Meditasjonslærer Morten Helsing så en mann gli på skøyter rolig over isen utenfor retrettsenteret Lundsholm. Det satte ham på nye spor.
Isen ligger foran deg, milevidt nedover Tyrifjorden. Krystaller på overflaten glitrer i solen. Det skifter hele tiden i former og strukturer. Det blåhvite lyset. Lyden fra skøyter som skjærer i hard stålis. Svuusj, svuusj, svuusj Det er noe meditativt over dette. Den glidende bevegelsen, rytmen du etter hvert får i kroppen. Det går på en måte av seg selv. Du lever i nuet, det glir lett og du har oppmerksomheten på området foran deg, fokusert, samtidig som du også får med deg omgivelsene, lyset, flatene, den skarpe solen rett imot og landskapsformasjonene rundt vannet. Og du har oppmerksomheten i kroppen. Kjenner gleden over å kunne bruke musklene, mykt ubesværet glidende fra side til side, kjenne at kroppen fungerer. Kjenner at du kan endre litt på stilen for å få bedre flyt. Ikke slit! Ikke stram! Slapp av! Finner ledigheten i gangen. Kun en liten korreksjon og det flyter bedre.
Så skifter det. Du kommer over i en annen verden. Isen har hatt en annen historie enn den forrige stålisen du for over. Litt knudrete overflate. Sprekker på kryss og tvers, rester av fastfrossen sne. Intens oppmerksomhet på hvor du setter skøyteskjæret for ikke å tryne. Du leter etter ledigheten i det nye landskapet. Finner etterhvert også den. Det er bare å holde på. Akseptere at nå er det slik det er. Oppmerksomheten er vidvinklet og samlet samtidig. Du tar inn landskapet foran deg, men har hovedfokus på et punkt kanskje 5 meter foran deg, der du skal sette skjæret. Ikke slit, finn en ledig rytme, prøv litt nye bevegelser. Bruk stavene mer. Staker. Kjennes det som motgang? Det går tregt! Sliten i musklene bak på rumpa. Hviler litt. Finner etter hvert en annen rytme. Stopper ser på landskapet som fortsatt er vakkert. Skimter stålisen som begynner igjen ca 3-4 km der fremme litt syd for Tyristrand. Greit å komme dit. På veien langs land møter du plutselig noen fantastiske isformasjoner. Den lille bekken som har formet en isskulptur du aldri har sett maken til. Henger 20-30 meter høy truende og vakker ut fra bergveggen. Som et troll. Du fjetres, stopper og bare ser, forundres på hva naturen kan skape sånn helt av seg selv her ute i evigheten. Bortenfor henger 4 tilsvarende isberg. Og du fortsetter langs bergveggen og blir foret med nye fascinerende synsinntrykk på hva naturen kan skape sånn helt på egenhånd når bare forholden ligger til rette. Kulde og rennende vann som stivner.
Du glemmer at du er sliten og musklene jamrer litt. Og så er du over på stålisen igjen, med nye iskrystaller og vakre formasjoner. Skjærende går lett igjen.
Noen timer senere etter en god lunsjpause med godt grovbrød og hjemmebakte pepperkaker, på vei tilbake. Det er kaldt. Minus 13 kuldegrader, men kroppen holder varmen godt. Den allsidige bevegelsen i bruk av bein og armer gir varme til hele systemet. Vi er på vei inn i blåtimen. Solen på vei ned under horisonten. Den blårøde himmelen som legger seg over de svære flatene. Den trolske disen som ligger over vannet langt der borte. Det er en annen stemning nå. Kaldt og bitende, men også forunderlig vakkert. Du blir sugd inn i naturen på en måte du ikke finner så mange andre steder. Lyset og luften fanger deg. Selv om du er sliten får du ikke lyst til å avslutte, men være i dette. En liten sjel i et stort vakkert, litt uendelig landskap som trekker. Her hører du til!
Men etter hvert hjemme med god følelse i kropp og sjel. Noe har falt på plass. Nesten som etter en lang meditasjon?
- Morten Helsing
Meditasjonslærer og eiendomsforvalter for Acem.
