Livet på terskelen til Sahara

Bilder fra en reise i Mali

- En norsk bonde ville ha gitt opp her etter én sesong, sier misjonæren og peker utover et landskap med spredte akasietrær og gult, halvsvidd gress. - Jordsmonnet er bare noen få centimeter tykt. Det skal lite til før stein og sand kommer til overflaten og gjør det umulig å dyrke.

Min vert, misjonæren Ole Harald Neergård, leder det norske bistandsarbeidet i Mopti-regionen i Mali. Området tilhører den skrinneste delen av Sahel, et landskapsbelte som strekker seg langs Saharas sørlige grense, tvers over hele kontinentet. Fire timers kjøring nordover ligger Timbuktu, siste utpost før den store ørkenen, skriver Christopher Grøndahl.

Vi står på en rødlig sanddyne som har blåst seg over en fjellknaus. Sandtungen danner et behagelig observasjonspunkt, hundre meter over landskapet. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor misjonærenes kveldstur går akkurat hit: Her kan man nyte utsikten og la barna base rundt uten å bli plaget av de små, hissige borrene som det uskyldig utseende gule gresset byr på. For med én gang du beveger deg utenfor sanden har du sko og klær fulle av disse stjerneformede torneklasene. De setter seg i huden og må møysommelig plukkes med pinsett. Kebbe heter de på fulani, språket til områdets største folkegruppe.

- Alle våre misjonærer som skal jobbe med lokalbefolkningen må bruke ett år på å lære seg fulani, forteller Ole Harald. - Det høres kanskje strengt ut, men du kommer ingen vei med bistandsarbeid uten å kunne snakke med folk der de er. I tillegg foregår all kontakt med det offentlige på fransk, så for å adminstere livet ditt her nede må du beherske det både skriftlig og muntlig.

Dannelsesreise

I forbindelse med et romanprosjekt, har jeg fått støtte fra Bistandsnemnda og Norad til å besøke Mali. Jeg har vært fascinert av tanken om å vanne ørkenen helt siden tenårene. Men helt til nå har engstelsen for varmen og parasittene holdt meg unna Afrika. Det er Mission Evangligue Lutherienne du Mali (MELM), den lutherske misjonsorganisasjonen i Mali, som har lagt opp reisen. Organisasjonens norske partnere er Det Norske Misjonsselskap og Den Evangeliske Lutherske Frikirke.

Mitt formål med turen er dobbelt: Jeg ønsker å lære mer om livet i og omkring Sahara. Men jeg er også nysgjerrig på hvordan norsk bistand faktisk foregår. Er mytene om sløsing av statlige midler, korrupsjon og cocktailparties sanne? Jeg har ingen forpliktelser overfor mine sponsorer, men har lovet å skrive minst én artikkel om det jeg opplever. I motsetning til misjonærene behersker jeg ikke fulani. Men vet at det er et komplekst språk, dog ganske regelmessig. Så langt på reisen har det holdt med fransken fra universitetet. Det kommer til å forandre seg.

Kebbene fra klatreturen opp på sanddynen er endelig plukket ut av buksebeina. Jeg brer litt sand over den lille haugen torner og håper ikke noen av barna finner på å løpe akkurat her. Så reiser jeg meg og myser mot horisonten. Foran oss brer det afrikanske landskapet seg ut: Store sletter ispedd fjell med rette sider og flate topper. Det kunne ha vært kulissene til en western, men er i stedet hverdagen til nærmere 1,7 millioner sjeler. Her lever ulike folkegrupper i en hårfin fordeling av de få naturressursene som finnes. Livet er hardt, dels på grunn av klimaet. Men menneskene bidrar også med sitt.

Solen er i ferd med å gå ned. I løpet av mitt korte opphold i Vest-Afrika har jeg allerede lært å sette pris på kveldene her. Varmen blir mindre intens, myke skygger brer seg over landskapet. Vinden som blåser mot oss holder neppe mer enn noen og tyve grader. Med kveldslyset er det som om jeg nok en gang oppdager hvor vakkert det er her. På denne tiden av året, rett etter regntiden, er landskapet fortsatt gulgrønt. Bøndene er i ferd med å høste inn hirsen. Landbyene er tomme, folk bor i stråtelt eller jordhytter på den marken de dyrker.

På randen

- Befolkningstallet er helt i overkant av hva naturen og økonomien kan holde i live, forteller Ole Harald. - I et normalt år greier regionen å produsere førti prosent av maten den trenger. I et svært godt år stiger denne andelen mot sytti. Når tørke eller annet ekstremvær ødelegger risfeltene, hirseavlinger og beitemark, synker andelen ned til tjue. På grunn av klimaendringene blir den livsviktige regntiden stadig kortere.

