Den handicappede fornuft

Anne, en 29 år gammel mørkøyd kvinne som smiler ofte og sjenert, kommer til psykologen på grunn av angst. Hun er designer, jobber på deltid og har en datter på et og et halvt år. Hun er redd for å gå på åpne gater, spesielt i sol og dagslys, redd for køer, både med mennesker og biler, og hun er redd for å kjøre på motorvei. Som oftest tør hun ikke gå ut alene og må ha følge til jobb. Ekteskapet er rimelig bra, og hun ønsker å få et barn til - hvis angsten blir bedre.

Tora, 42 år, en svært kompetent yrkeskvinne, søker hjelp fordi hun er mye engstelig. Hun synes at hun er altfor opptatt av hva andre mener om henne, hun må sjekke om mobil­telefonen er slått av langt flere ganger enn nødvendig, er redd for å spise sammen med andre, av og til snakke i større grupper. Hun er to ganger tilbudt en lederstilling som hun på grunn av angsten har takket nei til. Er lei seg for dette og synes at hun nå må gjøre noe med problemet.

Ofte sies det at rasjonell angst er å være redd for det som er farlig (frykt), og irrasjonell angst er å være redd for det som ikke er farlig (angst). Benevnelsene angst og frykt brukes i dag om hverandre, og fenomenene er heller ikke så klart ad­skilte som man tilsyne­latende skulle tro.

La oss ta motorveien som eksempel. Å kjøre på motorvei kan være farlig. Anne har vært i en stor bilulykke, og etter dette turte hun ikke kjøre bil selv på lang tid. Å være redd for motorvei har derfor et innslag av rasjonalitet for henne. Likevel er det svært uhensiktsmessig og i den forstand irrasjonelt.

Vurderingen om angst er irrasjonell eller ikke, har også med styrken å gjøre. Å være redd for å kjøre på motorvei kan være skjerpende innen en viss grense, men sterkt hemmende når grensen overskrides og persepsjonen påvirkes. Det er som med prestasjonsangst: en viss porsjon mobiliserer til økt innsats, for mye lammer pres­tasjons­evnen.

Irrasjonell angst i uhen­­siktsmessig kvantitet er symptomer, som angst for det å gå på åpne gater, stå i kø, angst for å spise sammen med andre, måtte sjekke mobiltelefonen uendelig mange ganger. Angst knyttet til nye livsfaser eller nye oppgaver. Å bli mor eller ta lederansvar er eksistensielle utfordringer. Det samme vil man si om angst knyttet til det å utvikle egen identitet, adskillelse fra viktige personer, tap, sykdom, død.

Å erobre og erkjenne irrasjonalitet, kan være å bearbeide symptomer, men handler også om å bli kjent med egne drivkrefter og møte eksistensielle utfordringer. Angst kan være signal om at noe er galt, også om at noe nytt er i emning, at noe som tidligere er fortrengt, nærmer seg overflaten. Målet med å arbeide med det irrasjonelle er å bli mer rasjonell, men også å nærme seg det uforståtte og uerobrede. Følelser skal erkjennes og taes i besittelse, ikke bare erstattes med fornuft. Det absolutt rasjonelle menneske er en fiksjon og ville være overfladisk og kjedelig, en person hvis atferd, følelser og erkjennelse ikke rommer dybde. Det irrasjonelle er forstyrrelser, men kanskje også inngang til det uforutsigbare, til noe av det som er spesifikt for mennesket, for noe som knytter mennesker til hverandre.

Mange vil si at Anne og Tora må ta seg sammen. De må skjønne at det er unødvendig å være redde. De må lære å beherske seg. Andre skal ikke sy puter under armene på dem. På sett og vis er dette riktig, likevel galt. Hvis rasjonalitet defineres som fornuft, og irrasjonalitet ufornuft, er psykologi læren om det irrasjonelle. Følelser, drifter, angst oppleves sjelden fornuftige, selv om de er forståelige. For enkeltmennesket som er redd, sint eller fanget av en lidenskap, er evnen til fornuften ofte svekket.

