Kjærlighetens og nederlagets psykologi

Da den kinesiske keiser Kangxi døde på sotteseng i 1722, tok det ikke sønnen Yongzheng lang tid å utmanøvrere sine brødre og halvbrødre og sette seg selv på tronen. De fleste av brødrene ble kastet i husarrest eller fengsel, og tre av dem døde av mishandling kort etter. I årene som fulgte, sørget Yongzheng for å utrydde enhver som kunne true det mange mente var hans urettmessig tilegnede posisjon. Selv de rikeste og mektigste familier kunne ikke føle seg trygge — nettopp ikke de — og mistet ofte alt de eide, mange av dem også livet.

I januar 1728 var turen kommet til familien Cao. Vi kan bare tenke oss hvordan den 13 år gamle Zhan har opplevd det idet evnukker og militære rykket inn i hans barndomshjem i Nanjing og med hard hånd konfiskerte all den rikdom familien hadde lagt seg opp siden bestefaren ble utpekt til keiserlig tekstilkommisjonær flere tiår tidligere. Ribbet for alt de eide forsvant ulike grener av familien og dens mannsterke tjenerskap i vidt forskjellige retninger.

"Når treet faller, forsvinner apekattene til alle kanter," skriver Zhan nesten tredve år senere. Da finner vi ham igjen, utarmet og forfyllet, i fjellene vestenfor Beijing, der han "lever bak gjengrodde skott i en fattigslig hytte med gresstak" og "sover på en stråmatte og fyrer i en murstensovn". Han tjener noen slanter ved å male, men drikker opp pengene så fort han får dem, og familien har ikke annet enn risvelling å spise. Han trøster seg stadig med minnene om fordums storhet ved å dikte dem inn i en roman. "Når morgenbrisen blåser og kveldsdugget faller blant piletrærne og blomstene i min lille have, kan intet forstyrre min inspirasjon." Et par barndomsvenner (eller var de medlemmer av familien?) er fremdeles i live og leser og kommenterer kapitlene etterhvert som han produserer dem. Kinas største roman gjennom tidene er i ferd med å bli til.

Tap og tårer

Hva angår det oss? I dagens Norge frykter vi ikke for våre liv når en ny konge avløser den gamle. Det er 280 år siden Cao Zhan — eller Cao Xueqin, som er det navnet vi kjenner ham under — ble født. Han vokste opp i en kultur som levde i tilnærmet uvitenhet om den vestlige verden. En kultur der sårbarheten for brå skifter var en ganske annen enn i vår sosialdemokratiske trygghet. Han kan neppe gjøre krav på nært slektskap med oss. Eller er det nettopp det han kan?

Ja, det er nettopp det han kan. Det "Stenens historie" (eller "Drømmen om de røde paléer", som romanen også kalles) først og fremst handler om, er de spor livets nederlag risser inn i sjelen. Blandingen av bitterhet, resignasjon, sentimentalitet og forsonende innsikt som følger etter at nederlagene har gjort sine innhugg. At vår trygge norske tilværelse sjelden byr på tragedier av den typen Cao-familien var utsatt for, rokker ikke ved livets grunnbetingelser. Tap og nederlag er en del av livet — også for oss. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til dem. Ved å lukke øynene og se en annen vei? Ved å bli hengende fast i det tapte og miste her og nå av syne? Eller ved langsomt å ta nederlagene inn over oss, så livet kan fortsette og sårene langsomt gro?

Cao Xueqin fant ikke løsningen. "Stenens historie" er et fullgodt bevis på at han i høy grad henger fast i en temmelig sentimental dyrkelse av det forgangne. Minnene fra fortiden har en glans av idealisering rundt seg, der alle personene fremstår som påfallende vakre og oppsiktsvekkende intelligente. De generøse beskrivelsene av eksotiske smykker, overdådig sminke, kostbare klær og storslagne bygninger er nærmest for trøst å regne. Gjennom ordene skaper forfatteren en verden enda mer staselig enn den han en gang mistet.

Cao Xueqin forsonet seg neppe noen gang med livet i fattigdom. Hans høye alkoholkonsum gjennom mange år vitner om sterkt behov for flukt fra en traurig hverdag. Da han døde i 1763, bare 48 år gammel, beskrives han som en som hadde grått seg tom for tårer. Sønnens død få måneder tidligere knekket hans siste rest av livsvilje. I det ytre kunne han riktignok fremstå som en humørfylt person med stor evne til å skape liv og latter rundt seg. Men hans høyrøstede, oppstemte tale i vindrikkende selskap kan like gjerne ha vært en del av flukten.

Det store med Cao Xueqin er at han i romans form våger å slippe tapet innover seg og følge egne reaksjoner på den tragedie livet har påført ham. Gjennom en overdådig fortelling om storhet og fall, om kjærlighet og død, lokker han også leseren inn i et livsfelt der vi alle har blinde flekker og ulegede sår.

Storhet og fall

"Stenens historie" handler om Jia-familiens ufattelige rikdom og makt. Gjennom flere generasjoner har den vært blant de fire store familier i byen, de familiene som alltid holder sammen, og som det gjelder å holde seg inne med. De er generøse og har stor glede av å behandle folk lenger nede på rangstigen godt. Samtidig er de manipulative, og familiens mindre veloppdragne unge menn kan begå mord uten at det får nevneverdige konsekvenser for dem.