Matimport møter to store problemer: Folk har nesten ingen penger, og den ene asfalterte veien som går gjennom regionen ødelegges hver sommer av det intense regnfallet. «På andre siden av asfalten» er et hyppig begrep. Den snorrette riksveien nord for der vi står er livsnerve og referansepunkt. Mopti-regionen er ingen isolert avkrok. Hver by har en markedsdag i uka og hit kommer handelsmenn fra hele Nord-Afrika, samt fra Midt-Østen. Alle vet at den rikholdige dagligvarebutikken ved rundkjøringen drives av en libaneser. Saharas sørlige nabolag har i store deler av vår tidsregning vært en viktig møteplass mellom folkegrupper. Sahel har sett flere mektige kongedømme komme og gå. Om noen dager får jeg erfare at Timbuktu var et viktig handelssted og en fremstående islamsk vitenskapsby. Maktkamp og berberske invasjoner gjorde at kongedømmene i Sahel gikk i oppløsning. Deretter begynte europerne å transporte salt sjøveien og tok livsgrunnlaget fra trans-Sahara-karavanene. Og tilslutt fulgte fransk kolonialisme, en blandet fornøyelse for hele nordlige Afrika.

En av misjonærene sender opp en drage i kveldsbrisen. Lenger borte lager en familie engler i sanden og lar kameraet fange årets julekort til de der hjemme. En førsteklassing klager over at miniskiene ikke ble med på turen denne gang. Jeg tenker i mitt stille sinn at det nok var like greit, for sandtungen ender i et stort kebbefelt nede rundt bilene. Uten god stoppteknikk kan det fort bli en smertefull slutt på en ellers flott kveld. Solen forsvinner bak toppene i vest og selskapet trekker småpratende ned til bilene igjen. Mørket kommer fort, og uten lommelykt er du prisgitt stjernelyset for å navigere deg gjennom feltene med tornegress.

Langs asfalten

Neste morgen er jeg på vei i østlig retning over den snorrette stripen asfalt. Farten er 150 kilometer i timen. Jeg skal besøke noen av landsbyene der MELM har gjennomført prosjekter. Sjåføren heter Bureyma. Han snakker knapt fransk, men jeg får med meg at han har to koner og åtte barn. Han kjører den hvite misjonær-hi-luxen med stødig hånd og tung høyrefot. Likevel blir han forbikjørt av en annen hi-lux. Og snart ligger han på hjul. I Mali er det gjeterne som har ansvar for å holde dyra unna veien. Blir en ku kjørt ned, er det gjeterens problem. Få har bilforsikring selvom det er lovbestemt. Det eneste stedet en sjåfør må bremse for kyrne, er der det finnes varselsskilt. Dreper en sjåfør en ku der, er det hans ansvar. Problemet er at gjeterne ikke kjenner denne loven. Dermed gasser sjåførene ekstra forbi krysningspunktene. Hi-luxen foran oss sperrer nå hele utsikten. Må han bråbremse for et dyr, er begge bilene mos. - Trop proche, sier jeg med min vennligste stemme, - Hvis han stopper får vi problemer. Bureyma sakker av. Jeg blir sittende å grunne på om jeg har fått ham til å tape ansikt. Har jeg nettopp vist ham at jeg ikke har tillit til ham som sjåfør?

Vi tar av fra asfalten og følger en rød grusvei sørover til landsbyen Boni. Der plukker vi opp den lokale områdesjefen for MELM. Han heter Diabaté, er førtito år gammel, har tre jenter i barnehagealder og snakker godt fransk. Han er utdannet agronom, men har jobbet innenfor bistand i snart tjue år. Lønnen er bedre hos de utenlandske organisasjonene enn det han ville ha fått i en kommunal stilling. Med Diabaté som tolk og veiviser, forlater vi Boni og følger et hjulspor innover sletten mellom fjellene. Den stivnede gjørmen i deler av sporet forteller at det er vanskelig å komme frem her i regntiden. Etter tre kvarters humpete kjøring blant spredte hirsefelt der folk er i gang med høsten, stopper vi ved en serie dammer. Diabaté forklarer at dette er vannlageret for tørketiden til befolkningen i landsbyen som ligger en kilometer unna. Hver famlie graver sin dam og leder regnvann inn i den. Deretter sperres den av med akasie-grener, slik at dyra ikke skal drikke opp vannet. Under hele tørketiden er det dette bassenget som holder både befolkning og dyr levende. Etter noen måneder er det stillestående vannet godt sauset inn med alger og en hyppig kilde til vannbårne sykdommer.

Tabi, landsbyen vi skal til, har i samarbeid med MELM fått bygget en brønn. Dermed behøver ikke landsbybeboerne å bruke vannet fra dammene til drikkevann. Diabaté har ikke besøkt landsbyen på et år. Jeg spør om han er spent på hvordan det går med landsbyen. Han svarer at han treffer folk hele tiden på markedet inne i Boni, så han er godt oppdatert på hvordan det står til.

Brønnlokk

Vi kjører det siste stykket inn til landsbyen, som ligger vakkert til ved foten av Tabi-fjellet. Rødbrune jordhus spredt utover. På et jorde i utkanten av landsbyen ligger det lille brønnanlegget. Til tross for at det er MELM som har adminstrert byggingen, har lokalbefolkningen vært sterkt involvert. Landsbyen måtte selv bidra med tretten prosent av byggekostnaden, et ikke ubetydelig beløp for en fattig landsby når hver brønn må sprenges ned til grunnvannspeilet på seksti meters dyp, samt få støpt en betongkrage hele veien ned. Total kostnad rundt fire hundre tusen norske kroner.

