En gryende debatt har begynt i Norge. Den har pågått i flere år i USA. Motsetningene står mellom de som argumenterer for at vi må vise større innlevelse og forståelse for dagens tenåringer – og de som mener at tenåringer ikke mangler forståelse, men grenser.
Disse motsetningene utgjør på en måte en falsk polaritet.
Å sette klare grenser og stille større krav til tenåringer står ikke i noe motsetning til det å forstå dem, være støttende og bekreftende. All forskning på barneoppdragelse viser entydig at foreldre som gjør begge deler, både støtter og viser varme samtidig som de er klart grensesettende, har de mest velfungerende barna.
Ingen er uenig at dagens tenåringer kan ha vanskeligheter med å finne sin plass i en (postmodernistisk) voksenverden, som er retningsløs. Det meste er tillatt, og kanskje det viktigste av alt, mange voksne inntar samme holdninger som tenåringer. Problemet, slik mange ser det, er at ingen vil være voksne når alle er opphengt i ungdoms idealer og livsstil.
Ikke på noe tidspunkt i historien har tenårene vart så lenge. Tidsgapet mellom den tid hvor de unge er kjønnsmodne, kognitivt og intelligensmessig fullt på høyde og den tid det er forventet at de skal være psykologisk modne, synes stadig å bli større. Den psykologiske modningen finner som oftest sted når en ung mann eller kvinne forventes å forsørge seg selv, og bidra til fellesskapet gjennom arbeid og ansvar for andre.
Psykologisk kan tenåringsposisjonen selvfølgelig fortsette, selv om man har begynt å forsørge seg selv. Perspektivet i denne artikkelen er:
Det er vondt å bli voksen, fordi tenåringsposisjonen gir noen psykologiske fordeler som det kan være vanskelig for både unge og voksne å gi helt slipp på.
Tenåringsposisjonens psykologiske privilegier
Her skal vi skissere tre karakteristiske tenåringsholdninger som er normale hos de aller fleste unge i deres streben etter et selvstendig ståsted. Vi er kanskje ikke like overbærende når den biologisk voksne fortsatt har glede av samme væremåte.
Unngåelse av ansvar
"Så lenge jeg er avhengig av mine foreldre, at mitt velbefinnende avhenger av dem, da er også de ansvarlige hvis jeg ikke har det bra." For et lite barn som er prisgitt sine foreldre, er dette sant. Men gradvis må denne sannhet miste gyldighet etterhvert som den unge vokser til. Går man ut i verden med en slik holdning overført til andre enn foreldre, kan det lett føre til konflikter med ens nærmeste. Å påstå at det er ektefellens skyld at man ikke har det bra, kan selvfølgelig ha en kime av sannhet i seg. Ens livspartner vil aldri være akkurat slik en ønsker seg – etterhvert som årene går. Men misnøye med ektefelle kan fort bli en årsaksforklaring for forhold som faktisk er helt uavhengig av hvilken hvem man har valgt.
For tydelighetens skyld kan nevnes et noe outrert eksempel: En mann mente at hans kone var skyld i at han var blitt overvektig. Ikke fordi hun helte fløteskvetter i sausen eller potetgull i TV-skålen. Nei, han måtte trøstespise fordi hun var så lite kjærlig og avviste ham seksuelt. Noen gleder måtte han jo unne seg i mangel på andre.
De fleste har ikke vanskeligheter med å forstå at det kan være problematisk å bli nektet sengehygge av samlivspartneren. Men årsakssammenhengen mellom seksuell frustrasjon og pondus er ikke nødvendigvis opplagt. Innfløkt blir det når ektefellen påstår at hun ikke orker å ha sex med ham, fordi hun frastøtes av hans fedme. Er det hans fedme som faktisk får henne til å slukne, eller blir fedmen hans bare en beleilig forklaring på hennes konflikter rundt det å gi seg hen? Å bruke andres ufullkommenhet eller svake punkter som forklaring på det vi vegrer for å erkjenne hos oss selv, er lett. Som regel er det våre nærmeste, intimpartnere eller andre viktige personer, som blir gjenstand for slike overføringer fra foreldrerelasjonen.
