KJERNEN I KEISER OG GALILEER ER DEN SVARTE OG RASENDE sjalusien hos en frysende ensom mann som intenst ønsker å bli sett, bekreftet, anerkjent og tatt inn i varmen. Det mest skremmende ved Keiser og galileer er den isnende ensomheten som skjærer gjennom hovedpersonen, keiser Julian. Han er alene, har en følelse av at Gud ikke vil vite av ham, han hånes, blir avvist - og alle vil bruke ham til sitt, sende ham ut i striden. Stadig forsøker han å vinne venner, tilhengere, få støtte. Men blir alltid forlatt og overlatt til seg selv. Og han er sjalu inntil det besatte på galileeren Jesus, som tenner menneskene, får dem til å gå i døden for seg og lever i deres varme hjerter.
I sine brev etterlater Ibsen ingen tvilom at i sin kjerne handler Keiser og galileer om ham selv. Det ligger megen selvanatomi i denne bok, og i karakteren Julian finnes det mer åndelig gjennomlevet enn han gidder gjøre publikum rede for, skriver han. Det han skildrer, har han selv gjennomlevet under andre former. Ibsen har ingen grunn til å slåss motesus. Han er ingen kristen mann. La oss derfor undersøke hvem denne sorte sjalusien retter seg mot - for kanskje å forstå bedre hva dette digre skuespillet handler om.
DEN FORFERDELIGE ENSOMHETEN, FØLELSEN AV FROST, AV Å BLI AVVIST, skinner gjennom en av Henrik Ibsens sjeldne offentlige taler den 10. september 1874.
Han hater å holde taler. Men høsten 1 874 - året etter utgivelsen av Keiser og galileer? har han forlatt Dresden hvor han bor, og er på besøk i Oslo. Her opplever han det vidunderlige. Studentene går i fakkeltog for ham etter premieren på De unges forbund. Han blir hyllet. Dette er sterkt for ham. Han er meget rørt og svarer med å holde en uvanlig personlig tale. Han har vært engstelig for hvordan han ville bli møtt i hjemlandet. Bøkene er tatt vel imot, men det er ikke betryggende for ham: "hvorledes er mitt personlige forhold til mine landsmenn?" Det lar seg nemlig ikke nekte at det "på flere punkter har vært en misstemning tilstede." Nå vil han benytte dagen til en redegjørelse og et skriftemål. Og brått er han keiserjulian. Han opplever det julian aldri opplevde. Han får mettet et isende savn han la inn i julian i kampen mot galileeren:
Og nå, mine kjære landsmenn, til slutning et par ord, som også henger sammen med noe gjennomlevet. Når keiserjulian står ved enden av sin bane, og alt styrter sammen om ham, da er det intet, som nedslår hans sinn så dypt, som den tanke, at alt, hva han vant, var det: å erindres med aktelsesfull anerkjennelse hos klare og kalde hoder, mens hans motstander satt rik på kjærlighet i varme, levende menneskehjerter. Dette trekk er fremgått av meget gjennom levet; det har sin opprinnelse fra et spørsmål, som jeg undertiden har fremsatt for meg selv dernede i ensomheten. Nå er Norges ungdom kommet til meg her iaften og har gitt meg svaret i ord og i sang, gitt meg svaret så varmt og så fullt ut, som jeg aldri hadde ventet å skulle få høre det. Dette svar vil jeg ta med, som det rikeste utbytte av mitt besøk hos landsmennene i hjemmet.
Det er altså intet som har nedslått hans sinn så dypt som å vite at han selv er bare respektert av de kalde og klare hoder, mens hans motstander får rikt med kjærlighet. Han er sjalu, han fryser bak sin kuldemaske. Så - endelig. I fakkeltoget får han varme, anerkjennelse, noen som følger ham og liker ham. Han hadde aldri ventet å få høre det. I Keiser og galileer legger han disse ordene inni Julian:
Og hva vinner den seirende? Er det møyen verd å seire? Hva har den makedoniske Alexander, hva har ,Julius Cæsar vunnet? Grekere og romere talerom deres ry med kald undring, - mens den andre, galileeren, tømmermannssønnen, sitter som kjærlighetens konge i varme troende menneskehjerter. (s 448 )
Hvem er Ibsens motstander av mytiske dimensjoner? Som han gjør om til
galileeren?
