Fast i søppelhaugen

Meditasjon handler om det å bryte gjennom egne blinde punkter og slippe til nye perspektiver.

Motstanden man undertiden møter, kan minne om stemningene i stykkene til f eks ireren Samuel Beckett og nordmannen Jon Fosse. Men deres dramaer savner den meditative optimisme. Meditasjonsprosessen kan tydeliggjøre et grunnleggende eksistensielt memento: Man venter ikke på noen andre; man venter på seg selv.

Motstand som eksistensielt mørke

Hos enkelte forfattere kan man gjenkjenne klang bunner som minner om den tidvise erfaring med motstand i meditasjon, f eks den irske nobelpris vinneren Samuel Beckett. Motstand i meditasjon kan gi en følelsen av å sitte fast, ikke komme noen vei. Det er tomt og tungt, meningsløst og ingen løsning å se! I Lykkelige dager (Happy Days) har Beckett plassert en kvinne, Winnie, fastlåst i en slags søppelhaug. I tråd med den typisk dystre, tidvis makabre Beckettske ånd er hoved utviklingen i stykket at Winnie i første akt har overkroppen fri. I andre akt er det bare hodet som stikker opp. Winnie prater febrilsk og spør

oppi alt det ørkesløse: "Hvordan skal jeg komme gjennom dagen?" Også Becketts stykke Mens vi venter på Godot kan minne om en tyngre etappe i en lengre med itasjon. Skuespillet med to landstrykere eller klovner som vier seg til å vente på en som ikke kommer, har vært omtalt som dramaet der intet skjer to ganger (Nofhing happens twice). De to skikkelsene i Mens vi venter på Godot snakker om ingenting, kjeder seg - og oss, går på eksis tensiell tomgang. En tredjeperson dukker opp, men bare en ung budbringer som meddeler at Godot kommer likevel ikke i dag. Følelsen av at intet skjer, kan man lett kjenne igjen fra rastløse

perioder i meditasjon der man kan føle man står i stampe. - Men Becketts empatiske evner viser seg ved at de to landstrykerne kommer under huden på en. Man husker dem i deres blinde eksistensielle famling, i deres forvirrede venting og forsøk på å finne frem et smil i det golde indre og ytre landskap; man identifiserer seg ganske enkelt med dem der de venter på det som ikke kommer.

Jon Fosse: uforløst avventende

Under en diskusjon på en sommerretrett i Acem, var det nokså stor enighet om hvilken norsk forfatter som lik Beckett kan skape atmosfærer lik enkelte motstandsfaser i meditasjon: Jon Fosse, som er internasjonalt anerkjent og flere ganger nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur - hederen en til dels motstrebende Beckett fikk i 1969. Akkurat som Becketts verker har en gjennomgående surrealistisk, meningsløs og tom stemning, er det også tale om en slags karakteristisk Fosse-klangbunn. Jon Fosse har uttalt at han føler atskillig likhetstrekk med Beckett. Fosses teaterstykke Nokon kjem til å

komme har hentet sin tittel fra en replikk i Mens vi venter på Godot. I en gjentagende runddans dras hovedpersonene inn i et drama de selv ikke skjønner. De har kjøpt seg et hus og har håpet på en ro for seg selv. Men så er det en til der, en som skal komme, en som kan ødelegge. Paret skremmes av underliggende temaer de ikke klarer å forholde seg til og derfor bare kretser rundt. Slike uforløste, unngående, avventende stemninger er typisk Fosse, og lett å kjenne igjen fra den vage uroen vi så lett kan la ødelegge en del i våre liv. Fosses stadige språklige repetisjon avspeileS i handlingen, den minimalistiske stil med knappe replikker, få skuespillere og en enkel, nærmest naken scenografi. Det er enkelte brå skift, men lange partier med gjentagelse. For noen vil det kunne minne om en motstandsfylt meditasjon. Det er som om man forblir der man var. Man gjør noe, men i øyeblikket kan det kjennes som om lite eller intet kommer ut av det. Motstand i meditasjon gjenspeiler en eksistensiell stemning, en situasjon, en væremåte, en innestengthet i seg selv. Man kommer ingen vei, fordi man umid delbart ikke tror man finner en løsning der man er. Man går i en slags fastlåst ring. I meditasjo nen kan ens rastløshet oppleves mer naken, mer påtrengende enn ellers. Denne uroen kan man i hverdagen holde på avstand gjennom løsninger andre ville finne repetitive, men som for en selv bidrar til en slags midlertidig, men uforløst balanse. I absurd og tragikomisk diktning blir rastløsheten tilskuerens reaksjon på det repeti tive og meningsløse hos aktørene. Verken hos Beckett eller Fosse pakkes handlingen inn i et distraherende ytre. Intet skal spore tilskueren av fra den dramatiserte erfaring av å det å leve fremmedgjort fra seg selv og med avstand til sitt eget. I hverdagen kan motstand så lett feies under teppet med alle mulige dis traksjonen I meditasjonen er vi alene med den når den kommer. Det kan bli som et Beckett eller Fosse-stykke. Man slipper ikke unna - så lenge man forblir i salen.'

