færre. Det handler om balanse, og om å akseptere. Og at det er mine handlinger og holdninger som kan skape endringer. Det er jeg som kan endre.