Hovedpersonen Gud

Gud er hovedpersonen i Bibelen. Noen vil hevde at han slett ikke er tegnet. Han tegner seg selv. Bibelen er en selvbiografi, der Gud gjør seg kjent for menneskene. Gud er både hoved­person og forfatter. Uansett – enten disse oldtidens forfattere diktet frem Gud eller nedtegnet Guds åpenbaring av seg selv med påholden penn, har deres verk i enhver målestokk vært en litterær suksess uten sidestykke.

Her velger vi å lese Bibelen som litteratur, der Gud er en menneskeskapt, litterær skikkelse på linje med Faust, Mac­beth, Kristin Lavransdatter. Lesemåten er ikke et standpunkt, men et grep. I et slikt perspektiv skiller Gud seg ut ved at han er blitt til gjennom en slags stafett, der utallige forfattere har deltatt gjennom tusen år. Deres skrifter er blitt redigert og satt sammen av redaktører som ville at Gud skulle fremstå på bestemte måter.

Det var format over disse forfatterne. De mente neppe å skrive en fiksjon, en diktet skikkelse. Vårt skille mellom histo­rie, fakta, diktning, eventyr og propaganda kjente de ikke. De skapte myter og legender, som begynte å leve sitt eget liv – med bilder som fortsatt gjør oss tenkende, skapende, urolige når vi tumler med gåtefullt stoff.

Gud er ingen helgen

Hva kan komme ut av en slik lesemåte – Gud som litterær skikkelse? Selve ordet «Gud» binder våre forestillinger. Det er så festnet i teologiske tradisjoner, avgrensningskamper, tabuer, ærefrykt, historie, makt at tanken blir ufri. Det er som om vi ikke helt våger å ta i begrepet. Det kan vekke både samvittighet og trass, angst og hengivelse. Det binder vår fantasi i stedet for å åpne den. Men særlig i Det gamle testa­mente er Gud fremstilt så nærværende, så kraftig handlende og så usminket at han virkelig pirrer våre forestillinger. Han er befriende tydelig – og såvisst ingen helgen. Han er en meget takknemlig skikkelse å gjøre opprør mot og avvise.

Religionspsykologene skiller mellom gudsbegrep og gudsre­presentasjon. Gudsbegrepet er en teologisk konstruk­sjon, utarbeidet gjennom logiske prosesser og nedfelt i dogmer. Den offisielle, objektive Gud. Gudsrepresentasjonen er det hver enkelt av oss fyller dette begrepet med – alle de over­leveringer, livserfaringer, de savn, lengsler, forestillinger og indre objekter som projiseres inn i kulturens gudsbegrep. Den individuelle, subjektive Gud (Geels och Wikström 1996). Det stoff våre gudsbegreper og gudsrepresentasjoner er vevet av, kommer i stor grad fra den biografi, de beskrivelser, hand­linger, hendelser, henvendelser, konflikter og utsagn som tegner hovedpersonen i Bibelen.

Å undersøke ham som en litterær konstruksjon er altså å undersøke våre egne gudsrepresentasjoner, enten de er bevisste, ubevisste eller avviste. Men fremfor alt kan en slik gjennomgang muligens hjelpe oss til å se hvordan forfatterne har sett ondskapen – og stimulere våre egne forestillinger og vår egen forståelse. Lesemåten gjør ondskapen tydeligere.

Nå er også Gud død

Djevelen har vært død og ubrukbar i lengre tid. Nå er også Gud død.

Et slikt utsagn må bety at det nettopp er denne Gud – Bibelens hovedperson – som er i ferd med å miste sitt grep på vår fantasi. Han treffer ikke i samme grad det vestlige mennes­kets behov for å sette sitt liv i meningsfull sammen­heng. Ikke minst av den grunn kan det ha noe for seg å se nærmere på hvem han er. Hvem er det vi har tatt livet av?