Gjennom størstedelen av romanen hører vi først og fremst om det tilsynelatende sorgløse livet blant familiens hærskare av unge gutter og især piker. De fleste av dem bor i De Strålende Utsikters Have, et gigantanlegg bygget for familiens eldste datter, som har hatt den uforlignelige ære å bli utnevnt til en av keiserens hundretalls konkubiner. I haven lever de en tilsynelatende beskyttet tilværelse i skjønnhet og uskyldig adspredelse. Alt som kan true idyllen, søkes utestengt, i tradisjonell kinesisk stil, av høye murer med bevoktede porter.

Men utsiktene er mindre strålende enn havens navn skulle tilsi. Under overflaten lurer katastrofen. For familien lever over evne. Allerede i annet kapittel får vi høre at den kun består av livsnytere ute av stand til langsiktig planlegning. Fasaden opprettholdes, mens problemene vokser dag for dag. "Når gleden når sitt ytterpunkt, forvandles den til sorg," sies det et sted i romanen. Etterhvert blir det tydeligere og tydeligere at ytterpunktet er nådd. Familiens beste dager er over. Nå går veien nedover. Til slutt gjennomfører keiserens utsendinger et sjokk-raid der familiens eiendom blir konfiskert og familiemedlemmene jaget fra gård og grunn. I den versjon av romanen vi nå leser, følges sjokket riktignok av full oppreisning for familien. Men mye tyder på at forfatterens opprinnelige manuskript lot det hele ende i tragedie. Parallellen til Cao Xueqins eget liv skulle ikke være vanskelig å se.

Kjærlighet og død

Men det som for alvor har gjort "Stenens historie" så populær blant kinesiske lesere, er en trekantet og til tider melodramatisk kjærlighetshistorie som spiller seg ut i familiens midte. Romanens hovedperson Baoyu er en vakker ung mann, født med en inskribert jadesten i munnen (!), bortskjemt, men intelligent og sensitiv, og med en usedvanlig evne til innlevelse i unge pikers følelsesliv. Han fylles stadig av romantiske følelser og sprer dem ut i godt monn på de fleste av romanens unge piker og en del av guttene også. Men den han elsker aller mest, er kusinen Daiyu.

Daiyu kom flyttende inn i familien da moren hennes (søster av Baoyus far) døde. Hun er vakker og høyst kultivert, men sykelig og selvmedlidende, overfølsom og irrasjonell. Hennes tilsynelatende negative trekk forsterker Baoyus følelser snarere enn å svekke dem. Daiyus sykdom gir ham en velkommen anledning til å vise omsorg og innlevelse. Hennes irrasjonelle utbrudd opplever både han og mange kinesiske lesere som uttrykk for en mer "ekte" følsomhet enn den tilbakeholdte emosjonalitet skikk og bruk foreskriver. Helt inn i dette århundre var faktisk Daiyu ideal for mange unge overklassepiker i Kina, som gjorde sitt beste for å fremstå som sykelige og følelsesmessig ustabile! De mest urimelige utbruddene fra Daiyu kommer gjerne som forvridde uttrykk for hennes egen uuttalte kjærlighet til Baoyu.

I det tradisjonelle Kina er det ikke noe i veien for at Baoyu og Daiyu kan gifte seg, selv om de er søskenbarn. Hadde de hatt samme familienavn, ville et forhold dem imellom regnes som incestuøst. Men siden deres slektskap går gjennom et kvinnelig ledd, har de ulike familienavn. I slike tilfeller ses ekteskap mellom søskenbarn tvert imot som et ideal, slik tilfelle fremdeles er i mange islamske samfunn. Trusselen mot Baoyu og Daiyus kjærlighet ligger et annet sted, nemlig i Baoyus andre kusine Baochai.

Baochai kom også flyttende til godset utenfra, sammen med sin mor (søster av Baoyus mor) og eldre bror. Hun er enda vakrere enn Daiyu og er dessuten veltilpasset, selvoppofrende og fornuftig, i skarp kontrast til Daiyus selvopptatthet og irrasjonalitet. At hun ikke fremviser den samme skarpe intelligens, er etter tidens kvinneideal snarere en fordel enn en ulempe. Baoyu har et godt forhold til Baochai, men selv om han av og til fortaper seg i hennes vakre utseende, har han ikke den samme vibrerende forelskelsen til henne som til Daiyu. Familien begynner imidlertid tidlig å antyde at Baochai ville være et godt parti for Baoyu, og under et av Baoyus mange anfall av sinnssykdom blir han lurt til å gifte seg med henne. Daiyu tror at Baoyu har sviktet henne med vilje og dør av sykdom, sinne og sorg.

Det er ikke noe én-til-én-forhold mellom romanpersonene og personer fra virkeligheten, og Cao Xueqins kjærlighetsliv vet vi lite om. Vi er imidlertid aldri i tvil om at det er forfatterens eget liv som gir nerve til alle de romantiske følelsene vi møter i romanen.