Det er innhøstningstid og landsbyen er tom. Likevel dukker det opp en samling menn ved brønnen. De har sett hi-luxen og kommer for å møte oss. Diabaté opplyser om at tre av mennene sitter i landsbyens brønnkomité, og er derfor ansvarlige for at brønnen mangler metallokk. - Den ene delen falt ned i brønnen, forklarer et av komitémedlemmene. - Derfor tok vi bort den andre i påvente av at vi fikk reparert festene.

Uten lokket, er brønnen prisgitt det fine sandstøvet som alltid blåser med vinden her. I tillegg kan fugler og dyr falle ned i brønnen og gjøre vannet udrikkelig. Jeg spør dem hvor lenge brønnen har stått uten lokk. - Siden Juli måned, er svaret. Rundt fire måneder. Når jeg spør Diabaté om hvorfor de ikke har repartert den tidligere, forklarer han at når regntiden begynner, tømmes landsbyen. Alle bor ute ved jordstykkene de dyrker. De arbeider på jorden. Komitéene i landsbyen møtes ikke, og derfor får de heller ikke gjort noe.

Tungt vedlikehold

Lederen for brønnkomiteen kommer til og forteller oss at de har satt i gang innsamling av penger til reparasjon av brønnen. Han peker opp på taljekransen som henger i en metallramme over brønnen. Her glir tauene som trekker vannet opp fra brønnen. Bøtten er festet til den ene enden, den andre er festet til et trekkdyr som løfter vannet de seksti metrene opp til overflaten. Et av metallfestene til taljekransen er også røket. - Så snart tørketiden er over, vil det være yrende liv her, forsikrer Diabaté meg. - Det vil være dyr og mennesker i arbeid hele dagen. I tillegg vil dyreflokkene bli ledet frem etter tur for å få drikke fra trauene som er bygget ut fra hver langside av den lille muren som beskytter selve brønnen fra dyretråkk. - Du kunne ikke ha stått her med skoene på da, sier Diabaté og peker på føttene mine. - Alle som skal innenfor muren må vaske seg og være barføtt.

Det finnes ingen smed i byen, så enten må landsbyboerne demontere taljerammen, laste den og restene av brønnlokket på en eselkjerre og ta turen hele veien inn til nærmeste by, en god dagsreise med esel. Ellers må landsbyen betale for å få smeden ut hit. Uansett blir det en kostbar operasjon. Kostbar, men livsnødvendig.

- Har brønnen hatt noen betydning for helsen til landsbyboerne? spør jeg. Det nikkes. - Ingen har blitt syke av vannbårne sykdommer siden brønnen kom, svarer en av komitemedlemmene. Noen protesterer. Det viser seg at det var én som hadde hatt diaré her, men han kom fra en annen landsby – uten brønn.

I tillegg til brønnprosjektet, har MELM bygget klasserom, og organisert alfabetiseringsklasser for de voksne i landsbyen. Vi besøker bygningen. Den står åpen. Inne i halvmørket leter landsbyboerne etter gjesteboken, slik at vi kan signere den. Det viser seg at gjesteboken er hjemme hos noen som ikke er hjemme, og vi gir opp prosjektet. Tabi har vært en av misjonsselskapets samarbeidslandsbyer den siste fireårs-perioden. Nå er en ny periode i gang, og i denne runden er landsbyen ikke med. Derfor er det ekstra viktig at selvorganiseringen rundt alfabetisering, kornbanken, fødselshjelpere og brønnen fungerer. Jeg forsøker å lirke ut av Diabaté om han er skuffet eller irritert over den tilstanden vi fant brønnen i, men han virker uaffisert. I bilen forteller han at brønnen også har gjort at Tabi har fått sin egen skole. Jeg forstår ikke den logiske sammenhengen mellom en brønn og en skole, men for Diabaté er den helt åpenbar. - Nå går alle barna her på skole, forteller han. - Brønnen er i byen og de slipper å gå langt for å finne rent vann. Nå er de friske og har tid til å gå på skole.

Så blir han mer tenksom: - Kvaliteten på undervisningen varierer, sier han. - Det er få kvalifiserte lærere som er villige til å bo her ute for så lite lønn, og staten utdanner ikke nok lærere, så her ansettes folk uten kvalifikasjoner i midlertidige stillinger for ett år av gangen. Så drar de videre til en annen midlertidig stilling. Det er ikke så mye å gjøre med akkurat dét.

Må bare organiseres

Vi forlater fjellene og kjører sørover langs en tilsynelatende uendelig slette, nå og da avløses akasietrærne av små flekker med dyrket mark, vi passerer noen klynger av hus eller telt, «leirer» som de kalles, for små til å regnes som landsbyer og dermed utløse støtte til bygging av skole og andre prosjekter. FN har gjennom sitt undervisningsprogram bevilget penger til at alle barn på hele kloden skal kunne få grunnleggende skolegang. Så i utgangspunktet har også de halvnakne barna som leker utenfor jordhyttene her ute på sletten allerede fått betalt utdannelsen sin. Problemet er bare at ingen har organisert den.

