Når verdens verste menneske mediterer

Hva hvis Julie fra filmen "Verdens verste menneske" hadde lært Acem-meditasjon?

Hun er snart 30 og står på terskelen til det etablerte voksenlivet, men kvier seg. Etter å ha byttet studier to ganger, fra medisin til psykologi til fotografi, jobber hun i bokhandel og har ennå ikke helt funnet ut hva hun vil i livet. «Hva venter du på, sånn helt konkret?» spør Aksel, som ønsker seg barn. «Jeg vet ikke!» svarer hun.

Dette er Julie i den Oscar-nominerte filmen «Verdens verste menneske». Et moderne menneske, en nok mange kan kjenne seg igjen i. Som har all verdens muligheter, men ikke helt klarer å gripe dem. Så blir hun flyktig. Det er som om hun leter etter noe hun ikke finner.

Jeg elsker deg, men jeg elsker deg ikke, sier hun når hun er i ferd med å forlate Aksel. Du fortjener noen som er mer på plass i livet, en som er mer stabil og trygg og som ikke «flaker ut» hvert halvår. Jeg føler at jeg står sånn på siden av livet mitt, at jeg bare er en birolle i mitt eget liv.

Julie drifter. Mister nærhet til eget liv. «Står sånn på siden.»

Jeg opplever henne som søkende, distansert og vinglete. Man aner også en sårbarhet, kan hende en frykt for at det ikke skal gå så bra hvis hun tar tydelige valg og binder seg. At hun føler seg maktesløs i møtet med de utfordringer et langvarig forhold og morsrollen byr på. Så faller hun tilbake på seg selv og sitt.

Kanskje det er bedre å være nummen enn å bli skuffet?

Les resten av Acem-magasinet

Å koble seg på seg selv

Kan meditasjon være noe for Julie? La oss leke litt med tanken.

Julie avbryter, forlater og går fra. Det gjelder studier, steder og mennesker.

Dette er ikke meg, tenker hun og avbryter medisinstudiet. Hennes lidenskap har alltid vært sjelen. Hun begynner på psykologi, men opplever at hun sitter fast i skoleflinkheten sin og lurer på når livet skal begynne. Egentlig er hun jo en visuell person. Jeg har skjønt at jeg vil bli fotograf, forteller hun moren. Valget er neppe tilfeldig. Relasjoner er ikke så lett for Julie, som fotograf kan hun innta en mer passiv tilskuerrolle.

Acem-meditasjon finner sted i brytningen mellom egenaktivitet, altså lydgjentakelsen, og spontanaktivitet. Vi utfører en handling som setter tankestrømmen i bevegelse.  Vi gjentar lyden så lett og ledig vi kan i møte med det som spiller seg ut. Slipper til, slapper av, åpner opp.

Kunne meditasjon hjulpet Julie til å komme mer på plass?
Ja, kanskje. Mange som mediterer, synes de får mer kontakt innover, at det blir lettere å kjenne hvem de er, hva de vil og å ta gode valg.

 Julie flytter sammen med Aksel og er med ham på publiseringsfest. Der føler hun seg utenfor. Vi ser henne stående alene ute og røyke, og etter en stund velger hun å gå derfra. På hjemveien sniker hun seg inn på en fest og treffer Eivind.

 Hvorfor ikke, vil noen si? Allerede her svikter hun Aksel, vil andre hevde. Vi har noe unikt, sier han, er du til stede i dette og skjønner hva du er i ferd med å ødelegge? Vi er på forskjellige steder i livet og vil forskjellige ting, sier hun. Det er vanskelig, men føles helt riktig.

Ledighet er å øve på tilstedeværelse i eget liv, og andres.

Å gjenta metodelyden lett og forsiktig er å være nær. Da er du ikke passiv, ei heller så aktiv at det forstyrrer og lukker.  Du gjør noe, på en måte som gir avspenning og skaper åpning.

Da kan relasjoner bli enklere. Det kan bli lettere å være nær, uten å bli avhengig eller fjern. Finne mer frihet, sammen med andre.

Julie og Eivind har det fint. En stund. Helt til han leser noe hun har skrevet og ikke forstår helt. Hun blir sint og setter i gang en krangel. Det virker som om alt er feil for tiden, sier han, kan du ikke bare slappe av. Jeg vil noe mer enn bare å slappe av og selge kaffe til jeg blir 50, svarer hun, han jobber i et bakeriutslag.

Julie blir gravid og får kvaler. Hun vet ikke om hun vil ha barnet. Hun føler at hun ikke klarer å gjennomføre noen ting, sier hun, at hun går inn i nye greier hele tiden, hun må tenke gjennom relasjonen til Eivind. Det blir slutt, og hun mister barnet.

Ved å gjenta metodelyden kobler vi oss på oss selv.  Denne påkoblingen tror jeg ville gjort noe med Julie. At hun ved å gjenta lyden i dialog med de tanker, følelser og impulser som gjør at hun drifter, ikke er så nær og ikke fester seg, gradvis vil kunne tilføre noe som gjør at hun blir i stand til å delta mer i eget liv, spille en hovedrolle.

