Fra Bibelen til Wikipedia

- Når penger kommer til kort

Uten mat og drikke duger helten ikke. De som skaper innholdet i medieverdenen, må ha noe å leve av. Det må vi som bruker mediene betale for. Men vi kan betale på ulike måter. Vi kan kjøpe bøker. Vi kan se på tv – og la tv-selskapene tjene på å la andre servere oss reklame. Eller vi kan engasjere oss direkte som medskapere i å lage medieinnholdet slik det skjer i nettleksikonet Wikipedia. Og de siste 500 årenes mediehistorie kan leses som ferden fra pengehandel via tilskueroppmerksomhet til deltakerengasjement, skriver Rolf Brandrud

Bibelen, BBC, Radio Luxembourg og Wikipedia er grunnmodellene for dagens medieselskaper. De er blitt til i ulike historiske epoker under vidt forskjellige teknologiske og kulturelle forutsetninger. Den historiske bakgrunnen for hver av dem er interessant i seg selv og samtidig vesentlig for å forstå hvilke utfordringer medieselskaper står overfor i dagens situasjon i møte med digitaliseringen av alle medier.
Så bli med på et sveip gjennom mediehistorien!
Bibelen – den trykte boka
Gutenberg og trykkekunsten forvandlet Guds ord fra en overleveringstradisjon innenfor
Kirken til ei trykt bok. Det skapte helt nye forutsetninger for å formidle innhold. Tidligere brukte munker tjue år av sitt liv på å lage en enkelt håndskriftkopi av Bibelen. Nå kunne det etter hvert masseproduseres trykte bibler – og ikke bare på latin, men på hvert lands nasjonalspråk. Det fikk som kjent store kulturelle konsekvenser. Kirkens menn mistet det monopol de til da hadde hatt på å fortolke Guds ord. Nå kunne alle lesekyndige lese den hellige tekst på sitt eget språk og selv gjøre seg opp en mening om hvordan det skulle forstås. Det skapte grunnlag for både protestantismen og senere utbrytersekter med sterk hang til bokstavtro bibelfortolkning: ”Det står i Bibelen. Jeg har selv lest det. Og da er det sant!”
Dette er starten på masseproduksjonens tidsalder som etter hvert omfatter – ikke bare bøker, men også tidsskrifter, blader, aviser, musikk på CD og film på DVD. Når kunstnerisk
innhold masseproduseres, skjer det noen avgjørende endringer i forholdet mellom kunstneren, verket og brukeren av det. En historie om bildekunstneren Frans Widerberg kan illustrere det.
Widerberg skulle stille ut en bred samling av sine bilder på Biennalen i Venezia. Da hentet han også inn noen bilder som var solgt og i privat eie. Et av disse passet ikke helt inn fargemessig i forhold til bildene som skulle henge ved siden av. Widerberg begynte derfor å male videre på dette bildet. Mens han holdt på med det, dukket skipsrederen som eide det opp – og han protesterte høylytt. For han hadde kjøpt bildet slik det var, og ville ikke ha noe av at Widerberg klusset med hans bilde. Hvorpå Widerberg snur seg mot ham og erklærer
med et kraftig ettertrykk at ”Uansett hvor mye du har betalt for dette bildet, så blir du aldri noe mer enn en vaktmester for det!”
Nei, hvem eier hva – og hvordan innvirker teknologiskifter på muligheten for å holde på kontrollen over det man eier? Widerberg er ikke i tvil om at det er han og bare han som har retten til den kunstneriske utformingen av sitt verk, og den retten insisterer han på å kunne utøve også etter at bildet er solgt. For ham og andre kunstnere bringer den teknologiske
utviklingen med seg et nærmest uløselig dilemma mellom utbredelse og kontroll.
Med masseproduksjonen kunne boka få et eget liv ute i verden uavhengig av forfatteren – og dermed nå ut til mange flere. Ja, den kunne kanskje bli en nasjonal, internasjonal eller
global bestselger á la Harry Potter-bøkene og gjøre forfatteren berømt. Men samtidig mister forfatteren også kontroll over sitt verk. Han er ikke der hos leseren for å kunne fortelle hva han har ment med boka. ”Ei bok er som et foreldreløst barn”, sier den svenske forfatteren
Torgny Lindgren. ”Du sender det ut i verden og siden har du ingen styring med hva som skjer med det”. Meningen i boka blir til i leserens bevissthet. Slik Kirken mistet fortolkningsmonopolet i forhold til Guds ord, mister forfatteren eneretten til å fortolke hva han selv har ment da han skrev boka.