Munken og taoisten

"Stenens historie" kan ses som uttrykk for forfatterens kamp for å komme seg over de slag livet har påført ham, en slags psykologisk bearbeidelse. Det er som om han må skrive seg gjennom hele livstraumet på nytt, omtrent slik en pasient i psykoanalyse må gjenfortelle vonde minner fra barndommen.

En slik kamp dreier seg ikke bare om å få sårene til å gro, slik at status quo gjenopprettes. Bearbeidelse av tap er like mye en filosofisk oppgave, som består i å overskride det livsperspektiv som gjør tapet uutholdelig. I deler av "Stenens historie" søker forfatteren å se livets nederlag i lys av en filosofisk forståelse av alle tings forgjengelighet.

Denne forståelsen forener buddhistisk og taoistisk tankegods og målbæres av en skabbete og barføtt buddhistmunk og en halt taoistisk vismann med håret hengende i tjafser. Disse høyst ukonvensjonelle personasjene møter vi først i det hinsidige, hvor de later til å ha full oversikt over de kosmiske sannheter, men så bestemmer de seg for å besøke støvets verden for å hjelpe mennesker til erkjennelse. Senere dukker de opp med ujevne mellomrom på de mest uventede steder i romanen, alltid hver for seg og alltid introdusert som om det er første gang de nevnes, for ingen i jorderiket gjenkjenner dem.

Mens de ennå befinner seg i det hinsidige, møter de en dag en kosmisk sten som bønnfaller dem om å ta den med til den jordiske verden, så den kan nyte jordelivets velstand og sødme i noen år. Munken og taoisten forsøker å få den fra det og advarer nettopp mot forgjengelighetens felle: "Visst har jordelivet noen gleder å by på, men man kan ikke støtte seg på dem for evig. Og som ordtaket sier, skjønnheten er aldri plettfri, og lykkens pris er alltid høy. På et øyeblikk kan gleden nå sitt ytterpunkt og forvandles til sorg, og de mennesker og gjenstander som engang var, er forsvunnet. Til syvende og sist er det hele kun en drøm, og verden i alle sine fremtoninger er ikke annet enn tomhet. Så kanskje det ville være best å holde seg unna."

Dessverre har stenens profane lyster allerede flammet opp i lys lue, og den har ikke øre for slike overveielser. Etter en del om og men forvandles den til en liten vakker jade og fødes så inn i verden som ingen annen enn romanens hovedperson Baoyu. Navnet Bao-yu betyr "dyrebar jade", og som vi husker fødes gutten med en inskribert jadesten i munnen.

Skal vi tro munken og taoisten, er den verden Baoyu fødes inn i, ikke annet enn tomhet. Med andre ord, den som baserer sitt liv på jordiske verdier, er dømt til å tape. For det han baserer seg på, er forgjengelig og kan når som helst svinne hen. Selve menneskelivet er ikke annet enn en flyktig drøm, slik den kinesiske filosofen Zhuangzi (ca. 369–286 f.Kr.) iakttok da han våknet etter å ha drømt han var en sommerfugl, og lurte på om han var Zhuangzi som hadde drømt han var en sommerfugl, eller en sommerfugl som drømte den var Zhuangzi. Det er i erkjennelsen av dette at håpet om forløsning ligger. For den som ikke lenger lar seg fange av jordelivets tomme streben, lar seg heller ikke knekke av et nederlag eller to. Han har sin forankring i noe som peker ut over jordisk lykke.

I "Stenens historie" følger vi Baoyu fra han er seks-syv år gammel til han blir gift og tar sin embetseksamen. Mot slutten av romanen får han stadig oftere anfall av sinnssykdom, særlig etter at en viss skabbete og barføtt buddhistmunk stikker av gårde med den jaden han hadde i munnen da han ble født. Senere kommer munken tilbake med jaden, og Baoyu blir frisk igjen. Langsomt hjelper munken ham til erkjennelse, og til slutt forlater Baoyu hus og hjem for selv å bli munk. Endelig har han gjennomskuet tomheten i jordelivets streben. Tilsynelatende iallfall.

Grådighet og livssmerte

Men det er noe som ikke stemmer. Forfatterens forhold til jordelivets forgjengelighet synes i virkeligheten å være langt mer anstrengt enn disse filosofiske idealene skulle tilsi. Det er nesten bare helt på begynnelsen og helt på slutten av "Stenens historie" at buddhismens og taoismens visdomsord for alvor preger fremstillingen.

Gjennom resten av romanen opplever vi isteden en nesten grådig glede ved beskrivelsen av denne verdens mange fristelser: vakre piker og gutter, overdådig klesdrakt, luksuriøse smykker, raffinert sminke, staselige hus og stilfulle møbler. Det er som om forfatteren fremdeles er forelsket, ikke bare i pikene og guttene fra dengang, men like mye i tingene. I det virkelige liv har han vært tvunget til å gi slipp på alt det han dengang var glad i. I romanens verden, derimot, kan han fortsette å ta for seg fra de bugnende fat han en gang tok som en selvfølge. I sitt indre har han slett ikke gitt slipp på det forgangne.