Mange har den erfaring at fornuften ikke er det beste redskap for å nærme seg det irrasjonelle. Man nærmer seg livsområder som ikke kan regelstyres. Så lenge det irrasjonelle er ubevisst styrt, vil regelstyring føre til at motkreftene finner nye arenaer for utspill og kamp. Fornuften har ikke ufornuftens logikk.

Separasjon og morsrolle

Sjelden er forklaringene så lineære, eller logiske som i Annes frykt for å kjøre på motorvei etter en kollisjon. Som oftest er historien langt mer sammensatt av ulike psykologiske, biologiske og sosiale variabler.

Annes angst for å gå på åpne gater har tilsynelatende en utløsende hendelse. Første gang ute på venninnebesøk etter barnefødsel fikk hun angstanfall på vei hjem. På besøk hadde hun drukket mye kaffe. Far og flere i familien har koffeinallergi og får angstlignende symptomer av å drikke kaffe. Hun knyttet derfor angsten til kaffedrikking og sluttet med dette. Likevel gikk hun stadig rundt og var redd for å få angstanfall. Dette knyttet seg først til den strekningen der hun fikk angst første gang, etterhvert ble hun redd for andre gater, til slutt kunne hun ikke gå alene til jobb.

Anne kom inn i en spiral som er vanlig for mange som utvikler angstlidelser. Et angstanfall genererer for­ventningsangst, som i utgangspunktet knyttes til steder som ligner dem der man først erfarte angst. Etterhvert generaliseres forventningsangsten til andre steder og situasjoner, og hun begynner å unngå en rekke steder og aktiviteter. Angst for køer er vanlig. Tilsynelatende er køer og åpne gater motstridende fenomener. På gaten befinner hun seg alene. I køen er hun innestengt mellom andre. Det provoserende i køen er at det ikke finnes fluktmuligheter. Hun kan ikke flykte fra sin egen angst. En person med angstlidelse vil alltid ha tendens til å unngå angstprovoserende situasjoner eller forsøke å finne fluktmuligheter.

Så langt har vi sett på generali­seringsmekanismer ut fra opplevde angstsymptomer. Men hos Anne var det også klare underliggende psykologiske og eksistensielle temaer. Anne har en historie der atskillelse og det å være alene er vanskelig. Mor var mye syk i Annes barndom med stadige innleggelser på sykehus og fravær fra hjemmet. Som innvandrer reiste også mor en del tilbake til gamlelandet uten å ta med datteren. Da Anne var fem år, bodde hun hos farmor et halvt år.

Annes angst har islag av separa­sjons­angst. Hendelsen som i voksent liv tilsynelatende utløser angst, er knyttet til denne problematikk. Besøk hos venninnen i barseltiden innebærer atskillelse fra babyen, noe som kanskje setter i gang hennes egen frykt for å blir forlatt. Hjemveien innebærer atskillelse fra venninner og på sett og vis fra livet før hun ble mor. Anne var svært glad for sin baby, men hadde også vanskeligheter med å tilpasse seg morsrollen, og hadde tvil på om hun ville være god nok. Mens hun som voksen forsto at mors fravær hadde sin forklarlige årsak i sykdom og nødvendige reiser, hadde hun som barn frykt for at mor ikke var glad i henne. I dag smelter mange spørsmål sammen til en betydelig uro; var jeg elsket, kan jeg bli glad nok i min baby, blir jeg en god mor, vil jeg ha et barn til?

Biologi spiller også en viss rolle i utvikling av Annes angst, nemlig kaffeallergi. Det er vanlig å tenke at mennesker som utvikler angstlidelser, har en biologisk sårbarhet slik at angstsymptomer; kortpustethet, økt svette, hjertebank etc oppleves sterkt og disponerer for utvikling av forventningsangst. Annes første angstanfall opptrer dessuten i en situasjon der organismen er i et visst hormonelt og presset ulage etter en fødsel, uregelmessig søvn med amming etc.

Tora har ikke tradisjonelle angstsymptomer som kortpustethet, hjertebank, svette, synsforstyrrelser. Hun opplever mer en vedvarende engstelse. Denne er ofte knyttet til hva hun tror at andre måtte mene om henne. Forhistorien vitner ikke om klare utløsende hendelser, men om relasjonsproblematikk knyttet til tidlige familierelasjoner.