Når boka finnes i tusenvis av eksemplarer der ute i verden, er det også mulig å kopiere teksten og utgi boka på nytt uten å betale forfatteren for det. Men dette er det forhandlet fram internasjonale avtaler for, slik det også er det for kopiering m.m. Så lenge vi snakker
om fysiske eksemplarer har dette vært et overkommelig problem, enten det gjelder litteratur, kunst, musikk eller film. Verre blir det nå når alle slags innhold kan oversettes til digitalkode som bare med noen tastetrykk kan tilgjengeliggjøres for millioner av potensielle brukere på internett – og kopieres i det uendelige. Der blir utfordringene formidable – så store at det er verdt en egen artikkel i dette nummeret av Dyade.
BBC – brubrukslisens for alt tilgjengelig innhold i eteren
Problemet med å holde kontroll over en frittflytende innholdsmaterie på internett kan faktisk minne adskillig om den situasjonen man sto overfor på 1920-tallet da radiomediet ble introdusert. For med radio nyttet det ikke å kontrollere hvem som skulle få tilgang til radiosendingene og hvem som skulle være blokkert fra dem. Radiosendingene ville kort og godt bli tilgjengelige for alle som skaffet seg radioapparat og befant seg innen dekningsområdet for en sender. Derfor var det ikke mulig å selge radioprogrammer og radiokonserter slik man før hadde solgt bøker m.m. over disk. Her måtte det utvikles andre forretningsmodeller for å finansiere virksomheten.
Det fantes to alternativer. Amerika valgte det ene – som var sponsing og reklame. Teknologien for radiosendinger var klar og etter første verdenskrig åpnet amerikanske
myndigheter for at alle som ville starte radiostasjoner, kunne få gjøre det. I de fleste byene var det i starten radioforhandlerne som sponset noen entusiaster til å få i gang sendinger
slik at de kunne få solgt radioapparater. Og da sendingene først var i gang, ble dette gradvis supplert med salg av reklame for andre lokale næringsdrivende. Problemet var at man i iveren etablerte flere radiokanaler i samme område slik at sendingene forstyrret hverandre – med den følge at rivalene gjerne på hver sin kant skrudde opp styrken for å overdøve den andre. Det ble i de første årene et frekvenskaos i eteren og britene som kom på studiebesøk midt oppe i dette syntes også den kommersielle reklamestilen var vulgær. At USA så senere fikk innført en frekvensregulering som ryddet opp i dette innenfor rammen av en reklamefinansiert radiomodell, er en annen sak. For da var britenes beslutning allerede formet.
Dermed kom Storbritannia – i reaksjon mot oppstartserfaringene fra Amerika – til å velge det andre alternativet som var apparatlisens. For selv om radiosendingene ikke kunne selges over disk, så trengte man radioapparater for å kunne ta dem imot – og disse apparatene kunne myndighetene legge en obligatorisk lisensavgift på. Videre ville britiske myndigheter unngå det amerikanske frekvenskaoset og valgte å gjøre det ved å gi BBC monopol på å drive eterkringkasting. I et samspill med den første BBC-direktøren John Reith fikk BBC også som formål å drive public service kringkasting. I John Reiths fortolkning lå dette nær opp mot å bringe dannelsen fra universitetene i Oxford og Cambridge ut til alt folket.
Kort sagt – man gjorde det enkelt. Har du radioapparat, så må du betale en årlig lisens – og da får du ubegrenset bruksrett til alt som sendes i eteren uten noe mer detaljregulering.
BBC ble siden modell for organiseringen av de fleste nasjonale kringkastingsselskapene i Europa. De ble stort sett alle lisensfinansierte kringkastingsmonopoler. Særlig har de skandinaviske landene i alle år ligget tett opp mot BBCs måte å organisere seg på.