Man kan altså stille spørsmålstegn ved hvor dypt forfatterens erkjennelse av de buddhistiske og taoistiske sannheter stikker. Ikke fordi det er grunn til å tvile på at nederlagene i hans liv virkelig har skapt grobunn for selvrefleksjon og kanskje livsvisdom. Men fordi det også er tydelig at forfatteren, som de fleste andre mennesker av kjøtt og blod, stadig pendler mellom sin filosofiske forståelse av nederlagene og trangen til å flykte fra den uutholdelige livssmerten de etterlater. Vinen og den høyrøstede talen er kanskje uttrykk for det i forfatteren som velger flukten. Det samme gjelder nok en del av romanens overdådige beskrivelser av minner om fordums storhet.

Ja, kanskje er det nettopp derfor "Stenens historie" den dag i dag trollbinder så mange lesere både i Kina og — i stadig større grad — i resten av verden. Romanen gjør oss i stand til for en stakket stund å døyve vår livssmerte ved å forsyne oss av de samme bugnende fat som dem forfatteren minnes fra sin barndom.

Riktignok skorter det ikke på ubehagelige forvarsler om at nytelsen før eller senere vil ta slutt. Etterhvert som vi beveger oss utover i romanen, blir det mer og mer åpenbart at lykken og idyllen er et tynt ferniss over katastrofen som presser seg hardere og hardere mot overflaten. Tragedien er uavvendelig. Men den møtes slett ikke med den filosofiske holdning man skulle forvente fra en som foregir å ha gjennomskuet livets tomhet og alle tings forgjengelighet. Nei, forfatterens perspektiv er snarere preget av den samme frykt og redsel, smerte og gru som romanens personer naturlig nok møter ulykken med.

Det er ikke rart at forfatterens gjenopplevelse av minnene fra den gang han og familien mistet alt de eide, fremkaller angst og tårer. Det er heller ikke rart at forfatterens gjenopplevelse av minnene forut for livstragedien, gir ham en intens nostalgisk glede. Det ville snarere være rart om han ikke hadde slike reaksjoner. Likevel synes disse følelsene å stå i motsetning til det filosofiske perspektiv han lar munken og taoisten predike på begynnelsen av romanen. Så kanskje er det noe galt med selve det filosofiske perspektivet?

Taoistens vise

I en liten minifortelling i første kapittel treffer vi en fratrådt embetsmann som lever et lykkelig og beåndet liv med sin rettskafne og høyt kultiverte hustru og en usedvanlig kvikk og betagende datter på to år. Dessverre varer ikke lykken lenge. Datteren blir bortført, huset deres brenner ned, og gårdsbruket de flytter til, viser seg å være ubeboelig på grunn av røvere og banditter. Til slutt har de ikke annen utvei enn å oppsøke den langt fra imøtekommende svigerfaren og kjøpe litt jord til overpris av ham. Alle ulykkene gir den fratrådte embetsmannen etterhvert et umiskjennelig preg av å være på vei mot livets slutt.

Så en dag får han øye på en halt taoist, kledt i hampesko og filleklær, som oppfører seg som en gal og mumler noen verselinjer for seg selv. Leseren gjenkjenner den taoistiske vismann. Den fratrådte embetsmannen hører at verselinjene handler om tingenes forgjengelighet, og siden han har medfødt anlegg for det intuitive, når han umiddelbart full opplysning. Istedenfor å vende hjem, vandrer han sorgløst av gårde med den halte taoisten. Tilsynelatende har han nådd en dypere forståelse av tilværelsen og gitt slipp på siste rest av tilknytning til det verdslige. Men la oss ta en titt på verselinjene taoisten går og mumler:

Alle vet at frelse det er godt

men dyrker karrièren uten stopp

Hvor er historiens store menn blitt av?

Begravet i en ustelt tilvokst grav

Alle vet at frelse det er godt

men dyrker gull og rikdom uten stopp

Folk klager og syns ei de nok kan få

og når de blir fornøyd, må de fra livet gå

Alle vet at frelse det er godt

men dyrker sine fruer uten stopp

En hustru taler alltid søtt til mannen

men når han dør så finner hun en annen

Alle vet at frelse det er godt

men dyrker sine sønner uten stopp

Foreldres omsorg har man ofte sett

men ingen så en sønns takknemlighet

Denne visen handler om forgjengelighet. Men er den preget av dyp erkjennelse? Tja, den virker snarere som et uttrykk for bitterhet og galgenhumor. Verden er svikefull, og det finnes ingen garantier for at man får noe igjen for alt det man investerer av innsats og følelser. Derfor er det best å la være. Den fratrådte embetsmannen har mistet alt han var glad i. Ved å gjøre den halte taoistens vise til sin livsfilosofi, vender han ryggen til den verden som har sveket ham så grundig. Er det det forfatteren av "Stenens historie" gjør også?

