Meditativ stillhet

Det var godt å bare sitte, bare være. Det trengte ikke være noe mer, jeg trengte ikke være noe mer. Det var ikke så farlig. Ikke som noe avstengt eller resignert, men som noe nært og rolig. Øyeblikket varte en stund, usikkert hvor lenge. Så drev tankene videre, noen bilder fra en tur uka før, noen bilder fra forrige sommer, fra en presentasjon jeg holdt like før kurset, og til tanker på klokka; begynte det ikke å bli mørkt nå, sånn at tiden var ute?

Jeg ble selvfølgelig på nytt fanget av hverdagens støy og bekymringer også etter denne opplevelsen. Men erfaringen var med meg. En kjerne av noe som ikke var så fanget av den hektiske og delvis urolige hverdagen. Noe der inne som jeg av og til kunne kjenne. Men også en visshet om at jeg hadde det med meg. Jeg var ikke bare alle de rollene jeg har der ute, jeg var noe i meg selv, noe som ikke trengte noe annet, men som var del i verden i kraft av seg selv.

Behovet for en underliggende mening eller det å finne en ro og forankring i oss selv er et lavmælt, men viktig behov som for mange i liten grad blir møtt. Det kan gjøre at hverdagen totalt sett blir for slitsom. Likevel, i stedet for å søke den roen vi ett sted savner, fyller vi opp med handlinger og adspredelser som holder sinnet opptatt gjennom dagen. Det kan være jobb, aktiviteter, venner, sosiale medier, nyheter, film eller tv. Det blir lite tid igjen til det som kommer innenfra, selv om noe i oss ønsker mer stillhet, mer ro, mer tid der sinnet kan vandre fritt.

INGEN SJELEFRED
Jeg glemmer ikke blikket hennes, den 45-årige kvinnen som satt hjemme i et tomt rede. Trist og forundret over at livet må fylles med et «noe». Hun var på retrett og reflekterte i veiledningsgruppen om livet etter at barna hadde flyttet ut. På jobben var hun erfaren og trygg, men hadde mindre energi, mindre hun ville ha utrettet. På et vis var det deilig, men hun misunte også de unge som hadde iveren og entusiasmen i seg. Mannen hadde en jobb som innebar en del reising, så i perioder var hun alene hjemme. På et vis var det deilig med mer trygghet og tid, men ikke fullt så deilig som det burde være. Hun fylte dagene med jobb, trening og sosialt. Kvelden ble gjerne avsluttet med en episode av en tv-serie eller to, og gjerne også et glass vin eller to. Likevel var det noe som føltes mer tomt, kanskje mindre meningsfullt?

 «Jeg burde være takknemlig», sa hun, «Jeg har jo alt jeg vil. Men likevel føler jeg det ikke slik».

For denne kvinnen hadde livet blitt roligere. Noe av det hektiske, der det aldri var plass til å la tankene få slippe til, var borte. Likevel føltes det nesten vanskeligere å være henne. Det var lett å fylle opp med aktivitet, tv-serier og alkohol uten at det fylte tomheten. Og hennes historie er ikke unik.

Det er ikke alltid sjelefred som melder seg først når vi lar sinnet få slippe til. Selv om meditativ stillhet på mange vis kan ses på som sjelelig ro, betyr det ikke nødvendigvis at det er ro i sinnet når vi jobber med å nærme oss det meditative i oss. Når tankestrømmen får større spillerom, vil også den uro som bor i vårt sinn få slippe til. Det er ikke støy utenfra som forstyrrer sinnet, snarere er det sinnet som får spille ut de mer anstrengte sidene i oss selv. Det må til for å være nær, være i kontakt med det som er i vårt sinn. Det å slippe til sinnets støy er snarere vårt sinns søken mot en stillhet – gjennom å lufte ut de inntrykkene som vi har samlet i løpet av dagen, eller uken, eller året, eller årene. Det er nettopp slik vårt sinn kan få flyte fritt og forhindre at det blir bundet opp av oppsamlet stress. Av og til vil sinnet fylles av tanker eller uro, andre ganger av stillhet, en stund, før støyen igjen tar over. Vi kan ikke velge den ene fremfor den andre.