NRK og de andre allmennkringkasterne i BBC-tradisjonen har møtt to hovedutfordringer
opp gjennom sin historie. Den ene er den kommersielle konkurransen fra kringkastere i Radio Lux-tradisjonen som behandles i fortsettelsen her. Den andre er kommet fra 1995 og utover og knytter seg til overgangen til digital teknologi og en flermedial verden hvor radio, tv, nett og mobil spiller tett sammen. Der er møtet med den idealistiske dugnadsånden på nettet som Wikipedia er en eksponent for, et sentralt element.
Radio Lux – gratis popmusikk til alle, annonsørene bebetaler gildeldet
Radiosendere i kringkastingstårn har en viss rekkevidde – og står de i et lite land, kan dekningsområdet gå langt ut over landets grenser. Dermed vil det bli mange i nabolandene
som kan ta inn sendingene uten at man vil ha noen mulighet for å kreve inn noen obligatorisk apparatlisens fra dem. Dette var situasjonen for småstater som Luxemburg, Monaco og Andorra.
Så hva gjør man da? Man snur innkrevingsproblemet til en gylden mulighet for å utvikle en alternativ forretningsmodell – nemlig reklamefinansiert radio. Når nabolandene hadde vedtatt lisensfinansierte kringkastingsmonopoler med public service-profil, var Luxemburg sikret tre vesentlige fordeler. De kunne ikke nektes å utfordre nabolandenes kringkastingsmonopoler siden de sendte fra eget territorium. De kunne satse langt mer ensidig på de mest populære radioformene – nemlig det som på 1930-tallet het lett underholdningsmusikk
og på 1950-tallet ble til popmusikk. Og som de eneste med mulighet for å sende radioreklame til nabolandsmarkedene, kunne de sanke inn gode reklameinntekter fra næringslivet der. Slik sett hadde Radio Lux et de facto monopol på å sende reklameradio innenfor sitt dekningsområde – og dermed et bedre utgangspunkt enn kommersielle radioer
i USA som konkurrerte med hverandre.
Radiosendere fikk etter hvert økt rekkevidde – og på 1930-tallet nådde Radio Luxemburg hele Sør-England. Sendingene ble så populære at John Reith motstrebende måtte åpne for lett underholdningsmusikk også i BBC. Etter å ha vært stengt under krigen, bygde Radio Lux seg så opp utover på 1950- og 60-tallet til hele Europas popmusikk-kanal: ”Radio Luxemburg, Radio 208 – the fabulous station of the stars!”
Populariteten til Radio Lux ble sammen med den gryende nye ungdomskulturen omkring rockemusikken fra midten av 1950-tallet inspirasjonskilden til piratradioer: Radio Nord som sendte fra internasjonalt farvann utenfor Stockholm, Radio Syd og Radio Merkur som sendte fra Øresund, Radio Caroline utenfor England, Radio Veronica utenfor Nederland og her hjemme Vidar Lønn-Arnesens Radio Flakong som sendte i to år fra et loft i Horten. Bortsett fra ham, som nok drev i adskillig mindre målestokk, bygde alle disse piratradioene på Radio Luxmodellen med reklamefinansiert popmusikk. Og som i England på 1930-tallet framtvang piratradioene en åpning for mer popmusikk innenfor public service monopolene. For å møte konkurransen ble det etablert P3-kanaler med popmusikk både i Sveriges og Danmarks radio, mens Vidar Lønn-Arnesen etter hvert ble NRK-ansatt ”Ti i skuddet”-evangelist.
Neste etappe for Radio Lux-modellen var satellitt-revolusjonen på 1980-tallet. Da var det gått et par tiår siden de første fjernsynsbildene fra USA til Europa var blitt overført via Telstar i 1962, og nasjonale satellitt-tv-sendinger hadde vært i gang i Sovjet siden 1967 og i Canada siden 1972. Også i Europa så de fleste i utgangspunktet på satellitt-tv som en mulighet for å få bedre nasjonal dekning for hvert land – og både Tyskland og Frankrike startet nasjonale utviklingsprosjekter for satellitter.
Men Luxemburg så det annerledes. De hadde erfaring med kringkastingstårn med rekkevidde
langt ut over egne grenser – og hva var vel egentlig en satellitt annet enn et uhyre høyt kringkastingstårn? Så CLT (Compagnie Luxembourgoise de Telediffusion) kjøpte ferdigutviklede satellitter fra USA. De klarte også å skjære gjennom tyske og franske myndigheters blokkeringsforsøk og skjøt i rask rekkefølge opp tre Astrasatellitter med til sammen 50 tv-kanaler som kunne tas imot i hele Vest-Europa inkludert Storbritannia. Dermed klarte de helt fra starten av å ta størstedelen av satellitt-tv-markedet og ble dermed en sentral aktør i 1980- og 90-årenes europeiske medieverden.