Retten til å anklage
Denne holdningen er en naturlig følge av ansvarsfraskrivelsen. "Når andre er skyld i min frustrasjon, er jeg i min rett til å anklage dem".
Anklagen hører gjerne tenåringstiden til. Ved å anklage foreldre for at de er "teite" eller gjør ting helt "gæernt", markerer man sin uenighet, sin anderledeshet, en gryende, om enn svært umoden form for selvstendighet.
Den unge har behov for å se at foreldre og andre også kan være dumme. Det gjør noe med deres egen skjøre selvfølelse i en kropp med løpske hormoner. Det tenåringen ikke forstår, er at anklageposisjonen røper en fortsatt avhengighet. Man kan kalle det en form for negativ avhengighet. Man trenger den andre – ikke bare for å bli bekreftet eller elsket, men den andres reelle eller opplevde feil blir forklaring på hvorfor ting går galt for en selv. Tenåringer kan være svært så flinke til å finne sine foreldres svake punkter, siden de trenger dem så sårt. ("Ingen ringer til meg, det er fordi dere er så kjipe, ikke får jeg skateboard eller kule klær".)
I relasjoner preget av avhengighet vil trolig også den negative avhengighet være til stede i større eller mindre grad. Den er på en måte vrangsiden av det velvillige, underkastelsen. Den negative avhengighet trenger ikke komme åpent til uttrykk, men ligger der som en stille, men like fullt selvfølgelig premiss for relasjonen. Anklagene trenger således ikke være eksplisitte, i stedet møter man hos tenåringen (eller den voksne) negativitet og ubehagelig surhet.
Tenåringers negative avhengighet er første skritt på veien til en "på liksom" selvstendighet. Foreldre idealiseres ikke lenger, men devalueres og anklages. Men anklageposisjonen er naturlig nok også fristende for den biologisk voksne. Det er ikke gitt at den voksnes selvfølelse er blitt så robust med årene, selv om man ikke lenger takker nei til en fest pga. en ny kvise. Det er alltid deilig at noen andre er dumme.
Hos tenåringen kan bruken av foreldres feil som forklaring være gjennomskuelig og noen ganger komisk. Men hos den voksne med rimelig sosial intelligens, vil man etterhvert ha opparbeidet en evne til å finne svakheter hos den andre – som er helt reelle. Men om en svakhet hos en annen skal være årsak til det man selv sliter med, er en helt annen sak.
Kanskje har årsakssammenhengen en skygge av sannhet i seg. Kvinnen som anklager ektefellen for at hun ikke får tatt en videreutdannelse, fordi han sjelden er hjemme og tar seg så lite av hus og barn, har utvilsomt et poeng. Det ville vært lettere for henne om mannen hadde vært mer hjemme. Men hun kunne tatt sin utdannelse likevel, selvom hun sannsynligvis hadde brukt mer tid på den. I sine anklager mot mannen glemmer hun helt at det er faktisk han alene som måtte forsørge familien, hvis hun skulle gå på skole. Og hun forholder seg ikke til sin egen ambivalens til videre skolering. Siden det er mannen som "stopper" henne, slipper hun å tenke på egne intellektuelle mindreverdsfølelser og all engstelse over ikke å få det til.
Rettigheter uten motytelse
"Siden jeg er avhengig av mine foreldre, må de sørge for at jeg har det bra. Det er deres plikt, selvom jeg ikke alltid oppfører meg som jeg burde."
Denne holdningen har naturlig nok sin berettigelse, men helst for små barn. Noen utviklingspsykologer mener at 68-generasjonsforeldre er for ettergivende og i for stor grad skal skåne tenåringene for ethvert ubehag. Det kan gjøre det vanskelig for de unge i den forstand at de ikke lærer i tilstrekkelig grad gamle dyder som utholdenhet, å håndtere motgang eller frustrasjoner. Noen må faktisk bli 25 år før de lærer at man må yte for å få noe. De unge forventer i for stor grad, påstås det, at foreldre vil oppfylle deres ønsker – før eller senere, hvis de argumenterer godt nok og hevder at "alle andre har det". Mange foreldre fortviles over de evige diskusjoner med sine håpefulle. De får sin egen tidligere velvillighet og imøtekommenhet tilbake som kravstorhet fra tenåringene.