Taoistens vise tydeliggjør hvordan filosofiske idéer kan tjene skjulte psykologiske behov. I dette tilfelle rettferdiggjør tanken om alle tings forgjengelighet tilbaketrekning fra en uberegnelig og utakknemlig verden. Ved å skape en alternativ virkelighet, der man selv går seirende ut, er det som om man unnslipper vekten av alle de nederlag man har lidd. Lignende reaksjoner er slett ikke uvanlige, heller ikke i vårt samfunn. Vi skaper idéer der vi selv fremstår som noe utenom det vanlige, og jo grellere kontrasten til våre livsnederlag blir, desto sterkere insisterer vi på å holde fast ved idéene om egen storhet. Reaksjonen er forståelig, men tjener knapt til erkjennelse.

Ved å stille seg over den forgjengelige verden er det som om Cao Xueqin opphever den tragiske effekten av sitt livs mange og dramatiske nederlag. Han har liksom forstått noe som er gått andre hus forbi. Mens andre fortsetter å streve mot mer profane mål, kan forfatteren trekke på skuldrene og hevde at han er hinsides denslags. Flere steder i romanen mer enn antyder han at lesning av "Stenens historie" kanskje kan gi leseren noe av den samme opphøyede erkjennelse.

Slik sett er Cao Xueqins allianse med munken og taoisten slett ikke bare resultat av dyp innsikt. Vel så viktig er det at deres idéer fungerer som plaster på såret når forfatterens psykologiske livsregnskap ikke går opp.

Kampen mot kjærligheten

I Cao Xueqins buddhistisk-taoistiske univers ses kjærligheten som den aller største trussel mot klarsyn og erkjennelse. I forelskelsen klynger vi oss til den eller dem vårt hjerte begjærer, og dermed knytter vi oss uløselig til den illusoriske verden (buddhisme) og driver rovdrift på vår livskraft (taoisme). Her som ellers gjelder det å gi slipp, så vi kan slå følge med munken og taoisten på deres sorgløse ferd hinsides den profane virkelighet. Men nettopp her lyser kontrasten mellom filosofiske idealer og psykologisk virkelighet en aller grellest i øynene.

Romanens siste del, som riktignok er ført i pennen av en annen enn Cao Xueqin, illustrerer problemet med all tydelighet. Hovedpersonen Baoyu, som nå er gift med Baochai og har vært igjennom flere omganger med sinnssykdom, er ved munkens hjelp på vei mot dypere åndelig erkjennelse. Blant annet er han angivelig i ferd med å fri seg fra de følelsene som knytter ham til den forgjengelige verden, herunder kjærligheten. Han som tidligere har kastet sin elsk på alt som står og går av skjønne unge piker og gutter (skjønt stort sett uten å gå til sengs med dem), foregis nå å være hevet over kjærlighetens illusoriske bånd. Når han i det hele tatt gidder å svare på konas og tjenestepikenes henvendelser, er det nærmest for å unngå at bruddet skal komme altfor brått på dem, så de blir unødig såret.

Til slutt vender Baoyu ryggen til den verden han har vært en del av, og blir munk. Leseren sitter imidlertid igjen uten en troverdig forklaring på Baoyus indre forvandling. Når han brutalt kutter over alle de bånd som så langt har knyttet ham til andre, virker det snarere som et panisk forsøk på å lukke øynene for de følelsene som faktisk er der, enn som resultat av overskridende livsvisdom.

At Baoyu skulle bli munk og nå dypere erkjennelse, forutsies allerede i romanens første kapitler. Den ukjente forfatter av bokens siste del ser ut til å ha strevet fælt med å få dette til å gå opp med Baoyus romantiske personlighet. Det fantes ingen annen løsning på problemet enn å la ham stenge helt av og fornekte sin lidenskapelige natur. Det er ingen grunn til å tro at Cao Xueqin ville vært i stand til å finne noen bedre løsning.

Cao Xueqin er ikke alene om å se kjærligheten som en trussel mot dypere innsikt. Samtidens buddhistiske og taoistiske munkeordner hadde nok ofte samme syn på saken. Men det fantes også andre perspektiver. Et par århundrer tidligere hadde den store kinesiske dramatikeren Tang Xianzu skrevet flere skuespill der han hyller kjærlighetens overskridende kraft. Fordi kjærligheten sprenger grensene for orden og fornuft, mener han, kan den gi mennesket en dypere erkjennelse, en åndelig opplysning nettopp av den type buddhismen og taoismen foreskriver. Vi vet at Cao Xueqin kjente og beundret Tang Xianzus verk. Likevel endte han altså opp med et diametralt motsatt syn på kjærligheten. Det kan være grunn til å spørre hva som fikk en så lidenskapelig mann til å ta avstand fra slike følelser.

Forelskelsens fangarmer

Når "Stenens historie" forfekter åndelige idealer om et liv hinsides forelskelsens fangarmer, er det påfallende med hvilken intensitet nettopp forelskelsen skildres. Den kan være heterofil eller homofil, åpen eller hemmelig, og den kan spenne fra sentimentale tenåringsfantasier til de mest pikante utroskapshistorier. Av og til beveger den seg farlig nær grensen til det pedofile og det incestuøse. På intet punkt har man følelsen av at ikke forfatteren går inn i fremstillingen med hud og hår.