Veien forsvinner. Klyngene av busker blir tettere. Vi kjører ofte feil og må stoppe idet et uttørket elveleie eller sanddyner sperrer veien videre. Bureyma og Diabaté diskuterer seg i mellom på fulani, jeg får fornemmelsen av at vi har kjørt oss vill i dette landskapet uten synlige navigasjonpunkter, og ønsker intenst at jeg hadde kjøpt en mobiltelefon med gps, men snart er vi i gang igjen, og etter en snau time er vi ute av villnisset og kjører gjennom et åpnere slettelandskap med spredte klynger av halvhøye trær.

Jeg spør Diabaté om eiendomsrett. I mitt hode er retten til egen jord utgangspunktet for velstandsvekst i et samfunn. Er det ikke mulig for en landsby å få papir på at de eide jorden og deretter låne penger mot den verdien for å kjøpe for eksempel en traktor som de kunne drive i fellesskap? Diabaté smiler. - Det finnes bare tre traktorer i hele Douentza-området, sier han. - Bøndene kan få papir på at de eier jorden de driver. Da må de fylle ut de rette skjemaene og få dokumentert på et kart at de har drevet jorden sin i flere generasjoner. I tillegg må ingen bestride kravet. Prosessen er tung for en som ikke kan lese eller skrive og som har en halv dagsmarsj inn til kommunesenteret. Og så er det verdien av jorden. Du ser jo selv hvor tynt jordsmonnet er. Dersom verdien fastsettes på grunnlag av hva slags avkastning landet gir, må du eie ganske store områder før det i det hele tatt er noe vits å møte opp i banken.

Adelen i telt

Snart dukker det opp rader av stråtelt på de nesten umerkelige åskammene som avgrenser landskapet. Jeg ser meg rundt, og oppdager at vi befinner oss midt inne i en salgs merkelig, semi-urban konstellasjon av de karakteristiske, spisse fulani-stråteltene. Diabaté forteller at det bor rundt to tusen mennesker i denne leiren, som heter Linkaïna. De diskuterer heftig muligheten for å løsrive seg fra landsbyen de sorterer under, tretten kilometer lenger vest. Diskusjonen blir ikke enklere av at de som i sin tid etablerte landsbyen kom fra denne leiren, og mener de er svært godt skikket til å ivareta dens interesser overfor kommuneadministrasjonen.

I fulani-kulturen bor adelen i telt og tjenerskapet i hus. Grunnen er ikke vanskelig å oppdage: Idet vi parkerer ved siden av brønnen, kjenner jeg at ettermiddagssolen biter hissig. Samtidig stryker det en behagelig vind over det åpne landskapet. Fulanienes stråtelt har naturlig klimaanlegg. Vinden blåser rett gjennom dem. Det er den mest behagelige måten å bo på størstedelen av året – bortsett fra i desember og januar, da temperaturen kan komme ned i åtte grader.

Vi blir raskt møtt av to av Linkaïnas «notables», medlemmer av leirens styre. Både Hamadrun og Qumouru er godt voksne, mitt anslag er et sted i sekstiårene. De virker avslappede og ydmyke når vi snakker om brønnen. Den ble bygget samtidig som brønnen i Tabi, men er i bedre forfatning. Det todelte metallokket er på plass. Taljefestet intakt. I tillegg er det bygget ekstra vanningstrau for dyrene. Det er tydelig at mye av leirens liv samles rundt denne brønnen når tørketiden setter inn. Muren rundt selve brønnen har dype spor etter tauene som brukes til å trekke opp vann.

Eiendomsrett

Inspirert av diskusjonen i bilen spør jeg Hamadrun om han har papir på at jorden han driver er hans. Det har han ikke. - Ville du være interessert i det? - Ja, sier han ydmykt, - Men det er ganske mye arbeid, såvidt jeg har forstått. Hamadrun har gitt fra seg plassen i alfabetiseringsklassen til noen av de yngre voksne, som etter hans mening vil få større utbytte av å beherske å lese og skrive. Det å beskytte beitemarken med papir, stempel og underskrift virker fjernt. Mange av fulaniene i denne leiren har dyreflokker og dyrker ikke jorden selv. Konfliktene mellom de som holder dyr på beite og de som dyrker jorden blusser opp så snart det er et år med lite regn. - Fokus for arbeidet vårt denne perioden, er å hjelpe landsbyene rundt her til å administrere beitemarkene i fellesskap, sier Diabaté. - Jorden trenger tid for å komme seg etter at dyrene har vært der. I tillegg er de nødt til å sperre av enkelte områder for å ha beitemark til den tørreste tiden av året.

Samtalen stilner av. Diabaté ser på meg smilende, og lurer på om det er noe mer jeg vil spørre. Jeg skulle gjerne ha visst mer om disse to eldre mennene. Hva som har gjort dem stolte, hva som har vært tungt. Men vi står ukomfortabelt ved brønnen deres. Det er nesten ingen andre å se. I det fjerne går tre kvinner med kurver på hodet. Solen steker fra skyfri himmel. Jeg er usikker på om de to mennene opplever at de må stå til rette for den hvite mannen som ankommer i en bil som koster mer enn de kommer til å ha tjent i løpet av et fullt livsløp. - Hva som helst, smiler Diabaté.