Kvinnen fortalte senere i retretten historier fra da hun var liten og fikk ros for noe hun hadde gjort. Særlig var anerkjennelsen fra faren viktig, den gangen hun hadde beiset hele uthuset alene, da hun hadde fått være med på fisketur og både fått fisk og sløyet den selv, og ikke minst den sommeren hun både avsluttet videregående med gode karakterer og kom inn på videre studier. Nå var det langt mellom de gangene hun følte at det hun gjorde, var viktig. Både barna og mannen hadde nok med seg selv. Hun gjorde nok en god jobb, men ironiserte også over betydningen av å hjelpe eierne til å tjene mer penger på folks usunne matvarer (hun hadde ansvar for salg av kjeks og sjokolade). Hvem var hun uten den ytre bekreftelsen? Hva skulle gi hennes liv mening de neste tiårene?

Kvinnen møtte en eksistensiell utfordring: Hvem er jeg i meg selv uten de ytre rollene? Dette hadde hun ikke trengt å forholde seg til de siste 20 årene, da livet hadde vært fullt av alt som skjedde. Da det roet seg, var det ikke sjelefred som meldte seg, men eksistensiell uro. Uroen kjente hun paradoksalt på i den meditasjonen hun begynte med for å finne fred og ro. Det var ubehagelig, mest kanskje fordi det var så vanskelig å vite hvordan hun skulle møte denne utfordringen. De vanlige mestringsstrategiene med å ta seg sammen, brette opp ermene, gjøre en jobb, fungerte ikke her. Hva annet kunne hun gjøre? Fylle opp slik at hun overdøvet det? På retretten ble det tydelig for henne at det ikke var noen god løsning. Noe føltes nærmere, mer levende i de lengre meditasjonene. Det var en uro, men også tider der denne uroen ikke hadde betydning.   I den mer hektiske delen av livet hadde det vært mindre kontakt innover, til det å bare være, i seg selv.

HVA ER MEDITATIV STILLHET?
Meditativ stillhet er knyttet til mening og forankring innover. Vi bruker ordet stillhet, og ja, det er stille når vi ikke hører bilstøyen, når det ikke spilles musikk, og når ungene ikke roper eller løper. Men hva med bølgene som skyller gjentagende mot stranden, eller vinden som blåser gjennom trærne så det suser? Forstyrrer de stillheten? Nei, hvis vi ikke tenker på desibel, men på opplevelsen av ro, gjør de ikke det.

Det kan gi ro i sjelen å sitte stille mens regnet trommer monotont på taket. I den sjelelige eller meditative stillheten er det plass til lyder. Lyder som ikke forstyrrer, men som tillater sinnets bevegelser og vandring.

Når vi snakker om meditativ stillhet, tenker vi ofte på sjelelig ro som gjerne finnes når vi skaper frihet for sinnet, slik at tankene og følelsene får flyte friere enn ellers og får spille seg ut. Blir det for lite av det i hverdagen, vil noe i oss føles ufritt, bundet eller stresset. Det oppleves som mental støy. Motsatt vil situasjoner som slipper sinnet fri, ofte oppleves rolige og fredfulle, selv om de ikke er uten lyd. Som for eksempel å være i naturen, der det er bedre plass til tankene og følelsene enn under nettsurfing eller jobbproduksjon.

Meditativ stillhet er kontakt med noe i oss som er uavhengig av prestasjon og hendelser i livet der ute. Et sted i oss selv der vi bare er. Som vi har med oss, men som vi ofte ikke kjenner, fordi vi er fanget av hverdagens energi, men som vi kan treffe innom, hvile i, i enkelte øyeblikk.

«Stillheten har noe å fortelle, men får sjelden anledning. Den kan drukne i samtidens støy og mas, jakt på alt nytt», står det i boka Stillhetens psykologi.