Storebror var en eksplosiv gutt med mye utagering. Far hadde tidvis alkoholproblemer, ikke med vold eller utagering, men likevel slik at hans oppførsel kunne være ganske uforutsigbar. Begges oppførsel kunne føre til skremmende episoder, men det var tilsynelatende ikke episodene i seg selv som satt igjen som det mest formende, men mer hva episodene hadde fått Anne til å tenke om seg selv. Brorens eksplosivitet hadde slått rot som en angst for hva som kunne skje hvis hun selv mistet kontrollen. Eget temperament var skremmende for henne, mest fordi det bragte opp et bilde av henne selv som et ukontrollert uhyre, en man skulle passe seg for. Fars alkoholpåvirkede atferd synes å ha fått en lignende symboleffekt. Hans rare atferd kunne bli hennes hvis hun ikke passet. seg.

Tora hadde dessuten et ganske tett forhold til mor. Mor hadde på sin side angstproblemer, knyttet til det å være i selskaper og uformelle sammenkomster. Toras angst kan også ha islett av angst for det å utvikle egen identitet, separere seg fra mor. Likeledes kan den ha et biologisk, genetisk grunnlag fra mor, som har slitt med lignende angst. Ikke minst kan vi tenke at mor har vært en rollemodell som har oppført seg slik at hun bekreftet at verden kunne være farlig.

Bearbeidelse av angst

Psykologisk behandling kan være å arbeide med å forstå det irrasjonelle og se sammenhenger til fortid, men kan også være å tore å kjenne på, utholde egen angst og egne følelser.

For Anne hjalp det lite at hennes fornuft oppfattet en sammenheng mellom en biologisk, allergen sårbarhet og angsten. Tentative tolkninger om sammenheng mellom engstelse rundt egen morsrolle og tidligere separasjonsproblematikk interesserte psykologen mer enn pasienten. I samtalene var hun noe tilknappet, viste lite følelser og tok lite ansvar for fremdrift i timene. Som oftest svarte hun velvillig på det hun ble spurt om, men uten innfall av egne assosiasjoner. Ofte satt hun bare og smilte avventende. Hun var ikke veldig opptatt av å finne ut mer om seg selv, men ønsket å mestre eget liv bedre. Bevissthet om angstens forhistorie hjalp henne lite. Psykologen måtte finne nye veier.

Fokus ble forskjøvet fra samtaler til trening og utprøvning i angstprovoserende situasjoner. Målet var ikke å bli kvitt angsten, men å utfordre egen tendens til unngåelse. Hun laget eksplisitte målsetninger i form av hva hun ville oppnå. Med veiledning laget hun et detaljert treningsprogram hvor hun suksessivt gikk løs på ett problem etter ett annet. Først trente hun daglig på å kjøre motorvei, lengre og lengre strekninger, med og uten passasjerer. Hver dag over lang tid. Deretter tok hun fatt på lengre gåturer, på åpne og provoserende gater. Ikke bare skulle hun gå, hun skulle engasjere seg i egne angstprovoserende tanker, fremelske sine katastrofeforestillinger. Hva var det egentlig hun var så redd for? Til treningen førte hun dagbok, skåret angsten kvantitativt og drøftet progresjonen med psykologen.

Denne fremgangsmåte kalles eks­poneringsterapi. Hun skal ikke primært forstå, tenke eller føle, men handle. Hun oppsøker angstprovoserende situasjoner og er der til angsten avtar. Spontant har hun en tendens til å unngå utfordringen, søke flukten. Hun kan forandre planen fordi hun føler seg dårlig, har sovet lite, må besøke en syk tante etc. Når angstsymptomene setter til, med svettetokter, hjertebank, synsforstyrrelser, har hun tendens til å stikke av. Underveis har hun tendens til å disengasjere seg i angsten ved å tenke på “noe positivt”. Hun ønsker å benytte ulike “hjelpemidler”, valium i lomma, en flaske vann i vesken, en drink før turen. etc. Unngåelsesstrategiene drøftes med psykologen, og i fellesskap nappes de bort. Hun arbeider med egen mestring og vil ikke stimulere til avhengighet av ulike hjelpemidler. Målet blir å ta styring over eget liv, ikke la seg styre av angsten.