Forfatteren kan fremdeles hevde at de intense skildringene av kjærlighet nettopp har til hensikt å vekke leseren fra hans forvirrede forelskelsesrus, så han kan se gjennom den illusoriske kjærligheten. Når en omflakkende visdomsjeger allerede i første kapittel når full opplysning etter å ha lest "Stenens historie", går hans vei til erkjennelse via den lidenskapelige kjærligheten. Og når hovedpersonen Baoyu i en drøm mottar seksualundervisning med praktiske øvelser fra en mystisk fe i det hinsidige, er den uttrykte hensikt å få ham til å våkne fra illusjonenes slørete drømmer, så han kan begynne å se sammenhengene i sin egen tilværelse. Det er ved å la seg gripe av forelskelsens fangarmer at man kan ha håp om i neste omgang å slippe fri.

Forfatteren kan også hevde at alle kjærlighetshistoriene skal tjene til skrekk og advarsel. For det ender som regel i død og ulykke. Etter at Baoyus beste venn har gått til sengs med en ung pike i et nonnekloster, blir han syk og dør. Det samme skjer med skolemesterens sønnesønn da han forsøker å avtale stevnemøter med en ung gift kvinne i slekten. En tjenestepike hopper i en brønn etter at hun er blitt tatt i å utveksle noen kjærlige ord med Baoyu. En annen drives i døden fordi hun ikke er i stand til å legge bånd på sin erotiske utstråling. En ung tjenestepike og hennes fetter tar begge sine liv etter at deres hemmelige forhold kommer for en dag. Og Daiyus død er iallfall delvis en følge av hennes kjærlighet til Baoyu.

Uansett hva man måtte mene om buddhistisk og taoistisk filosofi, må man imidlertid stusse over intensiteten i katastrofeforestillingene forfatteren knytter til kjærligheten. Han synes faktisk å oppleve forelskelsen langt mer truende enn kjærlighetsløs sex. Romanen beskriver et vell av rundbrennere som ligger med alt som står og går på to ben, mannlig eller kvinnelig, uten at det får alvorlige konsekvenser for dem. Det er når seksualiteten knyttes til ektefølt kjærlighet at katastrofen lurer om hjørnet.

For Cao Xueqin er det nettopp kjærlighetens grensesprengende kraft som er det skremmende. Kjærligheten tar ikke hensyn til orden og fornuft, men beveger seg på tvers av alle normer og konvensjoner. Det er det som gjør den så katastrofal. Man aner at hans frykt for kjærlighetens ustyrlige impulser bunner mindre i filosofisk klarsyn enn i uforløste psykologiske konflikter.

Ved å se kjærlighet og forelskelse i lys av det filosofiske perspektiv munken og taoisten representerer, prøver forfatteren kanskje i virkeligheten å rasjonalisere bort indre konflikter han aldri er blitt ferdig med. Buddhismens og taoismens idé om at kjærligheten binder oss til den illusoriske verden det egentlig gjelder å fri seg fra, rettferdiggjør forsøkene på å ta avstand fra den lidenskapen han både elsker og frykter. Intensiteten i følelsene gjør det likevel umulig å legge lokk på, men forsterker behovet for avstandtagen.

Frykt for manndom

Ribbet for høyverdige filosofiske overbygninger fremtrer Cao Xueqins forhold til kjønn og kjærlighet som temmelig konfliktfylt. En av konfliktene dreier seg om frykten for manndom.

I første avsnitt av første kapittel av "Stenens historie" gir forfatteren til kjenne at han setter pikene han kjente i sin oppvekst, svært høyt. Han skammer seg over at han selv ikke kan måle seg med dem, og at de alle er ham overlegne både i fremferd og forståelse.

Senere i romanen gir Baoyu ved flere anledninger uttrykk for lignende følelser:

Pikers legeme er av vann, mens gutters legeme er av søle. Synet av piker gir meg en følelse av renhet, mens synet av gutter gir meg en følelse av påtrengende stank og skitt.

Baoyu er født med en magisk jadesten i munnen, men da han får vite at hans nyankomne kusine Daiyu ikke har en slik sten, slenger han den i gulvet og utbryter:

Ingen av søstrene og kusinene her hjemme har en slik sten, bare jeg, og det synes jeg slett ikke er noe morsomt. Og så kommer denne engleaktige kusinen og har heller ingen sten. Det er tydelig at denne stenen ikke er av det gode.

Det pikene ikke har, er ikke noe å ta vare på. I de få tilfelle der gutter blir beskrevet i positive vendinger, er det tydelig at det er snakk om personer som Baoyu føler en homofil dragning mot. Idet han første gang møter vennen Qin Zhong, for eksempel, føler han seg selv som en "sølete gris og en skabbete hund" i sammenligning.

I andre sammenhenger er Baoyu slett ikke den som lett mobiliserer dårlig selvfølelse. Hans selvanklager aktiveres utelukkende der han føler en erotisk dragning. Der kommer de til gjengjeld med påfallende styrke.

Baoyus idealisering av unge piker begrenser seg til dem som ennå ikke er gift. De som har vært berørt av menn, har tapt sin renhet og er blitt befengt med den sølen han ellers assosierer med sitt eget kjønn. Selv om han har sin seksuelle debut tidlig og sender ut erotiske signaler i alle himmelens retninger, later det til at Baoyus forhold til voksen seksualitet er preget av frykt og avsky.