Mens Radio Lux og piratradioene hadde utfordret kringkastingsmonopolene, så ble satellittrevolusjonen faktoren som kom til å sprenge dem. Det skyldtes at på 1980-tallet ble public service også utfordret fra politisk hold – noe som igjen kan føres tilbake til Luxemburg.
Luxemburg hadde som nasjonal strategi å tiltrekke seg medieinvesteringer gjennom en meget understøttende og liberal regulering av media. Dermed ble det mulig også for utenlandske kommersielle aktører å sende fra Luxemburg via satellitt til sine egne land som fortsatt hadde public service monopoler. Tyske Bertelsmann benyttet seg av det – og sluttet seg til CLT for å lansere den tyskspråklige satellitt-tv-kanalen RTL Plus (RTL sto opprinnelig for Radio Television Luxemburg). Senere lanserte Rupert Murdoch sin engelskspråklige Sky television på Luxemburgs Astrasatellitt for å unngå den strengere britiske reguleringen.
Sett fra britiske og tyske myndigheters side lå det en klar fare for å miste lukrativ medievirksomhet til Luxemburg dersom denne forskjellen mellom liberal og restriktiv medieregulering ble opprettholdt. Et uttrykk for det var at da Tyskland liberaliserte sin medieregulering, ble RTL Plus flyttet tilbake til Tyskland. Og da noen land begynte å liberalisere, økte det presset også på de andre og førte til en rask liberalisering over størstedelen av Vest-Europa – inkludert Skandinavia. Det var imidlertid ikke bare satellittene og markedspresset i seg selv som drev dette fram. Det var også den politiske høyrebølgen som i disse årene brakte Margaret Thatcher til makten i Storbritannia (1979-90), Helmuth Kohl i Tyskland (1982-1998) – og Kåre Willoch i Norge (1981-86). Etter mange års opposisjon
mot sosialdemokratiske regimer hvor de hadde opplevd det som allmennkringkasterne hadde vært gjennomført imot dem, var høyrekreftene opptatt av å løse opp i public service monopolene ved å slippe til kommersielle aktører i konkurranse med dem.
Foruten næringsinteressene og høyrepartienes ønske om et mindre ensidig mediebilde var også post- og teledirektoratene for en liberalisering for å slippe til ny teknologi som en del av den informasjonsteknologiske revolusjonen man så komme. Mot denne trippelalliansen sto allmennkringkasterne selv, kringkastingsmedarbeidernes fagforeninger og generelt Europas sosialdemokratiske partier.
Vi vet hvordan det endte – i Norge som i andre land i Europa. Å forhindre tv-sendinger til et nasjonalt område via satellitt, var i utgangspunktet umulig. Men man hadde mulighet til å verne om public service monopolet ved å nekte privatpersoner og kabel-tv-selskaper å sette opp parabolantenner for å ta signalene ned og framfor alt å nekte kabel-tv-selskapene å videresende sendingene i sine nett.
Lars Roar Langslet – kulturminister i Willochs rene Høyreregjering – gikk motsatt vei. Han tøyde unntaksbestemmelsene i kringkastingsloven maksimalt og åpnet for prøvesendinger
av både kabel-tv og nærradio tidlig på 1980-tallet. Det åpnet for en storstilt utbygging av kabel-tv-nett og en bølge av idealistisk nærradioaktivisme som den neste AP-kulturministeren Halvard Bakke i Brundtland 2-regjeringen ikke hadde noen mulighet for å stanse. I stedet fikk vi i forlengelsen av dette først TV3 og TVNorge som rent kommersielle reklame-kanaler, og dernest TV2 og P4 som i bytte mot monopol på landsdekkende reklame-tv og –radio tok på seg visse public service forpliktelser.
De siste par tiårene har så vært preget av konkurransen mellom duopolene NRK/TV2 og NRK/P4. Her har TV2 og P4 hatt sitt tyngdepunkt i Radio Lux-modellen, men har måttet jenke noe på den for å tilfredsstille myndighetskravene. Mens NRKs tyngdepukt har vært BBC-modellen, som man her har måttet jenke på for å møte den kommersielle konkurransen.