Anne fikk hjelp. Etter en stund begynte hun å gå til jobb alene. Fornuft og viljekraft gjorde at hun holdt ut. I de mest forandringsfremmende øyeblikk var utfordringen å være til stede, romme egne følelser, egen angst, og irrasjonalitet. De eksistensielle og psykologiske spørsmål ble i liten grad drøftet hos psykologen. Anne hadde et rimelig godt nettverk som hun forhåpentlig brukte til å snakke om sin livssituasjon. Eksistensielle spørsmål løses oftere i livet enn hos psykologen. Kanskje vil underliggende, uløst separa­sjons­problematikk skape andre problemer for henne senere i livet, men ikke nødvendigvis.

Lillesøster i sneen

Tora fikk mest hjelp av å komme i kontakt med egne følelser gjennom samtale. Ikke den fornuftsstyrte, logiske samtale, men samtalen som fulgte følelsesmessige tråder, som lot smerte finne utløp og form. Tora hadde ofte mye å snakke om. Hun var en dyktig og kompetent yrkeskvinne, men hadde ofte tanker om at det hun hadde utført i løpet av dagen, ikke var bra nok. Når hun fikk ros, var det vel mest fordi hun trengte oppmuntring. Hvis hun hadde gitt feedback eller kommentarer til en kollega, var hun redd for å ha såret den andre. Ofte kunne hun være engstelig for hva de andre tenkte og sa om henne i lunsjen eller andre steder. Opptattheten av mobiltelefon skyldtes en intens redsel for at andre skulle kunne høre hva hun snakket om i en sammenheng. For henne var verden oppdelt i mange sterkt atskilte rom, lukket til med hemmeligheter. Ingen måtte vite noe.

I timene gråt hun og lo – og ofte måtte hun sjekke ut psykologens reaksjoner. Ble hun forstått eller misforstått. Ofte etter en time kunne hun være overbevist om at psykologen var sint eller skuffet over noe hun hadde fortalt. Når psykologen avkreftet fantasiene, avstedkom dette lettelse. Man kunne skimte et mønster der hun gjen­tagende trodde at psykologen irriterte seg over hennes tankeflom og ble overveldet av denne.

Mye arbeid gikk med på å bevisstgjøre egne smertelige selvbilder. Selv følte hun at eget temperament var noe hun måtte skjule, at hun innerst inne var et ganske forferdelig uhyre med utøyelig aggresjon og overveldende følelser. Hvis andre fikk øye på dette, ville hun være som broren eller som far i alkoholpåvirket tilstand. Det dukket opp minner om smertelige episoder der eget sinne hadde spilt henne ett puss og hun hadde gjort ting hun senere angret. En gang hadde hun dukket lillesøster i sneen, så søsteren hadde vansker med å puste. At søsteren dagen etter ble ganske syk, var ikke nødvendigvis direkte forårsaket av dette, men i Toras bevissthet var det en katastrofal forbindelse.

Tora arbeider ikke primært med intellekt og fornuft, men hun arbeider med å finne følelsesmessige sammenhenger, ta inn i seg følelser som hun har fortrengt, erkjenne de selvbilder som er så vonde at hun legger dem ut i andre. For henne blir fortiden en kilde til å forstå irrasjonell atferd i nåtid.

Både Anne og Tora måtte i behandlingen møte egne smertepunkter, ikke med intellektet, men med tilstedeværelse. Smertepunktene har sin rot i fortiden, har forgreninger til dagens situasjon, men er ofte uerkjente, uforståtte, og fortrengte. Nettopp derfor generer de irrasjonell atferd og angst. Fornuften har ofte vært sentral i avstengningen og er et dårlig egnet leteredskap og bearbeidelsesinstrument. Når Tora forteller om lillesøster i sneen, er det ikke terapeutens rolle å forsikre henne om at sykdommen ikke skyldtes snedukkingen. Psykologen må heller få Tora til å utdype de følelser og frykter hun har hatt knyttet til episoden, hvilke selvbilder det har avleiret og hvordan episoden er blitt et symbol på noe hos henne selv. Å lette på og lufte de myriader av stemninger, assosiasjoner, minner som er knyttet sammen, letter presset fra det ubevisste, og reduserer irrasjonelle utslipp.

Maria Gjems-Onstad