Meditativ stillhet karakteriseres først og fremst av nærhet til oss selv. Denne kontakten innover gir en følelse av helhet og sammenheng og oppleves derfor som meningsfull. En slik kontakt kan også kalles dypere forankring og oppleves helende i en tid der mye kan oppleves stykkevis og delt. En samtale med en god venn der sinnene føler seg hjemme og beveger seg fritt. Et musikkstykke som gir plass til sinnet på en forløsende måte slik at det føles lettere og friere etterpå. Et maleri som treffer et ubestemmelig noe, tilhørighet med det universelle som både maleren og vi er en del av. 

Der ute møter vi arbeidsoppgaver med krav og leveranser. Sosiale møter som er nærende, men også kan være preget av konkurranse, misunnelse eller en følelse av utilstrekkelighet. Mange kan oppleve en mangel på overgripende mening med tilværelsen. Slike følelser forsterkes dersom kontakten innover er svak eller får liten plass.  Den mening som finnes i meditativ stillhet er en annen enn den vi finner i å utøve gode handlinger, og vil derfor også være konstant selv om de ytre rollene og mulighet til å handle i livet endres.

UROENS PARADOKS 
Mange som lærer å meditere, gjør det nettopp for å få en meditativ stillhet eller ro. Paradokset er at stillheten ikke kommer alene, den bringer med seg en uro fra den sjelen som søker roen. Rastløshet er et spesielt utfordrende eksempel på dette. De fleste som har lært å meditere, har også opplevd dette tegnet på at de har møtt noe uønsket i seg selv. Slik er det også utenfor meditasjonen. Når studenten som leser til eksamen, er overveldet av alt han ikke kan, vil den dårlige selvfølelsen vekkes. Den er det mest ubehagelige vi kan kjenne på. Kanskje kommer han ikke lenger enn til å kjenne rastløshet der han sitter på lesesalen, et sterkt behov for å komme seg bort og gjøre noe annet. Ikke noen av sinnets spontane aktiviteter oppleves så støyende og så lite meditativ og forsenket som rastløshet. Likevel, ønsker du å la sinnet få større ro, en forankring i deg selv, må også dette få slippe til. Det som ligger under, som på en eller annen måte uroer oss, enten det er studentens følelse av å ikke få det til eller den voksne kvinnens følelse av ikke å være nyttig lenger. Og dette noe går ikke bort uten at det får spille seg ut. Jo mer vi blir kjent med det ubehaget som ligger under vår uro, desto mindre vil det uroe oss. Det jobber vi med i meditasjonen, og vi kan jobbe med det på andre måter. La rastløsheten få være der. Handle slik at sinnet får slippe til mest mulig uforstyrret. Det vil gavne studenten, som kanskje kan klare å lese selv om motløsheten og behovet for å gå i kantina melder seg. Det vil gavne kvinnen, som kanskje finner en mening utenfor de roller hun tidligere fylte. Og det vil gavne vennen, moren, partneren – den personen som i større grad klarer å være til stede selv når uro melder seg i sinnet.

Hvilket paradoks er det ikke at ved å tillate den sjelelige uro å få være i sinnet, ved å gi den plass, vil den også prege oss mindre! Ved å la det vi opplever som støy, få være i sinnet, heller enn å skyve det bort, lar vi sinnet få lufte ut støyen og bereder grunnen for stillhet.

På andre siden av støyen

Kvinnen på retretten kom stadig tilbake til temaet med uro rundt sin endrete livssituasjon og usikkerhet på hva som nå gav mening. Av og til slapp det litt, uroen for at hun var til overs, ikke lenger hadde noen rolle. Andre ganger så hun med tilfredshet hvordan hun bidro til at de som jobbet under henne, ble sett og fikk vokse, hvordan barna som studerte på hver sin kant, blomstret, men også kom til henne når ting ble vanskelig. Gleden over samhørigheten med mannen når de var på hytta eller gikk kveldstur, bare de to, uten noe mer. Der hun hjemme lett tydde til å fylle opp for å føle en slags mening, eller unngå uroen,  gav retretten henne anledning til å møte seg selv, kjenne etter. I starten gjorde det henne urolig, men i øyeblikk kunne hun også kjenne at det faktisk var noe der utenom det ytre livet. Enkelte ganger var det som om noe slapp, hun kunne sitte der uten å være opptatt av hvilken betydning hun hadde. Det var godt bare å sitte.