Penger å spare på omskjæring

Jeg tenker meg om, så spør jeg om de er kjent med at omskjæring av jenter skaper problemer for dem når de senere skal føde. I fulani-kulturen er idealet at en kvinne skal gå for seg selv når hun skal føde, gjerne bak en busk, og så komme tilbake med barnet når det hele er ordnet. Et av fokusene for MELM i dette området har vært å trene opp to fødselshjelpere i hver landsby. De blir utstyrt med en presenning, en plastbalje, et barberblad til å skjære navlestrengen med og alkohol til sterilisering. En kvinne som føder ensom bak en busk må bruke en stein eller en ru pinne til å slite av navlestrengen. Alle som har kjent hvor seig og kraftig en navlestreng er, vet at det ikke bare er enkelt å slite den av. Omskjæring i seg selv fører til store komplikasjoner for fødende kvinner, i tillegg risikerer de infeksjoner på grunn av navlestreng, rifter og morskaker som ikke har kommet skikkelig ut. Er du fjorten år gammel, omskåret og skal føde første gang for deg selv bak en busk en dagsreise eller to fra nærmeste sykehus, sier det seg selv at både du og barnet har store sjanser for å dø. I de landsbyene som har fått fødselshjelpere er spedbarnsdødeligheten snudd på hodet: Fra en situasjon der to av tre barn dør, er det nå to av tre barn som overlever (se egen artikkel om omskjæring).

- Vi har hørt om dette med komplikasjoner av omskjæring, svarer Hamadrun diplomatisk. Jeg spør om det er noen i deres leir som utfører omskjæring. - Nei, lyder svaret. - Det vil si at dersom dere slutter å sende jentene av gårde for å bli omskåret, er det ingen i deres lokalsamfunn som taper på det? - Nei, ingen her vil tape på det. - Er det ikke da en mulighet å slutte med omskjæring og på den måten spare en masse penger? spør jeg. En omskjæring koster i utgangspunktet en dagslønn, men dersom den går bra og jenta ikke blir syk etter tre måneder, må familien ut med ytterligere en månedslønn. Hamadrun og Qumouru smiler idet Diabaté oversetter, og sier at de ikke hadde tenkt på saken sånn.

De to eldre mennene følger oss til bilen, der den står parkert i skyggen av et lite tre. De vil gjerne at jeg skal nevne dem i det jeg skal skrive, og jeg får Diabaté til å notere navnene deres i notatboken min. Jeg spør om de vil posere på et bilde. Det vil de gjerne. Før vi går ber jeg Diabaté høre om det er noe de vil spørre meg om. Hamadrun sier at de ikke har noe å spørre om, men at de er åpne for alle de forslagene bistandsorganisasjonene kommer med for å forbedre livskvaliteten her ute.

Turban og kalashnikov

Min første Afrika-reise skal ta meg så langt nord som til Timbuktu. På veien dit har jeg rikelig anledning til å reflektere over at jeg hele veien har blitt fraktet rundt i en slags kokong, i en boble, under beskyttelsen av de ansatte i MELM, deres språk- og lokalkunnskap, Toyotaene og misjonshusene med klimaanlegg og myggnett. Jeg har ikke utsatt meg selv for Afrika, jeg har vært på en énmanns charterreise, sittet trygt i kulden og skumpet gjennom blendende vakre landskap for så, en gang i blant, krabbet ut av bilen og fått varmen i hodet som et blylodd. Det mest ubehagelige jeg har opplevd er å bli jaget fra avgangshallen av en flyplassvakt med håndvåpenet trygt plassert i futteralet, det nærmeste jeg har vært døden er å krysse gaten i Bamako midt i rushtiden.

Idet jeg klatrer ut av det lille flyet i Timbuktu kommer en hvit pick-up farende med to kamuflasjekledde menn på planet. De bærer kalashikover. Ansiktene er tildekket av tuaregenes turban. De ser fryktinngytende ut og vekker med én gang alle de ubehagelige bildene jeg har hatt med meg av kidnapping av vestlige turister. Da jeg planla reisen, var UDs offisielle reiseråd for Mali:

Utenriksdepartementet fraråder reiser som ikke er strengt nødvendige til områdene nord for aksen Lere-Timbuktu-Bourem-Gao-Asongo. Norske borgere som oppholder seg i eller planlegger reise til Mali oppfordres til å ta kontakt med ambassaden i Abidjan for oppdatert informasjon og registrering.

Den norske ambassaden i Elfenbenskysten svarte raskt og effektivt på min epost:

UDs reiseråd står fast. Området har i en årrekke vært preget av sammenstøt mellom touaregopprørere og regjeringshær. Den senere tid har regionen også tiltrukket seg grupper tilknyttet Al Qaida. Disse gruppene opererer fra Mauritania i vest til Niger i øst og står bak et økende antall kidnappinger av vestlige borgere. Trusselen er høyst reell og var bl.a. direkte årsak til at Rally Dakar ble avlyst i 2007 og flyttet i 2008. I det norske reiserådet er grensen trukket ved Lere, men det er grunn til å være oppmerksom på at flere vestlige land også advarer mot reiser noe lenger sør.