Totalt sett har konkurransen i de to duo-polene ført til en dreining av hele mediebildet i kommersiell retning. Det kan fortolkes som undergravende for dannelse og grunnfestede public service idealer til fordel for populistisk publikumsjakt. Men det kan også sees som en økt lydhørhet overfor hva publikum som masse interesserer seg for.
Wikipedia – idedealistisk fritidsds-innsats med store ringvirkninger
I 1995 kom det et taktskifte i medie- utviklingen i Norge som i andre land. Det året startet prøvedriften med digitalradio i Storbritannia, Sverige og Norge. Internettet ble kommersielt
interessant med børsintroduksjonen av nettleseren Netscape i USA og Schibsted som begynte å vise nettmuskler her hjemme. Og debatten om innføring av digital-tv startet opp.
Nå er vi midt i den medieutviklingen vi den gangen så starten på. Med digitaliseringen av fjernsyns- og radionettene vil antallet tilgjengelige kanaler mangedobles. På internett – som de fleste nå har tilgang til – er mediewebene og nettavisene i rask vekst. Og via mobiltelefonen tilbyr teleselskapene stadig flere multimediatjenester. Alt dette er forandringer som kommer ovenfra. De største forandringene er likevel de som nå vokser fram nedenfra. Stikkord er samtaler via telefon og SMS, nettsamfunn som Nettby og Facebook, blogging og brukerskapt innhold på YouTube og MySpace.
Men det utroligste eksempelet er likevel nettleksikonet Wikipedia. Kongstanken bak prosjektet er at det skal finnes en altomfattende kunnskapsbank på internett som er tilgjengelig for alle i hele verden på deres eget språk. Og denne kunnskapsbanken kan alle være med på å bygge opp gjennom åpen tilgang til å legge inn nye artikler og til å korrigere eller supplere eksisterende artikler. Forutsetningen er bare at de registrerer seg som redaktører og følger visse spilleregler. I dag har Wikipedia over 5 millioner registrerte redaktører som alle er med på å løfte dette gigantiske dugnadsprosjektet videre. For bortsett fra femten heltidsansatte bidrar alle fullstendig gratis.
Samtidig er Wikipedia blitt en stor suksess – både i kvantitet og kvalitet. I løpet av årene siden starten i 2001 er det nå blitt publisert til sammen 10 millioner artikler på over 250 forskjellige språk. Det har virkelig vunnet fram hos nettbrukerne verden over – i 2007 havnet onlineleksikonet på 17. plass på listen over de mest besøkte webstedene globalt.
Kvalitetsmessig gjør Wikipedia det også meget godt. Det tyske magasinet Stern engasjerte høsten 2007 et uavhengig forskningsinstitutt til å sammenligne kvaliteten på 50 tilfeldig valgte artikler i Wikipedia og det store tyske leksikonet Brockhaus. Resultatet ble 43 mot 6 i Wikipedias favør, mens 1 artikkel fikk samme rangering hos begge. Wikipedia scoret klart best på aktualitet, men også på korrekthet i forhold til fakta. Bare på forståelighet lå Brockhaus foran – der var deres profesjonelle skribenter bedre enn Wikipedias 5 millioner redaktører med varierende bakgrunn.
Wikipedia er blitt til fordi en håndfull entusiaster har klart å engasjere en utrolig mengde mennesker som medskapere i arbeidet for en felles visjon. Suksessen viser hvilken enorm kraft som ligger i dette. Det særegne ved den fasen i medieutviklingen vi nå er kommet over i, er nettopp at teknologien gjør en slik massiv, verdensomspennende medskaping i felles prosjekter mulig. Forskjeller i evnen til å spille på lag med den kraften nettkulturen representerer, kan bli forskjellen på suksess og fiasko. Derfor er det langt flere enn gamle hederskronte leksika som Britannica, Brockhaus og Store Norske som har grunn til å ta utfordringen fra Wikipedia og nettkulturen bak som en pådriver for reorientering og fornyelse.
