Hvorfor vekker musikken irritasjon og motvilje? Det handler om hvordan du bruker oppmerksomheten.
Under en konsert var hodet mitt, som det kan være i meditasjon, fullt av tanker som maste om oppmerksomhet. Jeg så på musikernes håndbevegelser, så bakhodet på den foran som dekket litt av scenen, hørte noen som hostet. Mens musikken fylte rommet med rytmer og varme toner.
Møte mellom musikktradisjoner
Konserten var med pianisten Leif Ove Andsnes og saxofonisten Marius Neset. Andsnes er skolert klassisk solopianist og Neset spiller jazz med sax og klarinett. Sammen har de gitt ut albumet Who We Are, hvor de utforsker møtet mellom hverandre og de to ulike musikktradisjonene klassisk musikk og jazz.
(du kan lytte til første spor på Who We Are: Beginning her: Spotify )
Denne konserten ga meg assosiasjoner rundt det meditative. Det tar litt tid fra musikken starter til jeg kan kjenne at jeg kommer i kontakt med klangbunnen i meg selv, der jeg er i stand til å være med i musikkens harmoni og tidvise disharmoni. Hva er det som skjer?
Konserten ga gjenklang i forhold til erfaringer med meditasjon særlig rundt bruken av oppmerksomhet.
Uforutsigbart
Under konserten kunne jeg i perioder merke at det særlig var det rytmiske jeg hang meg på. Rytmen er et godt holdepunkt. Og så ble jeg opptatt av kontrasten mellom pianoets stringente og klare toner holdt opp mot saxofonens mer slepende lyder. Det var som jeg kunne kjenne pianistens fingre treffe de riktige tangentene med tilpasset kraft. Mens saxofonisten sendte ut lyder litt mer på kryss og tvers, som regel rytmisk, men samtidig mer løsslupent og lekent. På et vis representerer pianoet noe tryggere og fastere, mens saxofonens tidvis hylende og mer utfallspregede lyder blir mer uforrutsigbart og til tider skapte motvilje og uro hos meg.
Musikken spriker
Mens musikerne bytter på å improvisere og lede, utspiller det seg noe som er kontrastfullt - det er noe som fanges i oppmerksomhet som er velkjent og som er lettere å romme, som en tydelig rytme, og så kommer det noe som ikke forventes eller som jeg ikke synes passer inn og som vekker følelsen "uff har jeg lyst på det her" eller "dette var veldig uharmonisk og masete". Jeg kunne kjenne at det var vanskelig å følge musikken. Min indre kritiker sier "nå ble det urytmisk her - forstyrrende", "de har jo ikke samklang, musikken spriker og henger ikke sammen". Det oppleves som jeg faller helt ut av det og jeg kjenner jeg blir rastløs.
Det er ofte når jeg kjenner på noe uro i konserten, at det kan oppleves "slitsomt" å sitte, setet kjennes plutselig hardt og jeg sliter med å få noe ut av det som utspiller seg.
Videre oppmerksomhet
Som i meditasjonen ble jeg sittende og lot disse tankene, som distanserte meg fra musikken som levde rett foran meg, få passere. Det er kanskje her det med bruk av oppmerksomheten kommer inn? Jeg har et slags valg mellom å bli hengende rundt rastløsheten og de kritiske tankene og å se om det er noe mer som rører seg som ikke tar like mye plass, men likevel også er tilstede. Er det noen andre stemninger eller følelser som beveger seg i randsonen? Hva er det dette ubehaget egentlig er eller rører ved?
Under konserten var det som jeg etter en stund evnet å ha en litt nysgjerrig og mer åpen oppmerksomhet. Det var som om jeg "mistet" meg selv litt, i betydningen at min indre kritiker ikke lenger var like påtrengende aktiv og musikken ble mer i sentrum igjen. Oppmerksomheten ble på et vis videre og mer inkluderende. Som om jazzen, improvisasjonen og det stilistiske pianoet likevel klang sammen på uforklarlig vis. Og det gikk an å ta det innover seg og merke at her var det noe - noe annerledes, men likevel en slags samklang oppi det urytmiske og sprikende.
Økt toleranse fra meditasjonen
Å slippe seg inn i den levende musikken ble på et vis en parallell til meditasjonen i betydningen å finne en måte å være tilstede hvor oppmerksomheten kan gå fra et snevert fokus til å romme noe mer - i dette tilfellet å tåle noe som på ett plan var uønsket – på den måten kan en kanskje si at endret oppmerksomhet var med på å øke toleransen for det som rørte seg i meg. Noe slapp taket og etter hvert ble det mulig å verdsette det som er og også oppleve det på en annen måte enn det som var den første impulsen.
Så hvem er vi? Vi ser verden gjennom hver våre sett briller. Brillene mine kan være slike som forvrenger, innsnevrer og unngår. Men jeg har også muligheten både i meditasjon og i livet ellers til å "pusse" brillene, gjøre de klarere innimellom slik at jeg ser videre og rommer mer.
Dypere erfaringer
Nettopp dette tenker jeg var det Andsnes og Neset utforsket og eksperimenterte med. Jeg er glad for at jeg fikk være med i deres musikalske reise, og tar med meg erfaringen tilbake til neste meditasjon og håper jeg er bedre skodd når det dukker opp noe i spontanaktiviteten som en side av meg ikke ønsker eller vil ha der. Utfordringen blir å se om det er mulig å bruke oppmerksomheten slik at det ubehagelige ikke leder meg på avveie, men gir gjenklang på en måte jeg klarer å romme istedenfor bare å forsøke å skyve bort. Vårt sinn har flere nivåer. Under uro, tomhet og rastløshet vibrerer det andre erfaringer.