Av mer trivielle farer plages Mali tidivis av landeveisrøverier og da særlig i grenseområdene. Ferdsel etter mørkets frembrudd anbefales ikke.

Jeg går noen nølende skritt mot terminalbygningen, hele tiden med de to tildekkede, bevæpnede mennene i øyenkroken. De lemper et eller annet opp på planet av pickupen og spinner avgårde igjen. Jeg senker skuldrene, men kjenner at engstelsen sitter i, uansett hvor irrasjonell den var.

Flyturen fra hovedstaden Bamako og opp til Mopti-regionen gikk over store områder med grønne rismarker, der Niger-elven har gått over breddene etter regntiden. Den siste timen opp til Timbuktu har det det knapt vært grønt å se. Noen små lommer rundt elveløpet. Ellers er alt rødbrune nyanser. Sahara ligger rett på andre siden av byen. Her er det ingen jord å dyrke.

Mann uten ansikt

Henslengt i skyggen av terminalbygningen står en mann i tuaregenes blåfarger. Ansiktet er dekket til av turbanen, tykke solbriller skjuler øynene. Han presenterer seg som Halis. Han skal være min guide under oppholdet i Timbuktu. Jeg stusser. Det er vanskelig å være avslappet og føle seg trygg med en mann som er dekket fra topp til tå. Den eneste måten å vita at han er nordafrikansk i fargetonen, er ved å se på huden på hendene hans. Jeg har lest om Tuaregene, ørkenfolket. De eneste som ga franskmennene ordentlig motstand da de underla seg denne delen av Afrika. Som takk valgte de Gaulle å prøvesprenge Frankrikes første atombombe i hjertet av tuaregenes Sahara.

Halis kjører en Landcruiser. Den mørkeblå lakken er mattslipt av ørkenstøvet som kommer med vinden her. Halis har forstått at jeg er opptatt av vann og vrenger bilen av veien og ut i sanddynene. Vi kjører langs et kunstig vannløp. - Dette er Ghadaffis gave til Timbuktu, sier Halis. - I gamle dager lå Timbuktu ved Niger-elven. Ghadaffis bestemor var tuareg fra Timbuktu. Han ville gjøre ære på sin tuareg-slekt og betalte for å bringe vannet tilbake til byen. Hva vi skal med det er det ingen som vet. Det er ingen jord å vanne her, så vi kan uansett ikke dyrke noe.

Etter et kvarers kjøring gjennom sanden langs kanalen kommer vi til et festningslignende hus. - Ghaddafis, sier Halis og dreier bilen innover mot byen igjen. Etter en stund kommer vi opp på hovedveien rett utenfor byen. Asfalten er halvt dekket av sand. Jeg legger videokameraet i frontruten for å filme innkjøringen til byen, men idet vi kommer til byens eneste rundkjøring ber han meg skru det av. Her har hæren forlegningen sin. Jeg spør om mennene med kalashnikov på flyplassen. - Soldater, svarer Halis knapt fra inne bak den blå turbanen. - Hvorfor? vil jeg vite. - Pengetransport, sier han. - Der er redde for å bli ranet av tuareg-opprørere.

Sand over alt

Timbuktu har mer karakter enn de andre byene jeg har sett på reisen. Jordhusene er lysere i fargetonen. Flere av de trange sentrumsgatene har steinbelegning. Men sanden siger inn over alt, så det eneste stedet man ser steinen, er der passerende biler har virvlet sanden bort. Halis driver et gjestehus i utkanten av byen. Men store deler av året er han i ørkenen. - I ørkenen er jeg fri, sier han, og jeg er usikker på om han mener det, eller om han spiller opp til den forventningen jeg har som halvt belest tilreisende oppdagelsesreisende. Vi snirkler oss gjennom sentrumsgatene, der morgenhandelen er godt i gang. Nå og da stopper han, kjører ned vinduet og slår av en prat med noen forbipasserende. Det er vanskelig for meg å skjelne om det er på fulani, arabisk, tuaregenes språk tamashek eller et av de andre tilsammen åtte språkene han snakker, men det utveksles vennlige fraser før han kjører videre. Snart er vi i den vestlige utkanten av byen. Steinbelegningen viker plassen for ren sand. På et åpent område står spredte stråhytter med tuaregteltenes runde form. I alle gater ligger rester av plastposer, slik jeg har sett i alle byene her. Det finnes ingen avfallshåndtering. Matavfall går til dyrene, metall- og plastemballasje er alle glade for og finner tusen anvendelser i hverdagen, alt som er brennbart brukes til å varme mat, resten blir spist av geitene. - Det er en uting, sier Halis om plastposene. - Dyrene blir syke av det. Dessuten har man plasten over alt.