Wikipedia er kanskje det mest kjente og synlige uttrykket for en idealistisk dugnadsånd som har blitt utviklet og forsterket parallelt med utviklingen av internett. Den inngår i en større teknologisk, økonomisk og politisk sammenheng med overraskende innvirkninger på både Jernteppets fall og Norske Skogs økonomiske problemer. Vi må tilbake til 1950-tallet for å plukke opp noen løse tråder.
Wikipedia framstår som et overskuddsfenomen – skapt med gratisarbeid på fritiden av folk som tjener sitt levebrød fra annen virksomhet, ofte innenfor Akademia. Men det gjør også internettet. Der stammet det økonomiske grunnlaget i bunnen fra rustningskappløpet
som startet for alvor med det sjokket amerikanerne opplevde da russerne skjøt opp sin Sputnik i 1957. Det åpnet slusene for penger til forskning og utdannelse i USA – og også til utvikling av et datanettverk mellom de tre sentrale universitetene som var involvert i militærforskning. Men utviklingen som så følger, er i høy grad styrt av entusiastiske datautviklere i universitetsmiljøene som får det ene universitetet etter det andre til å koble seg opp mot dette nettverket – og etter hvert bruker masse tid i og utenfor sin jobb til å utvikle all verdens dataprogrammer for e-post, nyhetsgrupper, webtjenester og mye mer som kan gjøre det enkelt å kommunisere over det vi i dag kaller internett.
Disse litt lurvete, olabuksekledde, pizzaspisende og coladrikkende datautviklerne preget hele internettmiljøet på internasjonale konferanser fram til midten av 1990-tallet. De var ikke opptatt av penger, men av gleden over å få teknologien til å virke og av at informasjon,
programvare og forskningsresultater skulle være åpent og fritt tilgjengelig. Samtidig er det klart at deres arbeid hadde store ringvirkninger også økonomisk – via ny og effektiv datakommunikasjon over nett kunne mange av resultatene fra den militære oppdragsforskningen også nyttiggjøres innenfor universitetsverdenen og i næringslivet til annen kommersiell utvikling. Blant annet skjøt den amerikanske databransjen kraftig fart utover på 1960- og 70-tallet. Tenk bare på alle hardware- og softwarefirmaene som har skutt opp omkring universiteter som Stanford, MIT Boston og Austin, Texas.
Hos motparten i rustningskappløpet fikk derimot all militærforskningen minimale spillovereffekter for sovjetisk dataindustri og næringsliv for øvrig. Militærforskerne drev med topphemmelig aktivitet i avsondrede forskningsbyer uten noen form for internett å utveksle innformasjon gjennom verken innad i Sovjet eller utad mot de internasjonale forskningsmiljøene. Ifølge internetthistorikeren Manuell Castells som har forsket på sovjetisk dataindustri både før, under og etter Glasnost, sakket denne industrien dramatisk akterut i forhold til USA fra 1960-tallet til1980-tallet. Mens Sovjet omkring 1960 lå foran USA på dette feltet, hadde de midt på 1980-tallet sakket håpløst langt etter. Og ifølge Castells var dette kanskje den viktigste årsaken til at Mikhail Gorbatsjov så seg nødt til å åpne for Glasnost og Perestrojka: Uten et åpnere miljø innenfor forskning og kulturliv ville man heller ikke få i gang den nødvendige fornyelsen i Sovjets framtidsrettede industrier. Selv om Sovjet fortsatt var mektig militært, så innså Gorbatsjov at landet ville være en koloss på leirføtter uten fornyelse i næringslivet. Slik sett kan internett sees som en vesentlig faktor bak Jernteppets fall i 1989.
Da utviklingen av internett startet omkring 1960, var datamaskiner på størrelse med trailere og noe du bare kunne ha tilgang til som datautvikler ved universiteter eller større organisasjoner. Siden da har datamaskiner bare blitt mindre og mindre og billigere og billigere. Det man den gang trengte tilgang til universitetets datamaskin etter jobben for å eksperimentere med, kan man nå i stor grad gjøre på sin egen bredbåndstilknyttede PC hjemmefra – eller fra en bærbar PC i en trådløs internettsone hvor som helst. Det gjør at det er langt flere som har ressurser og muligheter til å engasjere seg i denne typen helt eller delvis idealistisk aktivitet som opp gjennom tiårene skapte grunnlaget for dagens internett.