PSYKOLOGISK OG EKSISTENSIELL STILLHET
Ro i sinnet kan oppleves når den psykologiske uroen legger seg. Når vi ikke er engstelige for å være for dårlige eller redde for ikke å ha en plass, når vi ikke blir irritert på samboeren, eller såret av noe som skjedde på jobben. Meditasjon kan hjelpe oss til å bli mindre fanget av slike følelser som plager sinnet, og dermed øke følelsen av ro, en psykologisk stillhet.

Men meditativ stillhet har også en eksistensiell dimensjon, en væren uavhengig av psykologi. Når jeg i lange meditasjoner oppdager et rom i meg selv der jeg er uavhengig av mitt hverdagsliv, er ikke min psykologi dermed ferdig bearbeidet. Jeg kan fortsatt bli fanget av angst for ikke å være god nok og uro for alt som skal gjøres. Men selv om uroen er der, finnes også et annet sted der det ikke betyr noe, der det å bare være er nok. Dette er en erkjennelse som kan komme i enkelte øyeblikk, og som vi har med oss videre som en erfaring. Et rolig ståsted i forhold til alt som skjer. Ubesværethet. Uroen kan være der, men den plager mindre, fordi det også er en forankring i noe annet som er trygt og mer uavhengig av de ytre omstendighetene.

Den meditative stillheten er noe som vi finner i oss selv, ikke noe vi kan aktivt lete etter, lære eller få fra andre. Den kommer ved å slippe det spontane til, ikke ved å styre sinnet i en bestemt retning. Sinnet vil selv søke denne stillheten dersom den får mulighet til det. Samtidig har det noe å si i hvilken retning du vender sinnet, hvordan du lever og hva du beskjeftiger deg med. Lever du slik at du skaper mye støy, vil tilgangen til stillheten bli mindre. Kontakten med den meditative stillheten er ikke høyrøstet og kan passere ubemerket dersom man ikke er var, overdøvet av sterkere inntrykk. Derfor hjelper teknikker som øker den indre sensitiviteten også for kontakten med stillheten.

LEDIGHET OG NÆRHET
Meditativ stillhet fremmes av to forhold: At sinnet tillates å flyte fritt (ledighet), og at vi nærmer oss det som bor i oss, er nær oss selv. I nærhet ligger det også sensitivitet, en varhet for hva som rører seg i oss selv og i de rundt oss.

Hva skal til for at vi er nær det som bor i oss? Det er lett å være nær når det er gode følelser som kommer til oss. Men skal vi hjelpe sinnets evne til å slippe det ytre, må vi også evne å romme det i oss som ikke er behagelig, men heller urolig, engstelig, irritabelt eller annet. Der er nærheten mer utfordrende, og i flukten fra vår indre uro løper vi samtidig vekk fra vår mulighet til å gi sinnet ro.

HVORDAN LEGGE TIL RETTE FOR Å SLIPPE TIL STILLHETEN?
Hva i et liv legger til rette for at sjelen finner en slags ro, for at livet vi lever, er i kongruens med den vi er?

Det som hindrer sinnets flyt, som begrenser muligheten til å la tanker og følelser få slippe til, er primært oss selv, men vi bruker ofte ytre aktiviteter som bremsende redskap. Dersom summen av aktiviteter og ytre påfyll fortrenger muligheten til å gi sinnet fri, bremses vår mulighet til å finne ro.

Samtidig er det slik at ytre aktivitet og det å ta ansvar på jobb, i forhold til familie og andre rundt seg, er dypere sett tilfredsstillende. Selv om summen av aktiviteter kan synes støyende i øyeblikket er det også stimulerende for tilgangen til stillhet at vi virkeliggjør oss gjennom handling ute i verden.