Vi har kommet frem til en slags forstad av Timbuktu, forbundet med resten av byen av disse sanddynene som fungerer som gater. Halis' gjestehus er en stor to-etasjes bygning med ulike tilbygg. I et vakkert opparbeidet gårsrom innataes både frokost og kveldsmåltider. Jeg blir installert på rommet og Halis tar meg ut på en vandring i sentrum av byen. Jeg får se jordmoskeen som er i ferd med å bli pusset opp for pakistanske penger, men som ikke-troende får jeg ikke komme inn. Jeg forteller ham at da jeg reiste i Iran tok vi oss ofte inn i moskeene likevel. Jeg fornemmer at han smiler høflig under det blå stoffet. Men noe besøk innenfor døren blir ikke aktuelt. I stedet tar han meg med opp på taket til biblioteket vis-a-vis, slik at jeg kan få se moskeen ovenfra. Minareten er en av de få strukturene som rager opp over de to etasjes husene i sentrum. Jeg registrerer at det ikke er noe annet enn ørken med spredte akasiebusker rundt hele byen. Den ligger som et malapropos, en gulbrun øy av rette linjer i et stort, bølgende sandlandskap. En sjeløyd mann viser meg rundt i skriftsamlingen som er i ferd med å bli restaurert med norske penger, et samarbeid med Universitetet i Oslo. Byens nystartede universitet er i gang med å gjenoppbygge byens selvrespekt og har startet prosessen med å få tilbakelevert de klassiske manuskriptene som ble tatt fra byen og fraktet nordover til andre islamske kunnskapssentre da Timbuktus storhet var på hell.

Brutalt vertskap

Når vi kommer ut, er det midt på dagen og solen slår mot oss. - Ça frappe, hein? sier Halis med smil i stemmen. - Den biter ganske hardt, gjør den ikke? Han gjør seg god flid med å ta meg til husene til de to første europeerne som oppholdt seg i Timbuktu, og forteller hvordan begge først ble tatt godt i mot, for deretter, idet de forlot byen, å få kuttet strupen over og bli overlatt til å forvitre i ørkenen. Vakre metallplaketter på fasadene opplyser om eventyrernes opphold, men ikke om deres endelikt. Jeg bruker anledningen til å fortelle om UDs reiseråd og advarslene om å forlate byen. Halis feier dem til side. - Det er bare oppspinn, sier han. - Se deg rundt, er det noen som truer deg?

Ingen truer meg. Noen barn strekker ut hendene og sier – Merci. Noen av turistene har vært for sjenerøse med kulepenner og småpenger, og nå forventer barna at et hvert hvitt menneske har noe å gi. Det er merkbart flere hvite i denne byen enn det jeg har sett ellers på reisen. Turistene bruker byen som utgangspunkt for reiser innover i ørkenen. Ikke dermed sagt at det flommer over. Jeg ser vel en ti-tolv vestlige under hele oppholdet i Timbuktu. De fleste av dem på flyplassen. - Franskmennene er de verste, forteller Halis. - De tror de eier dette landet. Selv amerikanerne sier takk og betaler godt. Men franskmennene? Han rister oppgitt på hodet. Idet vi kommer tilbake til gjesthuset hans, har en stor samling franskmenn og belgiere samlet seg ved langbordet i skyggen. Han hilser høflig på dem og overlater resten av kontakten med gruppen til en av sine ansatte.

Klokken fire banker det på døren til rommet mitt. Jeg har sovet siesta, en vane jeg la meg til hos misjonærene. På med klimaanlegget, ned på sengen og borte er man. Jeg har stått opp rundt klokken seks hver morgen her nede. Det er da solen står opp, og skal man reise noe sted, er det godt å komme seg av gårde før solen blir for varm. Halis står utenfor. - Vil du fortsatt være med ut av byen, eller skal du la utenriksministeriet ditt bestemme hva du får gjøre? Utenfor porten til gjestehuset hans står en kamel og to unge tuareger. Jeg kjøper en blå turban som de danderer på hodet mitt. Så får de kamelen til å knele. Den gir fra seg noen gutturale, truende lyder. Jeg klatrer opp i salen og tviholder i trestokken foran meg. Etter å ha sett utallige morofilmer av folk som skal ride på kamel, har jeg ikke tenkt å gjøre meg til underholdning for barna i gaten. Det går bra. Jeg slenges frem og tilbake, men løftes høyt idet kamelen reiser seg. Jeg sitter i en tuaregsal. Det er godt slingringsmonn. Den er langt mindre sikker enn de variantene man ellers blir plassert i når man kjøper seg kamelturer i Nord-Afrika. Den ene av mine følgesvenner, Ismael, nitten år gammel, viser meg at jeg må plassere føttene på nakken til kamelen. Jeg liker ikke å sette føttene på noens nakke, men forstå at det er slik dyret er vant til å bli drevet. Så setter vi avgårde gjennom sanden.