Det er noen som mener at foreldre er for engstelig for å belaste sine tenåringer. Det kan selvfølgelig også skje, hvis man stiller urimelige krav og tenåringen må bruke mye tid på skolearbeid. Poenget er kanskje mer at de materielle goder tenåringer får av foreldre, kunne vært knyttet tettere opp mot innsats. Man får ikke noe uten at det er fortjent, gjennom bedret skoleinnsats eller bidrag til familiens fellesskap i form av praktiske gjøremål. En nylig gjennomført intervjuundersøkelse med tenåringsforeldre viste at foreldrene krever påfallende lite av ungdommene, når det gjelder faste forpliktelser hjemme. Stort sett var tenåringenes oppgave å holde eget rom i orden. Og bare 1/5 av ungdommene gjorde det til foreldrenes tilfredsstillelse. Noen hadde i tillegg oppgaven å bære ut søppel. Sjelden var den enkle handlingen noe som ble gjennomført uten gjentatte formaninger.
Kan det være en ubalanse mellom mange tenåringers opplevde selvfølgelige rettigheter og deres motytelse? I så fall er det ikke så rart når hverken foreldre eller samtid setter spørsmålstegn ved rimeligheten til de unges kravstorhet.
Noen foreldre er drevet av skyldfølelse overfor barna pga. egne tidsprioriteringer. Man synes ikke man er nok sammen med dem i løpet av døgnets timer, og vil gjerne "gjøre opp" for det ved å gi dem noe ekstra. Således kan man som foreldre lure seg selv. Man tror man er snill, men egentlig er det mere egne behov enn barnets man forholder seg til, nemlig lindring av egen skyldfølelse. Andre er overidentifisert med de unges behov. Man skjønner så altfor godt når den unge har "lyst på" noe. Foreldrene er da som barna. De er også like impulsstyrt. Om man ikke unner seg det selv, så skal i hvert fall barna få det.
Å imøtekomme barnas impulsive behov kan være en form for vikarierende tilfredsstillelse: "Du skal få det du ønsker deg, akkurat slik som jeg vil ha mine ønsker oppfylt. ". Igjen kan det være en misforstått snillhet, en slags innpakket egosentrisitet.
På sikt ville man kanskje være langt snillere med sine barn hvis man tok seg bryet og ubehaget med å opprettholde et "nei". Mange barn i dag har mer behov for vennlig, men bestemt rettledning, læring av behovsutsettelse og selvdisiplin enn å få en hver impuls imøtekommet.
Unnfallende foreldre
"Moderne" barneoppdragelse har i tre årtier vært preget av ettergivenhet og unnfallenhet . Både Sigmund Freud og Dr. Spock har bidratt til det. Å stille større krav til unge, samtidig som man legger vekt på utvetydige og konsistent disiplinering (grensesetting), har nærmest vært sett på som anakronistisk og forkastelig. Man har ment at slik oppdragelse kan vingeklippe barnets naturlige spontanitet og utfoldelse. Som om det skulle være en motsetning mellom disiplinering på den ene siden og bekreftelse av barnets/ungdommens spontanitet på den andre.
En tenåring har behov for markering av egen selvstendighet i forhold til det han/hun måtte oppleve som autoriteter. Men hvilke autoriteter? Mange foreldre fremstår ikke lenger som autoriteter, ønsker heller ikke å være det. I stedet vil man møte ungdommen "der hun/han er", på samme nivå, som en likesinnet. Men mange unge studenter og elever snakker aller mest foraktelig om den læreren som strever etter å være kul og ungdommelig.
Noen ytterst få fagfolk har på bakgrunn av empirisk kunnskap påpekt det skadelige ved den misforståtte snillheten og ettergivenheten. Den meget anerkjente, amerikanske forskeren i utviklingspsykologi, William Damon har behandlet temaet nyansert og lettfattelig i sin siste bok: Greater Expectations. Den har en talende undertittel: "The culture of indulgence in our homes and schools." Han minner oss på at barneoppdragelse er selve kjernen i enhver kultur. I den avspeiles kulturens holdninger og verdier, som man vil at neste generasjon skal bli bærere av. Hans anliggende er å påpeke det han kaller unnfallenhet i vår måte å forholde oss til barn og unge på. At man ikke bare demoraliserer, men også undervurderer de unge ved å ikke stille større krav til dem. Han hevder man har glemt gammel "visdom" med å disiplinere barn, lære dem å utsette behov, tenke langsiktig, være hensynsfulle i stedet for å bare hevde sitt eget.