Vi står i dag i en situasjon hvor teknologien for produksjon, distribusjon og mottak av digitalt innhold blir stadig rimeligere, mens kostnadene ved bruk av menneskelig kreativitet og arbeidsinnsats relativt sett blir stadig dyrere. Det medfører at organisasjoner som kan motivere mange for å arbeide gratis eller rimelig for felles mål, vil ha muligheter for å oppnå spektakulære resultater. Slik Wikipedia faktisk har gjort. De var ikke opptatt av penger, men av gleden over å få teknologien til å virke og av at informasjon skulle være fritt tilgjengelig
Hva nå?
Som modeller for medievirksomhet er både Bibelen, BBC og Radio Lux nå kraftig utfordret av Wikipedia.
Bibelen er utfordret fordi salg av fysiske innholdsprodukter over disk står i fare for å bli utkonkurrert av omsetning og helst også distribusjon av innhold via internett – og fordi man ennå ikke har funnet fram til gode modeller for hvordan innholdsdistribusjon på nettet skal betales.
BBC er utfordret fordi obligatorisk tv-lisens er blitt vanskeligere å forsvare når det finnes mange andre konkurrerende tilbud både på tv og i andre medier. Men en enda større utfordring er det at Wikipedia-modellen faktisk ivaretar noe som kan sees som en typisk public service oppgave med små ressurser og bruk av medskaping med et bredt publikum. Om man skulle ha startet med blanke ark og definert hva public service skal være i dag, så ville trolig konklusjonen ha ligget nærmere Wikipedia enn BBC. Den gangen kunne BBC bli folke-eie ved å levere britisk kringkasting på høyt kvalitetsnivå med en bred orientering i emner og vinkling. I morgen vil ikke en public service kringkaster fortsatt være folke-eie uten å involvere sine brukere i en helt annen grad som medskapere.
Radio Lux som bilde på reklamefinansiert kringkasting, er utfordret av brukernes raskt fallende toleranse for reklameavbrudd i filmer, tv- og radioprogrammer. I gårsdagens kommersialiserte kringkastingsverden hadde vi ikke noe valg. Vi måtte tolerere det og vente. I dagens nettverden klikker vi oss raskt videre. Og blant dem som allerede har skaffet seg harddiskopptakere, brer vanen seg å se programmene tidsforskutt som opptak for å kunne spole forbi reklamen. Uten å finne fram til andre reklameformer – eller reklamebyråer som er i stand til å lage reklame vi aktivt får lyst til å se – står reklamefinansierte medieaktører
overfor massive utfordringer.
Og Wikipedia og internettet? Her er juryen ennå ute og vurderer saken. Det vi ser nå er muligens et begynnende hegemoniskifte. Bak oss ligger en epoke dominert av tradisjonelle massemedier i rollen som innholdsleverandører overfor brukere som massepublikum. Foran oss ligger kanskje en medievirkelighet mer preget av de nye nettverksmediene som plattformer for brukernes egen kommunikasjon og innholdsutveksling.
Til det kan man innvende at dette blir amatørenes inntogsmarsj og representerer en underkjennelse av journalisters profesjonalitet som formidlere. Men det finnes et annet perspektiv som er like nærliggende. I de senere årene er massemedienes jag etter store saker, følelsesladede sensasjoner, kjendiser og andre kioskveltere med appell til et bredest mulig publikum ført til et mer ensporet, trangt og egentlig nokså populistisk mediebilde. Når de nye nettverksmediene slipper fram en underskog av engasjement åpner det opp og gir luft til interesser, emner og vinklinger journalistkulturen ikke hadde blikk for. Og det som her kommer fram fra folkedypet og andre kilder utenfor media, er ikke bare populisme.
Det er også nye kvaliteter og former som sannsynligvis vil sette sterkt preg på den videre medieutviklingen.
Når et nytt medium kommer til, vil det som regel møte motstand i en innledende fase. Men når det blir klart at det er kommet for å bli, vil de etablerte mediene tilpasse seg en ny konkurransesituasjon og finne sin nisje i et nytt mediemarked. Det gjorde avisene da radioen
kom, og radioen da fjernsynet kom. Nå er vi midt i en tilsvarende fase i forhold til de nye nettverksmediene – og det blir interessant å følge hvordan forholdet mellom etablerte og nye medier vil jenke seg til denne gangen.

Stikkord: medier
Ok