Ut i ørkenen

Målet for denne vandringen er Halis' tuareg-leir. Han har anlagt en samling telt i et leirområde to timers gange utenfor byen. Dit tar han med seg reisende som ønsker å få en større smak av tuaregenes ørkenliv. Leiren er basen for reisene han organiserer nordover i ørkenen. En slags base camp for ørkenhungrige. Kamelen, som egentlig er en dromedar, slik alle kameler i Afrika er, vugger avgårde. Ismael instruerer meg. Jeg må sitte bakover i salen når det går oppover og forover i salen når det går nedover. Jeg tviholder i trestokken, håper den holder og forsøker å sitte rett i ryggen, slik jeg har hørt man skal gjøre når man rider. Etter tre kvarter er jeg så sliten at jeg ber om å få gå et stykke. Vi vandrer gjennom sanddynene og jeg tenker ikke nærmere etter idet Ismael og makkeren bøyer seg og bretter opp klærne. Snart kjenner jeg de første stikkene. Vi har vandret rett inn i et gressfelt. Og de små torneklasene lar ikke vente på seg. - Kram-kram, sier Ismael og gir meg ordet for de små djevlene på tamashek. Jeg går til det blir uutholdelig. Så ber jeg om å få sitte på kamelen igjen. Ismael kneler og hjelper meg omsorgsfullt med å fjerne kram-kramene fra klær og tøysko. Trikset er å fukte fingrene. Med litt fukt blir tornene myke og du får dem ikke inn i huden.

Til tross for at det ikke er jordsmonn her, passerer vi et stort felt gjerdet inn av avkappede akasiebusker. De lange tornene holder dyrene unna. - Hva dyrker de her? vil jeg vite. - Vannmeloner, svarer Ismael. Han peker innenfor buskaset, og ganske riktig, under noen planter stikker den grønnspraglede huden til en stor vannmelon frem. Vi fortsetter over sanddynene. Ismael og følgesvennen forsøker så godt de greier å navigere seg utenom kram-kram-feltene. Jeg hører dem kommentere frustrert på tamashek og blir pinlig klar over at ingen av dem hadde beveget seg her hvis det ikke hadde vært for meg. Det er betalt arbeid, sier jeg til meg selv.

Ismael er en åpen og ivrig guide. Ikke minst fordi han håper at jeg senere, tilbake på gjestehuset, når Halis er ute et ærend, skal kjøpe noen av de håndlagede smykkene han påstår han selv har laget. Han kommer til å bli skuffet når jeg sier neitakk og heller gir ham rikelig driks underhånden som takk for turen og hjelpen med kram-kram'en. Men enn så lenge er vi gode venner og han forteller åpent om hvor flott det er å følge salt-karavanene gjennom ørkenen. De går om natten og hviler om dagen, bruker stjernene til navigasjon. Det er det fineste han vet om. I den svale Sahara-kvelden begynner jeg så smått å forstå hva han snakker om. Med kram-kram-fri sand og litt mer erfaring på kamelryggen ville jeg også hatt glede av dette.

Den røde linjen

Endelig er vi fremme ved leiren til Halis. Selv har han kjørt ut med Landcruiseren og sitter barføtt og avslappet på en rød sandyne med utsikt over ørkenen og den lange rekken av telt med fargede kamelskinn som tak. Han forteller at det går skinn fra seksten kameler til for å lage ett telt. Jeg spør om det er hans egne kameler. Han rister på hodet. - Jeg har ikke hjerte til å bruke mine egne kameler. Du kommer tett på dyrene. Jeg må sende dem bort når de skal slaktes. Greier ikke gjøre det selv.

Jeg følger Halis' eksempel, tar av meg skoene og setter meg i sanden. Vi sier ikke så mye. Nyter den varme, myke vinden, solskiven som er i ferd med å synke bak landskapet i vest, et lite tuareg-barn fra leiren som nysgjerrig klatrer opp på sanddynen for å ta oss nærmere i øyensyn. Forhodet hennes er glattbarbert, hun har fillete klær der fargen er slitt bort av mange søskens bruk i ørkenstøvet, men likevel er hun ikke stakkarslig. En eldre mann kommer opp på sanddynen, utveksler noen fraser med Halis og tar med seg barnebarnet eller kanskje olderbarnet ned mellom akasiebuskene. Der ligger en klynge stråtelt jeg ikke hadde fått øye på, hadde det ikke vært fordi noen nå har tent et bål utenfor ett av dem.

Jeg forteller Halis om norske fjell. At vi har noe av den samme roen på vidda. Jeg inviterer ham til Norge for å oppleve den hvite ørkenen. - Jeg tåler ikke høyde, sier Halis. - Da jeg reiste i Colorado fikk jeg problemer med å puste. Jeg forsøker å argumentere med at ingen får høydesyke på vidda i Norge, men Halis står på sitt. Ingen kan presse en tuareg ut i snøen. - Ser du den røde linjen til utenriksdepartementet ditt nå? spør han spøkefullt. - Denne sanddynen og ikke lenger? Jeg smiler. Kampene mellom regjeringsstyrkene og de tuaregske opprørerne er dårlig business for ham og hele Timbuktu. De er avhengig av inntektene av turismen. Ryktene skal ha det til at Gadaffi er en av finansørene, uten at det er åpenbart hva slags motiver han skulle ha for det.

Plutselig reiser Halis og Ismael seg, går noen skritt mot øst og begynner å be. Jeg blir sittende på sanddynen med lukkede øyne og nyte kvelden mens de to mennene vender seg mot Mekka. Og endelig føler jeg at jeg fornemmer friheten Halis snakket om. Her, i timene rundt solnedgang, har byen ikke lenger noen betydning. Tomheten er en lettelse.

Produkter

Dyade 2009/04: Sahara - Trussel og møteplass

 

Relaterte artikler

Ok