Torbjørn Hobbel
Meditasjonslærer i Acem. Cand. philol. med fagene norsk, historie og religionshistorie. Leder for Acem India.
Historien som følger, er fra det virkelige liv, men omskrevet på måter der detaljene ikke er gjenkjennelige.
En gang for en del år siden, var en kvinne rundt 50 år på sin første ukesretrett i Acem-meditasjon.
Hun hadde ganske nylig lært å meditere, og var svært nysgjerrig på hva dette var for noe. Allerede i sin første meditasjon ble hun berørt av erfaringen.
Om jeg husker rett, hadde hun en lederstilling i det offentlige.
Dag 1
Den første dag med stillhet og lang meditasjon i fire timer, sovnet hun. I veiledningsgruppen etterpå fortalte hun at hun virkelig hadde hvilt.
Dag 2
Neste dag var ganske lik, og hun fortalte at hun hadde hatt en meget god natts søvn. Hun var motivert som bare det for neste dags stillhet.
Men det var samtidig en diffus rastløshet som lurte litt i skyggene.
Dag 3
Da hun kom i veiledningsgruppen etter den lange stillheten, fortalte hun at det ikke bare hadde vært greit å meditere. Hun var blitt så forstyrret av noen barn som lekte et stykke bortenfor. Det var søndag, så flere barn var nok hjemme og så var det sommerferie.
Vi snakket om at det ikke er uvanlig at rastløshet og kroppsubehag kan dominere mer etter dager med mye søvn.
Dag 4
Dagens stillhet var mer utfordrende. Hun følte at det kjentes nærmest umulig å meditere med disse barna som ropte og hylte. Det var vanskelig å se verdien i å sitte der å gjenta metodelyden når hun ble forstyrret av ytre lyder hele tiden. I sin frustrasjon hadde hun nærmest bestemt seg for å avbryte kurset og reise hjem. Men hun hadde ikke fått tak på sin kjæreste som kunne hente henne.
Vi snakket om det, at det var jo dumt at det ikke var mer stille. Men tankevekkende var at alle i gruppen hadde vinduer i samme retning, og det viste seg at flere ikke hadde hørt barna som lekte utenfor. Noen hadde kanskje registret det, men tenkte ikke mer over det.
Igjen prøvde gruppen å motivere henne til å prøve litt til, og om det var mulig å gjenta metodelyden med en litt større grad av uanstrengt ledighet midt i irritasjonen og forstyrrelsen.
Noe nølende sa hun at hun skulle prøve en dag til. Hun hadde tross alt betalt kursavgiften, og satt av en uke i en allerede kort sommerferie.
Dag 5
Denne dagens stillhet var annerledes. De lekende barna var der som tidligere, men ikke lenger som en forstyrrelse. Isteden gråt og gråt hun. I veiledningsgruppen fortalte hun at heller ikke dette nye var greit, men på en måte opplevdes det godt at følelser kom og at de nok hadde ligget under den siste tiden i hennes travle hverdag med å ferdigstille sakspapirer for sjefen der hun jobbet.
Tristheten dreiet seg om en stor sorg i hennes liv.
Hun og hennes tidligere ektemann hadde ventet med å få barn. Det var så mange karrieresteg som helst skulle falle på plass før det passet å bli en barnefamilie. Samtidig gled de mer og mer fra hverandre, og de endte sitt 15 år gamle ekteskap i en vond skilsmisse. Når det hele rent praktisk var over, var hennes biologiske klokke med tanke på å få barn gått ut.
Det var veldig vondt, men livet fortsatte med bedre og bedre jobb og hun hadde en ny kjæreste som hun var veldig glad i. Men egne barn var ikke lenger en mulighet.
Dag 6
I dagens stillhet fortsatte tristheten. Tanker om barnløsheten strømmet på, og hun begynte å forstå at det neppe var tilfeldig at det nettopp var barna som lekte som irriterte henne så mye. De var en slags påminnelse om hva som ikke ble for henne.
Det som først bare ble opplevd som en tilfeldig irriterende forstyrrelse, begynte å bli forståelig som uttrykk for noe dypere og viktig. Den koblingen var der ikke til å begynne med.
Dag 7
De siste dagene roet det seg ned, og i siste veiledningsgruppe oppsummerte hun at hun var glad for å ha berørt livssorgen - til tross for at det også var utfordrende å kjenne det meditasjonen brakte til overflaten. At det nok opplagt var det beste, isteden for å skyve tristheten bort.
Hun fortalte også at hun var motivert til å fortsette å meditere når hun kom hjem, og at vi nok skulle sees igjen.
Hva som skjedde videre, vet jeg ikke. Jeg så henne aldri igjen, og jeg vet ikke hva som skjedde med hennes meditasjonssvaner
Hva så?
Det er gjerne mer i meditasjon enn det som møter øynene i første omgang. Det er ikke alltid gitt at man forstår det hele av hva som faktisk spiller seg ut.
Når du mediterer, gjør du noe – handlingen er uanstrengt gjentagelse av metodelyden, og så er du noe – spontanaktiviteten som uttrykker den du er i det gitte øyeblikket. Du er i et interessant møte med din livshistorie.
Noen ganger er det mest godt å sitte der, andre ganger er det ikke slik du ønsker at det skal være. Da kan det være nyttig å huske at det indre møtet du er i, skal ha en slags kvalitet som om du er i en fortrolig samtale med en god venn – der du ikke fordømmer og der du er åpen for det som kommer. At du ikke er for travel og at du lar det utvikle slik det vil. Selv om det ikke nødvendigvis kjennes så godt der og da.
Historien om de lekende barna som forstyrret, er hentet fra en retrett med lange meditasjoner over flere dager. Da blir avstanden mellom det bevisste og det ubevisste kortere. I våre daglige meditasjoner er det unntaksvis at innholdet i tankestrømmen viser tydelig hva som berøres av dypere livsproblematikk. Og vi skal heller ikke være opptatt av tankeinnholdet. I Acem-meditasjon er det avgjørende hvordan vi gjentar vår metodelyd lett og uanstrengt, og at vi slik skaper en større åpenhet i sinnet som ikke er der automatisk av seg selv.
At kvinnen muligens sluttet å meditere etter retretten, reiser kanskje også spørsmål om hvordan man best kan ta vare på erkjennelser som gradvis vokser frem.