I would have said God,

And not Godot

Samuel Beckett skrev ikke om sj armtroll, og opptrådte heller ikke som det selv. Mange har ment å se et hint i tittelen til stykket: Det må være Gud (Godot) vi alle venter på. Becketts kommentar til en skuespiller som spurte, er klassisk Beckett i formen - nærmest litt sosialt avvisende: "If by Godot I had meant God, I would have said God, and not Godot." Men det er vel også riktig. Landstrykerne og Winnie, og vi selv i en motstandsfase i Acem-meditasjon, venter ikke på Gud. Og gjør vi det, har vi misforstått. Vi venter mer på oss selv, på at vi skal se hva vi gjør og ta grep, at vi selv skal handle og forstå annerledes i forhold til det som blokkerer oss. Winnie sitter fast i sin egen uforløste sjelelige møkkahaug, og landstrykerne venter i en selvskapt gold psykologisk ørken. 1 For bakgrunnsstoff om Samuel Beckett er bl a brukt James Knowlson: Domned to fame. The life of Somuel Beckett. The aut horized biography. Bloomsbury 1996, og Anthony Cronin: Samuel Beckett. The last modernist. HarperCollins 1996; og om Jon Fosse Cecilie N Seiness: Jon Fosse. Poet på Guds jord. Det Norske Sam laget 2008, og Leif Zern: Det lysande mørket. Om Jon Fosses dra matikk. Det Norske Samlaget 2005.

Lykkelige dager og Mens vi venter pä Godot handier om en til dels ekstrem avhengighet av andre. Winnie overidealiserer sin mann som ligger halvt skjult bak haugen, og som ofte, nokså komisk sett i forhold til hennes idealiserte omtale av ham, fremstilles som en intetsigende slabbedask. - For en som mediterer, kan det etter hvert bli klarere at der inne er det ingen andre å vente på. Det som kan bringe bevegelse, er vår egen handling. Følelsen kan kjennes overveldende og skremmende. "Det er ikke noe man kan stille opp," sier Winnie, og uttrykker den følelsen mange kan ha, både i og utenfor meditasjon, når det floker seg til og man, lik Winnie, kjenner seg fastlåst. Perspektivet er galt. Der låsningen i ens liv er psykologisk eller ek sistensiell, er det alltid noe man kan gjøre. Men det er ofte ikke gitt hva det skulle være. Rastlös het og motstand i meditasjon forteller at noe er uferdig. Det er noe å forstå og handle annerle des i forhold til. Men det kan ta tid å finne ut hvordan. I mellomtiden kan vi ha de beckettske eller fosske øyeblikk der vi kjeder oss og tiden blir en fiende.

Utfordre sitt eget

Men Becketts og Fosses tomme, til dels blinde streven skiller seg på viktige punkter fra motstand i Acem-meditasjon. Motstanden i meditasjon uttrykker at man utfordrer seg selv. Man forsøker å finne en vei. Man beveger seg mot en eksistensiell grense. Becketts klovner og Winnie utfordrer lite eller intet ved sitt eget. Å si at de venter på seg selv, er egentlig ikke riktig. De har ingen tanke på at det er der problemet ligger. Bare den andre kunne komme! Da! Å meditere er, i hvert fall ideelt sett, å forsøke selv å handle litt annerle des. Becketts og Fosses skikkelser går i sirkel. De prøver ikke, men lar nærmest seg selv prisgis en eksistensiell dødhet. Ytre er de fortsatt aktive, men på viktige punkter har de gitt opp, om enn Becketts skikkelser mer enn Fosses. Det tragiske i mange av Fosses personer er at de ofte prøver litt, de aner en slags retning, men det er ikke nok kraft til at det nytter. "Man kan ikke annet", sier Winnie. Medita sjon er handling ut fra en annen eksistensiell grunntone eim Becketts: Man mediterer ut fra det perspektiv at bevegelsen er mulig, bare man prøver. Man forsøker å gjenta metodelyden litt annerledes; man snakker i veiledningsgruppe og håper å forstå ut fra et noe annet perspektiv. Man har tillit til at det å slippe til mer av sitt eget spontane over tid kan bidra til et skifte. Motstand i meditasjon uttrykker et ennå ikke utnyttet po tensiale. Finner man ut av det, kan andre tanker og handlinger bli mulig. Men i utgangspunktet er stemningen ofte nokså lik Winnies: Man venter på at noe utenfra skal forandre alt.