Slike meninger, enten de er basert på forskning, sunn fornuft eller sensitiv innsikt, er ikke like populære hos alle. William Damons bok utgjør da også en massiv samfunnskritikk. Her er det ikke snakk om å sjokkeres og ta avstand fra dagens bortskjemte tenåringer. De unge omtales som kompetente unge mennesker som forstår og kan langt mer enn vi voksne tror. Men de er tildels villedet av en foreldregenerasjon.
I følge Damon har vår kultur overvurdert betydningen av selvtillit. Han mener mange foreldre gir sine barn oppblåste egoer på bekostning av deres evne til innlevelse i andre (han er amerikaner). Foreldre og skole overvurderer betydningen av selvtillit og har misforstått hvordan den skapes. Man tror at selvtillit bygges opp ved å gi etter for barns behov og ønsker. Damon's perspektiv er at selvtillit er en følge av opplevd mestring, av tilegnelse av nye ferdigheter, få tilfredsstilt vitebegjærlighet og trangen til å utforske.
Den rådende ideologi i skolen i dag er at kunnskapslæring ikke må være for belastende, den skal helst være gøy. Er den ikke det, kan den skade elevens selvtillit. Situasjoner som kan føre til at den unge ikke har det gøy, at man av og til må tåle frustrasjoner og holde ut i noe som kan være vanskelig, må unngås. Men det er nettopp mestringsopplevelsen som gir tillit til en selv. En triumf over å ha fått ens foreldre eller lærer til å gi etter for ens behov er ikke selvtillit. Det kan like gjerne være begynnelsen på arroganse og manglende respekt for andre.
For foreldre som lurer på hvordan de kan bidra til å hjelpe sine håpefulle til et ansvarlig voksenliv, anbefales Damon's bok. Han gir konkrete råd om de forskningsbaserte mest virksomme disiplineringsstrategier overfor barn og unge. For voksne som kjenner seg igjen i tenåringsposisjone, er det ikke nok å lese en bok.
Den filosofiske fasen
William Damon har flere perspektiv som han formidler. På bakgrunn av omfattende forskning om barnets moralutvikling hevder han, at den overdimensjonerte betydningen som "selvtillit" har fått i oppdragelsen av unge, har sin pris på flere måter. En person som har for høye tanker om seg selv, kan kanskje lettere mangle ydmykhet overfor det som måtte ligge utenfor vår forstand. Damon mener at vi i oppdragelsen overser barnets spontane mere "åndelige" orientering, at vi ikke stimulerer deres naturlige og ofte tidlige livsundring.
Psykologen Erik Erikson, som bl.a. er kjent for beskrivelsen av menneskets ulike livsfaser, kaller de siste tenårene for den filosofiske fasen. Det er gjerne en mer stille og ettertenksom tid enn de stormfulle første årene etter puberteten, en tid for søken og nyorientering. For første gang stiller mange spørsmål som: "Hvem er jeg? Hva er meningen med mitt liv? Hvorfor ble jeg tildelt en kropp og et livsløp på kloden?"
Gitt gode betingelser i denne fasen er det ikke uvanlig at noen kan modnes ganske raskt. Som følge av ettertanke og selvinnsikt, kan den unge begynne å oppleve seg som mer ansvarlig for eget liv og i mindre grad ty til eksterne bortforklaringer.
Men livsundring alene er neppe nok til å bli voksen. Det skal mere til. Vi har heller ikke gjort det lett for oss selv – eller de unge. Vi har skapt en kultur som i liten grad stimulerer den ro og ettertenksomhet som også unge mennesker trenger. De fleste har nok ikke så vanskelig for å se og gjenkjenne tidens idealisering av tenåringers livsstil og kan også ta avstand fra den, men langt vanskeligere er det å erkjenne og gi opp ledsagende umodne livsløsninger.