Idealiseringen av unge piker er noe forfatteren og Baoyu har felles. Baoyus uforløste forhold til eget kjønn gjenspeiler etter alt å dømme forfatterens egen psykologi.

Familiens fall

Det er når vi på denne måten kikker inn bak de filosofiske idealer, at vi kan begynne å stille psykologisk viktige spørsmål. Vi kan aldri regne med å finne ut hva det var i Cao Xueqins tidlige livshistorie som skapte hans uforløste forhold til kjærlighet og seksualitet. Men vi kan — og skal — tillate oss å spekulere rundt én av de mange hendelsene i hans liv som kanskje har bidratt til å gi det erotiske felt en negativ ladning.

Utgangspunktet er den kanskje merkeligste av romanens mange beretninger om kjærlighet og død. Da Baoyu i drømme innvies i seksualitetens hemmeligheter, ender drømmen med at han støter på både ulver og tigre og djevler som vil trekke ham ned i en ti tusen favner dyp mørk elv. Det er med nød og neppe han kommer fra det med livet.

I drømmen har han imidlertid fått vite at han er blitt viet til en kvinne ved navn Keqing. Dette viser seg å være navnet svigerdatteren til hans tremenning brukte da hun var liten, og det er hennes seng han befinner seg i da han drømmer sin gåtefulle drøm. Keqing, som er eldre enn Baoyu, får senere graviditetssymptomer, men istedenfor å føde blir hun syk og dør. Baoyus drømmeaktige seksualdebut skjer altså ikke uten at liv går tapt.

Historien om Keqing er i virkeligheten ganske komplisert. I noen profetiske vers Baoyu får lese i sin drøm, kommer dulgte forvarsler om Keqings død. I disse versene dør hun imidlertid ikke av sykdom, men tar sitt eget liv. Tidlige kommentarer til Stenens historie viser at Keqing bygger på en virkelig person, og at sykdomshistorien er kommet til som en erstatning for en annen og sannere historie. En av kommentatorene fikk forfatteren til å endre den opprinnelige og langt mer opprivende versjonen. Det kan synes som den virkelige Keqing hadde et forhold til en nær slektning, kanskje sin egen svigerfar, og tok sitt liv da dette ble avdekket.

Selv om Baoyu i virkeligheten ikke hadde noe med Keqings skjebne å gjøre, knyttes han uløselig til den gjennom vielsen i drømmen. I det virkelige liv er det Keqings forhold til svigerfaren (eller en annen slektning) som koster henne livet, men i romanen slik vi nå leser den, dør hun etter alt å dømme som følge av at Baoyu har vært viet til henne i drømme.

I de profetiske versene Baoyu får lese i sin drøm, ses Keqings skjebne som en viktig faktor bak hele familiens fall. To av versene tar utgangspunkt i et bilde av en vakker kvinne som har hengt seg, og mer enn antyder at det var utukt som lå bak, før de legger hovedskylden for slektens undergang på Ning-grenen av familien, som Keqing var giftet inn i. Et av versene sier uten videre omsvøp at familiens fall skyldtes en kvinnes skjønnhet og elskovskunst, og at det var kjærlighet som lå bak.

Baoyu tilhører Rong-grenen av familien, men gjennom sitt drømmeforhold til Keqing er det som om han likevel blir medskyldig. Det er ikke for ingenting at hans bestemor, riktignok spøkefullt, omtaler ham som "syndenes opphav" (nie-gen) og "ulykkens foster" (huo-tai). Det kan neppe sies noe verre om en kineser enn at han er, om enn aldri så indirekte, skyld i familiens undergang.

Det er grunn til å tro at Baoyus medskyld i familietragedien gjenspeiler forfatterens egen skyldfølelse. Det var da forfatteren var anslagsvis tretten år gammel og etter all biologisk sannsynlighet i ferd med å våkne seksuelt, at hans egen familie gikk i hundene. På et psykologisk plan kan han godt ha følt at det var en sammenheng mellom hans eget begjær og familiens fall. Forestillingen om at drifter på avveie kan lede en familie utfor stupet har mange forløpere i kinesisk tenkning.

Det er ingen tvil om at Keqing representerer en kvinne forfatteren har kjent i sin barndom. Kanskje har han også på terskelen til puberteten næret hemmelige fantasier om henne, slik Baoyu ser ut til å gjøre i romanen. Man kan ane sjokket idet han får vite at hun har hengt seg, og at det lå utukt bak. Hendelsen kan i hvert fall ikke ha redusert en tenårings behov for å legge lokk over egne ustyrlige drifter.

Cao Xueqins kompliserte forhold til kjærlighet og seksualitet har utvilsomt også andre og tidligere røtter. Det er ikke engang sikkert at spekulasjonene ovenfor stemmer med virkeligheten. Enkelte forskere mener at Xueqin ikke var mer enn fem år gammel, og langt fra kjønnsmoden, da familien gikk nedenom. At Baoyus fantasier om Keqing gjenspeiler Xueqins erotiske dragning mot den ulykksalige unge kvinnen, har vi uansett ingen bevis for. Det viktige i denne sammenheng er ikke om gjengivelsen stemmer eller ei, men at den illustrerer hva slags spørsmål man kan stille når man tillater seg å titte bakom de filosofiske idéer, inn i psykologiens kompleksiteter.