Høvdingen Bjørnstjerne Bjørnson
130 år senere kan det kanskje være vanskelig å forstå at Bjørnstjerne Bjørnson kunne ha denne funksjonen. Bjørnson? Det vi vet om ham idag, er trolig at han bodde på Aulestad, at han skrev "Ja, vi elsker" som 27-åring, at han nevnes i 17. mai-taler. Og kanskje kjennervi anekdoten om at han ved unionsoppløsningen i 1905 fortalte statsminister Michelsen at "nå gjelder det å holde sammen" og fikk til svar: "Nå gjelder det å holde kjeft!" Henrik Ibsen er intenst og stadig aktuelt verdensberømt. Bjørnstjerne Bjørnson er et ekko av noe som var.
Men i samtiden var bildet et helt annet. I en ung, fattig og gjærende kultur med en ny tid i emning var Bjørnson høvdingen med ufattelig varme og kraft. En ubehagelig og sikkert til tider selvopptatt opprørsmakt som nok kunne stagges, men bare for en liten stund. I dag ville man kalt ham karismatiker, premiss-setter og landets fremste kjendis. Han skal ha hatt den egenskapen som tillegges de amerikanske presidentene John F. Kennedy og Bill Clinton: I det øyeblikket han kom inn i et rom, fanget han alles oppmerksomhet. Bare det mer enn nok til å skape sjalusi hos alle andre som gjerne vil bli lagt merke til.
Ibsens rake motsetning
Bjørnson er kriger og nasjonsbygger, republikaner, liberal og demokrat der Ibsen er folkeforaktende og servil monarkist. Politisk meget aktiv i dannelsen av venstrepartiet - der Ibsen trekker seg sfinx-aktig tilbake i utlendighet, avskyr alt partivesen og skjeller ut nordmennene på trygg avstand.
Bjørnson er i det hele tatt Ibsens rake motsetning på de fleste områder. Diger, spontan, sjarmerende med selvsikkerhet nok for en hel nasjon. "Husk, jeg er bred, meget bred over skuldrene. Når jeg har min tykke sjøkufte på, som jeg gjerne går med om vinteren, måler jeg (utenpå den) to alen på 3 tommer nær omkring livet (magen)", skriver han når han bestiller et plagg. To alen er drøyt 120 cm. Han er selvbevisst så det monner:
De slutter seg alle om meg fordi jeg, tross min religion, som er en daglig stigende kraft i mitt liv, er den mest norske, mest frihetssinnede av våre åndelige menn, og fordi Gud har gitt meg veltalenhetens gave med virkning i våre forsamlinger
skriver han til en dansk venn og kollega i 1 872, 40 år gammel. Ibsen hater å vise seg fram. Bjørnson elsker det.
Å høre Bjørnson tale om det som fylte hans sjel, var en nytelse. Hva enten man var enig med ham eller ikke, om man enn følte at han hadde urett, at hans påstander var uholdbare, hans syn ensidig, hans kjennskap til saken overfladisk; man lyttet og lot seg overvelde
skriver professor Francis Bull, som beundret Bjørnson nesten grenseløst. Bjørnson reiste rundt i Skandinavia med opplesninger og foredrag. Hans stemme hadde uvanlig skjønnhet og klangfylde. En ble rent åndeløs av å høre på ham, slik en makt var det i hans tale, og en kunne ikke vende øynene fra hans kraftige, uttrykksfulle ansikt.