Kjemiske stoffer kan binde sinnets vandring. Det gjelder både illegale rusmidler som heroin og cannabis og beroligende legemidler som vival og sobril, men også i noen grad alkohol. Paradoksalt nok brukes disse stoffene ofte for å slappe av. Og som et sedativ gir det en avslappende effekt, vi sløves ned. Dessverre innebærer dette også en nedsløving av sinnet som hemmer nærhet. Et sløvt sinn uten nærhet til seg selv vil ikke kunne bearbeide og vil derfor heller ikke kunne bli kjent med, og gjennom det bli mer fri fra det som uroer oss i livet. I tillegg vil enkelte stoffer, som cannabis, påføre sinnet endringer som hemmer bearbeidelse også lenge etter at stoffet er ute av kroppen, som et slags kjemisk traume.  

For kvinnen på retretten var det først da hun fikk hverdagen litt på avstand at hun så hvordan hun døyvet en uro ved å fylle opp. Først da hun kjente lettelsen ved å slippe til, kjente hun at hun hadde holdt noe unna, og at hun hadde savnet eller trengt den nærhet og kontakt som hun da opplevde.

Selv om noe i oss ønsker å unngå møtet med et indre som bærer i seg både stillhet og uro, har vi et grunnleggende behov for å oppsøke stillheten. Dette behovet roper riktignok svakere enn sult, tørst og trøtthet, og vi risikerer derfor ikke å legge merke til det, lytte til det. Jeg tror lengselen etter stillhet er en av grunnene til at mange nordmenn er så glade i å gå tur ute i naturen. Jo, vi får ytre inntrykk, men av en karakter som likevel lar sinnet få slippe til og flyte relativt fritt. Mange vil nok kjenne seg igjen i det meditative i å gå på tur; en enkel og repetitiv aktivitet der vi går og går og tankene vandrer sin egen vei.

Meditasjon er en aktivitet som åpner opp og gjør den indre eller meditative stillhet mer tilgjengelig for oss. Men vi kan finne indre stillhet også i andre situasjoner. Jo mer vi har erfart en slik stillhet tidligere, desto lettere tilgjengelig vil den også stort sett være. I små eller lengre øyeblikk i hverdagen, der sinnet får en pause og vi er til stede i vårt eget, vil vi også kunne være i kontakt med en kjerne i oss selv som er uavhengig av våre ytre roller. Natur og kunst kan på hver sin måte stimulere til noe nært og fritt i oss og lette tilgangen på stillheten. Kunst kan være vakkert og behagelig, men også provoserende. Mens noe kunst har nok med å provosere, kan enkelte kunstverk treffe oss følelsesmessig, slik at noe vekkes i oss som vi ikke har kontakt med ellers. Slik kan kunst stimulere kontakten innover og fremme meditativ stillhet.

En indre stillhet kan også oppstå i situasjoner der vi er sammen med andre, der samværet er ubesværet og kontakten er nær. Vi kan oppleve stillhet i mange ulike situasjoner, men da må vi være litt åpne for stillheten, vi må ha erfart å gi slipp på kontrollen og tillate oss å ta imot det som kommer.

For meg var det noe som slapp en gang etter timer med meditasjon i de svenske skoger. I meditasjonen kan det tidvis oppleves som stillhet eller ro, men like viktig er kanskje erfaringen av en holdning som vi har med oss videre. Hvor gjerne vi ønsker å oppnå en følelse av ro eller ubesværethet, er det neppe lurt å ha som mål å oppleve en rolig meditasjon. Jo mer du jager etter øyeblikket der noe slipper, jo lenger unna blir det. Noe åpner seg, er der et øyeblikk, og så fortar det seg. Mens meditativ stillhet ikke er noe vi kan streve oss nærmere, kan det aktivt å velge aktiviteter som fremmer stillhet gjøre den mer tilgjengelig for oss – enten vi gjør det gjennom meditasjon eller andre aktiviteter. Uansett hvor mye riktig vi gjør og selv om stillheten alltid er der, vil den være tilgjengelig for oss som noe vagt og noe vi ikke kan holde fast. En nær venn som besøker oss av og til og som gjør godt.

Takk til Turid S. Berg-Nielsen for innspill til artikkelen.