Visdom uten tårer

Cao Xueqin forsøker å se livets nederlag og kjærlighetens tragedie i lys av buddhistisk-taoistiske idéer om alle tings forgjengelighet. Ved å se på disse idéene med psykologiske briller har vi ikke tatt avstand fra idéene selv, bare satt kritisk lys på forfatterens bruk — og misbruk — av dem.

Den skabbete munken og den halte taoisten gir oss en filosofisk forståelse av et grunnleggende livsproblem: At alt vi eier og er glad i, en dag kan gå tapt, til slutt også livet selv. I munkens og taoistens egne ord: "Til syvende og sist er det hele kun en drøm."

Problemet oppstår når filosofiske idéer tar over for livet selv. Gjennom munken og taoisten skaper forfatteren en slags idealfigurer som står over livets snedige tilskikkelser. De går lekende suverent gjennom tilværelsen uten å behøve å forholde seg til tilværelsens uforutsigbare krumspring. Det kan virke som forfatteren av og til bruker dem til å skape avstand til de kreftene som river og sliter i ham, istedenfor å nærme seg dem.

Bruken av forgjengelighetsfilosofi til å holde egne følelser på avstand har røtter langt tilbake i kinesisk tradisjon. Den store taoistiske filosof Zhuangzi (han som drømte han var en sommerfugl) var kanskje et eksempel på det samme, to tusen år tidligere. Da hans kone døde, og en venn kom for å kondolere, satt Zhuangzi skrevende og trommet og sang. Da vennen spurte hvorfor han sang istedenfor å gråte, svarte han:

Jeg kom til å tenke på at hun til å begynne med var uten liv, ja ikke bare uten liv, men også uten legeme, og ikke bare uten legeme, men også uten energi. Midt i det dunkle og uklare skjedde det en forandring, og hun fikk energi. Energien forandret seg, og hun fikk legeme. Legemet forandret seg, og hun fikk liv. Nå har det igjen skjedd en forandring, og hun har nådd døden. Forholdet mellom disse er som vekslingen mellom vår, sommer, høst og vinter. Hun hviler fredfylt mellom himmel og jord. Skulle jeg følge hulkende etter henne og gråte, ville jeg mene at jeg ikke forsto meg på skjebnen.

Det later til at Zhuangzi krevde av seg selv at han skulle forstå seg på skjebnen, omtrent slik den skabbete munken og den halte taoisten gjør. Var kravet så sterkt at han måtte undertrykke sin sorg? Eller hadde han virkelig et så avslappet forhold til liv og død? Vi vil aldri finne svar på slike spørsmål, for i skarp kontrast til "Stenens historie" forteller boken om Zhuangzi oss lite eller ingenting om personenes psykologiske virkelighet.

Et speil for våre liv

Denne artikkelen har først og fremst fokusert på forfatterens behov for å flykte fra livets viderverdigheter. Vi har sett hvordan han søker trøst i nostalgisk dyrkelse av glorifiserte minner om en svunnen tid. Vi har også sett hvordan han utnytter munken og taoisten til å gjenvinne en slags kompensatorisk storhet oppi elendigheten, og til å finne støtte for sine irrasjonelle katastrofeforestillinger knyttet til kjærlighet og seksualitet.

Vi kunne ha fokusert annerledes. At Cao Xueqin har følt behov for å holde vonde minner og vanskelige følelser på avstand, er ikke vanskelig å forstå. Det er kanskje mer påfallende hvordan forfatteren oppi det hele tross alt også tidvis slipper livssmerten innover seg og blir erkjennende. Han gjenerindrer og gjenforteller sitt livs tragedie og viker ikke tilbake for å skildre hvordan den overbeskyttede idyllen i De Store Utsikters Have sprenges av den brutale virkeligheten utenfor. Gjennom munken og taoisten arbeider han seg så frem til et filosofisk perspektiv som tar livets forgjengelighet på alvor.

På overflaten er "Stenens historie" en eksotisk fortelling om selsomme hendelser fra en fjern tid i et fremmed land. Men der forfatteren evner å møte sin livssmerte uten å flykte og søke trøst, glemmer vi avstanden i tid og rom. Når han når inn til kjernen av sin egen tilværelse, rører han også ved vår. På sitt beste er "Stenens historie" et speil for våre liv.

Anbefalt litteratur

Det finnes ingen fullstendig skandinavisk oversettelse av "Stenens historie". Den beste engelske oversettelsen er ved David Hawkes og John Minford ("The Story of the Stone", Penguin Classics 1973–86, 5 bind).

Halvor Eifring er professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo, kurslærer i Acem og redaktør i Dyade. Har skrevet bøker om kinesisk språk, norsk slang mm.

Stikkord: litteratur, historie

Produkter

Dyade 1997/01: Floskler eller visdom? Møte med øst-asiatisk tekning

 

Relaterte artikler

Ok