Ibsen hater å skrive brev og er tørr, knapp og formell - tilogmed De's med sin svoger. Bjørnson skriver brev ustoppelig, langt og generøst og kan innlede med: "Kjære, trofaste venn, jeg kan gjerne sette "elskede" til; for jeg elsker deg, fast som du var en kvinne, hvortil vel du med Einar vil svare: det var det siste, som jeg ville vært." Der Ibsen kan være servil og alltid benevner sin danske forlegger Frederik Hegel med tittelen Canselliraad, sier Bjørnson rett ut hva han mener. Herom skriftspråket i 1 870: "De er så skrekkelig konservativ, kjære Hege]; men vi må dog frem i denne kjære verden; og jeg ønsker ikke å skrive bøker i dag, som i morgen støter annet hvert menneske ved sitt tyske vesen og sin danske norskhet." Samtidig ser han sine svakheter, og når han trenger hjelp av den samme Hegel til å skaffe kapital, skriver han: 'Jeg er i mange stykker et ubehjelpelig menneske".
Bjørnson er Ibsens forutsetning
Det står i det hele tatt en sterk, romslig og meget menneskelig varme av denne mannen, en varme som fortsatt slår inn når man leser hans brev. For samtiden sto det heller ikke så klart at Ibsens skuespill er så uendelig mye bedre enn Bjørnsons - i alle fall ikke før Ibsen for alvor slår gjennom internasjonalt etter 1880. Bjørnson skrev flere skuespill enn Ibsen, og han var først ute med de nye trendene. Han ligger i forkant i europeisk litteratur. I tillegg er han en av våre fremste prosaforfattere - særlig med sine bondefortellinger. Han er episk lyriker av dimensjoner. Brytningen og samspillet med Bjørnson er trolig en av forutsetningene for at Ibsen nådde så langt som han gjorde.
Blinkende knapper på verdensvesten
Disse to mennene møttes - og kolliderte. Og husk - det er ikke smågutter vi snakker om. Ikke forfattere av normalt format. De er begge blinkende knapper påverdensvesten. I det knøttlille, fattige og provinsielle Norge, som ennå ikke er en selvstendig nasjon, er de giganter, som slåss om det lille som er av plass, penger og oppmerksomhet.
I den neste artikkelen har jeg samlet utsagn fra brev der disse to kommenterer hverandre. Der kan vi følge utviklingen i forholdet mellom dem fram til utgivelsen av Keiser og galileeri 1873. Ibsen er da 45 år gammel, Bjørnson 41.
Denne korrespondansen er rått spennende lesning, og det er ingen tvil om at det ligger mer enn nok stoff til et skuespill her. Det er heller ikke vanskelig å finne utsagn som ligner svært mye på replikker i Keiser og galileer. En dramatiker av*normalt format ville trolig brukt denne livserfaringen til å skildre kampen mellom to menn i et lite samfunn - og jobbet hardt for å få det til å handle om noe mer. Henrik Ibsen bruker det historiske stoffet om keiser julian og får kampen til å bli både verdenshistorikk og mytisk. Den blir intet mindre enn "en brytning mellom to uforsonlige makter i verdenslivet, som til alle tider vil gjenta seg." Ibsen favner så mye og så rikt - og åpner for så mange tolkninger - at professor Egil A. Wyller kan lese dette anti-kristne verket som et kristent mysteriespill.
Brennstoffet i Keiser og galileer
La det være helt klart: Keiser og galileer handler ikke om striden mellom Ibsen og Bjørnson. Leser man eller hører man det digre skuespillet med slike briller eller ører, vil man gå glipp av svært mye. Men det kan neppe være tvilom at kampen mot den ruvende, folkekjære og på det tidspunktet meget kristne Bjørnson - en kamp som toppet seg akkurat i den perioden Ibsen arbeidet med Keiser og galileer? utgjør mye av brennstoffet i dette materialet.
Fremfor alt kan en slik lesning hjelpe oss til å ta julian mer på alvor, gjøre hans underlige prosjekt mer forståelig. Den som vil gjøre f esus rangen stridig, blir fort plassert. Den som vil kjempe med Bjørnson om en plass i menneskenes hjerter, er lettere å gjenkjenne i seg selv.
Men før vi går løs på de private brevene, kan det være godt å bli litt bedre kjent med Henrik Ibsen - for å underbygge påstanden om at kampen med Bjørnson ligger som en understreng i Keiser og galileer.