Innestengt lys

For mange av Becketts og Fosses skikkelser ser man mest låsingen, og lite av muligheten. Det kan avspeile forfatternes egne liv. Samuel Becketts personlige mot og vilje til å stille opp for fellesskapet, kan ingen betvile. Han var fraflyttet ire som i Frankrike under Annen ver denskrig våget livet ved å delta i motstandsbeve gelsen inntil han ble tipset om at Gestapo var på sporet og kom seg vekk. Men hans form var lite sosial. Å lese om ham er en beskrivelse av et liv som lukket seg til, men som fikk en nesten global rekkevidde gjennom forfatterskapet. Beckett var ut fra visse parametere en trofast venn; ut fra andre en mann som igjen og igjen bedro sin livs ledsager, og også kunne behandle andre ut fra labile stemningsleier. Men også i Becketts til dels dystre litteratur ligge et visst håp og forsoning i latteren og smilet. Humoren, selv om den er noe galgenpreget, gir en slags meditativ åpning fra det dystre mot et skifte, mot det å kunne se det hele annerledes og gi slipp. Fosses litterære univers peker tidvis ut over de golde landskapene. Verker som Morgon og kveld har åpenbare metafysiske strenger i skild ringen av livet sett ut fra dødens avsluttende perspektiv. Man følger en persons fantasier, minner og bilder både før og over dødens terskel. Slike grunnleggende stemninger er der også ellers i mange av Fosses pregnante, me ningsladede replikker. Det er et slags dirrende innestengt lys i mye av det Fosse skriver, en kraft, søken eller lengten som ikke virkelig får bryte ut. Slik er også til dels Fosses liv ut fra f eks beskrivelsen i Cecilie N Seiness: Jon Fosse.

',.y \ WjSjäljm Poet på Guds jord. Heller ikke skildringer av Jon Fosses liv er særlig oppbyggelig lesning. Det er et vemodig sprik mellom sensitiviteten i de nyanserte ordene i et så anerkjent forfatter skap at opphavsmannen er hedret med å bo i den norske stats kunstnerbolig, Grotten, til den ensomme skyheten og oppbløtende alkoholbru ken i Jon Fosses eget liv; et forhold til alkohol som også har sin vemodige parallell hos Beckett. Men stykkene handler nettopp om mennesker som stenger seg inne. Håpet, viljen til å forsøke annerledes, troen på at endring alltid er mulig; det er verken Becketts eller Fosses budskap. "[M]en enno har ho ikkje komme", lyder en replikk i Fosses Morgon og kveld, et stykke om fødsel, liv og død. - Det kunne kanskje stå som en slags epitaf eller gravskrift over både Becketts og Fosses liv. Man blir ikke bare opp muntret av å lese stykkene; ei heller av biografi ene. De står også som et slags memento over det å la motstanden, de eksistensielle og psykolo giske stengsler, få siste ord.

Det meditative perspektiv er grunnleggende annerledes. Å praktisere Acem-meditasjon eller andre endringsorienterte aktiviteter bygger på en tro på at det nytter; at mennesket kan forandre seg, at vi ikke behøver sitte fast. Det finnes atskillig medisinsk forskning som viser at meditasjon gir resultater. Men i siste instans dreier det seg om et personlig eksistensielt per spektiv, en indre trang til å være i bevegelse og en holdning til at det er mulig. Men stemninger like de mesterlige skildrin ger hos Beckett og Fosse med deres innelåste dramaer er likevel del av veien for den som gjennom meditasjon vil utfordre sine blinde punkter. Man unngår ikke etapper med motstand og streben. Men bedre å forstå motstanden kan gjøre det lettere å virkeliggjøre mer av de muligheter vi alle har. Det meditative perspektiv er optimistisk, men kanskje også skremmende. Man venter ikke på noen andre. Den meditative erfaring understreker at eksistensielt er det en selv det står på.