Stillhet – en underlig stemning.
Rik, levende, forsenkende.
Tanker og følelser vekkes til live.
Roen som nattestid kan hvile over et vann.
Myke lag av rim over gress og fallent løv en krystallklar høstmorgen.
Tryggheten i et kjærlig blikk.
Det stille punkt i stormen.
Den ladede stemning i rom der mennesker i uminnelige tider har søkt det hellige.
Stillheten kan være vennlig og nærende, som kjærlighet mellom mor, far og barn.
I stillheten kan vi finne en styrke som aldri blir overdøvet av hverdagens bråk og mas.
Stillheten kan gi fred, ro og klarhet, men kan også skremme.
Stillheten kan øke opplevelsen av ensomhet, sette oss ansikt til ansikt med oss selv.
I stillheten kan noe hviske uten ord om det som er ugjort og ulevet.
Stillheten har noe å fortelle, men får sjelden anledning.
Den kan drukne i samtidens støy og mas, jakt på alt nytt.
Stress og jag, tanker og grunne følelser kan stå i veien for indre ro.
Uløste livstema, konflikter og oppgaver kan binde oss. Stillhet kan overskygges av valg som fyller en tomhet med ustanselig virksomhet.
Vi kan lengte etter stillheten.
Mens vi venter rastløst på at noe skal skje, glir stillhetens gode favntak bort fra oss.
Det er alltid noe som må gjøres først, noe vi må skaffe, forandre før vi gir oss selv tid og mulighet til ro og ettertanke – før vi vender tilbake til kjernen.
Vi kan slippe til naturens stillhet høyt til fjells, på sjøen, på de store sletter, i skogen.
Den fornyer oss, gir kraft og styrke til hverdag og utfordringer.
Nærvær til naturens stillhet kan få strenger i oss til å klinge som ellers er tause.
Om vi kan roe oss ned, kan vi gi oss hen og flyte med i livsrytmen.
Raslingen i løvet av vinden eller regnet bryter ikke naturens stillhet.
Stillheten lever i alt som skjer, også i menneskelivet. I alt stress, i alle gjøremål og alt ansvar, i kroppsverk og smerte, i tanker og bilder, selv i møtet med et begynnende liv og den endelige død er stillheten der som en kjerne i tilværelsen. Meditasjonens stillhet er ikke tomhet.
Allikevel kan det være vanskelig å fatte at den har noe å si.
Stillhet er langt mer enn fravær av lyd og bevegelse.
Støy eller turbulens kan ikke overdøve den indre stillhet, der tiden blir borte og hvor en annen side av vår eksistens trer frem.
Alle har trolig erfart øyeblikk der indre ro fyller sinnet og etterlater sjelefred.
Slike stunder kan ikke fanges eller holdes fast.
De er sjeldne og tilhører øyeblikket.
De er flyktige – kommer og blir borte igjen, ikke styrt av viljen.
Meditasjonen setter sinnet på spor av stillhetens styrke.
Selv langt borte fra naturens stillhet vil deler av vår indre natur alltid hvile i en kjerne forankret i denne stillheten.
Meditasjonen tar oss tettere inn til denne del av oss. I en stille bevissthetsstrøm under meditasjonen blir vi taust og umerkelig forbundet med det i oss som er uberørt av tid og historie, av lykke og lidelse, av varme og kulde.
Den stille kjerne i vår eksistensielle frihet.