For å få til det, må hun meditere, gjerne daglig, i hvert fall flere ganger i uken. Det blir ikke så lett for henne. Meditasjonsvaner er vanskelig for mange og mye i Julie taler mot å innføre noe fast, som forplikter. Får hun det likevel til, har hun brutt et mønster og gitt seg selv en ny mulighet.

Julie er ikke alene

Det er vanskelig for Julie å knytte seg til. Hun kjemper for å holde alle dører åpne. Det er som om det er noe vondt med det å komme for nær og bli værende.

 For å falle godt på plass i seg selv trenger barn å kjenne nærhet og trygghet i samspill med mor, far eller andre omsorgspersoner. De trenger også hjelp med vanskelige følelser og støtte i utforsking og lek. Nærhet til trygge voksne er avgjørende for barns psykologiske utvikling.

 Langt fra alle foreldre har denne tryggheten i seg og rundt 40% av oss har en form for utrygg tilknytningsstil. Julie er altså ikke alene.

 Blant disse er unnvikende tilknytning den hyppigste, der et fremtredende trekk er problemer med å etablere nære relasjoner.

Ofte har personer med unnvikende tilknytning en oppvekst preget av følelsesmessig fjerne omsorgspersoner. 

De som har sett filmen, vil lett kunne tenke at Julies far kan ha vært fjern og selvopptatt også som ung og frisk. De to har en anstrengt og vanskelig relasjon, og hun ender opp med å bryte med ham.

Verdens verste menneske

Vi er alle verdens verste menneske. I den forstand at vi fanges av våre begrensninger, ikke lykkes i alt vi ønsker å få til, og bærer på noe som både hindrer oss i livsutfoldelse og kan gjøre oss selvopptatte.

For å kunne være den beste versjonen av oss selv, har vi behov for å korrigere når vi fanges av det flyktige, blir engstelige, oppfarende eller for opptatt av oss selv. Meditasjonen kan gi en slik korreksjon.

Mediterer vi jevnlig, settes dypere prosesser i gang, ofte uten at vi skjønner det. Det som rører seg, kan melde seg som kreativitet, ro og glede, men også som rastløshet, misnøye, kroppssmerte eller lyst til å avbryte.

Du kan ha kjent på det nylig i meditasjonen, en uro, tanke eller smerte som du opplevde som en forstyrrelse. Bare det ikke var der, er det lett å tenke. Da skulle meditasjonen blitt god.

Men hva hvis akkurat denne uroen eller smerten er verdifull? Et uttrykk for at du er på skuddhold av noe grunnleggende som preger deg. Enten det har med tilknytning å gjøre eller andre formende livserfaringer.

Blir du da unnvikende, i form av å avbryte eller å la være å meditere, lar du en mulighet gå fra deg og mønsteret opprettholdes.

Forblir du i det og mediterer så ledig du kan, bringer du inn et korrektiv, en annen holdning, en annen måte å takle det vanskelige på. Du kobler deg på deg selv, med aksept og romslighet, og er i et aktivt forhold til dine impulser og din måte å forstå deg selv og andre på.

Fortsetter vi med dette, gjennom daglige meditasjoner, langmeditasjoner og gjerne retretter, vil noe endre seg, også på et dypere plan. Det krever tid, tålmodighet og tillit til prosessen, samtidig som mange kjenner en tilfredshet ved å meditere, glede over de daglige halvtimene, en visshet om at dette er godt.

En ikke-unnvikende metode

Man kan ha hatt rimelig trygge foreldre, men likevel takle ubehag og motgang dårlig. For eksempel kan barn som blir oppmuntret til å tro at de er midtpunkt og flinke i alt, fort møte motgang i den virkelige verden. En frustrasjon de ikke er trent på å tåle. Da kan flyktighet og unnvikenhet bli resultatet, et forsøk på å komme vekk fra ubehaget man ikke er vant til å takle.

Vi er uansett sammensatte og preget av vår fortid og livet vi har levd - og ikke levd. Av gleder, sorger, fremgang og motgang, i fortid og nåtid. Å åpne opp for dette i meditasjon, innebærer nødvendigvis noe motstand og ubehag. Ved å meditere øver vi oss på å være til stede og finne mening i det som er. Acem-meditasjon er det motsatte av unnvikenhet.

I epilogen ser vi at Julie jobber som fotograf på et filmsett. Det er som om noe har falt litt på plass. Hun smiler og viser litt omsorg for en skuespiller hun skal ta bilder av. Som viser seg å være sammen med Eivind, Julies ekskjæreste. Skuespilleren og Eivind har et lite barn sammen.  

Julie er selv alene, uten barn, ser det ut til. Om hun har falt ned på at hun vil ha det sånn eller ønsker seg noe annet, sies ikke.

Jeg vil uansett anbefale Acem-meditasjon!

  • Ellen Gravklev

    Meditasjonslærer i Acem. Seniorrådgiver ved Universitetet i Oslo.