De måter hver av oss møter verden på, er preget av vedvarende og gjennomgripende reaksjons- og handlingsmønstre. Disse omfatter sentrale sider ved vår personlighet; hvordan vi snakker, smiler, puster, bruker musklene, er fokuserte eller fraværende. Hver av oss har karakteristiske måter å ta beslutninger på, forholde oss til autoriteter, utfordringer eller opprettholde selvstendighet osv. Personligheten utgjør indre strukturer bestemt av genetiske disposisjoner og formende erfaringer. Etter at vi når 25-årsalderen, forandrer personligheten seg relativt lite på det strukturelle plan, men vi kan forbedre atskillig hvordan våre karaktertrekk uttrykker seg.
Personligheten er en nokså stabil struktur – på godt og vondt. Etablerte psykologiske trekk blir stadig gjentatt i hverdagen og gir oss vårt særpreg. De gjenspeiles i hvordan våre opplevelser blir filtrert, organisert og lagret, i hva vi særlig fester oss ved eller overser, hvordan vi handler og reagerer – og i hvordan vi mediterer. Måten vi ser på oss selv og verden, er resultat av aktive, indre konstruksjoner som håndterer det som når oss, fortolker det og bestemmer hvordan vi responderer. På noen områder observerer vi virkeligheten nokså ubundet. På andre felt kan begrensende mønstre systematisk utelukke, overdrive eller vri på det vi opplever. Når det skjer, oppfatter og handler vi gjerne inadekvat. På kortere eller lengre sikt kan dette gi opphav til psykologiske problemer og konflikter med omgivelsene.
Et relevant spørsmål er: I hvilken grad kan personligheten utvikle seg og forandres?
Personlighetsutvikling ved hjelp av meditasjon omfatter to aspekter – strukturendring og/eller økt evne til forsoning, til det å finne seg til rette med forholdene. Strukturelle endringer innebærer bearbeidelse og delvis nedbygging av begrensninger i bevisstheten; det tilfører også nye ressurser. Strukturendringer i personligheten ser man mer hos yngre mennesker som mediterer. Hos eldre finner det snarere sted en større grad av akseptering og forsoning av egne særtrekk, av oppnådde livsmål og forholdet til mennesker rundt en, og den virkelighet man er en del av. Økt evne til forsoning er mer typisk for mennesker midt i voksenlivet og senere. Ingen av de to, strukturforandring og forsoningsevne, er begrenset til bestemte livsfaser eller aldre. Begge gir en friere, mindre synkvervet opplevelse av selvet og av virkeligheten.
Acem-meditasjon er en indre handling. Utfordringene i utførelsen skyldes delvis rester fra hverdagen og delvis etablerte mønstre dannet i fortiden. De strukturene i oss som er uferdige, representerer begrensninger i vår psykologiske frihet; de gjør seg gjeldende bl.a. gjennom motstand, opplevelsesdreining og tendenser til konsentrasjon. Over tid vil gjerne meditasjonens omfattende avspenning av kropp og psyke aktivere sider ved disse uforløste tema; de trekkes inn og påvirker meditasjonsutførelsen. Hvis de blir moderert gjennom meditasjon, kan forandringene gradvis spre seg til de ytre deler av vår tilværelse og modifisere hvordan vi er, hvordan vi håndterer informasjon, reagerer, tar beslutninger og handler. Prinsippet for personlighetsutvikling gjennom meditasjon er å tilføre ledighet til områder som tidligere var lukket og tilstivnet og preget av konsentrasjon.
Ingen blir bedre til f.eks. å føre regnskap eller håndtere juridiske spørsmål ved bare å meditere. Acem-meditasjon utvikler ikke praktiske ferdigheter – enten de er fysiske, tekniske, sosiale eller kunstneriske. Meditasjon kan imidlertid gi et bedre utgangspunkt for å utvikle nye ferdigheter og tilegne seg ny kunnskap – enten de er knyttet til arbeidsoppgaver, er estetiske eller sosiale av natur.
Biologiske faktorer bidrar også, og fremskritt både i genetikk og hjerneforskning har kastet nytt lys over deres relevans. Arvelige disposisjoner og instinktive egenskaper har vist seg å være nokså plastiske; de kan komme til uttrykk og tilpasse seg på mange måter. Påstanden om at mennesker er sosiale vesener, har hos noen forskere ført til en dogmatisk oppfatning; de hevder at personlighetsutvikling bare kan oppnås i sosiale sammenhenger. Denne boken er basert på det syn at personligheten blir formet av sosiale erfaringer, men at modifisering også kan skje i enerom, ved selvrefleksjon og under meditasjon. Videre er det verdt å merke seg at i Acem blir langmeditasjoner alltid etterfulgt av veiledningsgrupper med refleksjoner knyttet til meditasjonsutførelsen, noen ganger også tema fra den mediterendes liv som aktualiseres av meditasjon. På retretter med langmeditasjon blir både den meditative og den verbale formen for bearbeidelse anvendt.
I Acem er den meditative bearbeidelsen vurdert som mest effektiv, men bearbeidelsen stimuleres også av det verbale, av det å snakke om meditasjonen f.eks. i veiledning. Dette står i motsetning til de fleste andre meditasjonsretninger, som gjerne fraråder det å snakke mye om meditasjonen. Man gir dermed avkall på en viktig mulighet til verbal bearbeidelse i tillegg til den meditative. Meditasjon skiller seg også fra vestlig psykoterapi, der verbal gjennomarbeidelse blir sett på som det viktigste midlet til forandring.
Starte endring
I det psykologiske fagfelt er det mange teorier om hvordan få til personlighetsutvikling og atferdsendring. Tradisjonelt var innsikt i og gjennomarbeidelse av traumatiske barndomsopplevelser sett på som hjelpemidler til grunnleggende endringer. Man antok at atferd er styrt av bevisste og ubevisste deler av personligheten, og at atferdsendring følger av innsikt i tidligere ubevisste forhold. Dette er i hovedsak den psykodynamiske forståelse.
Kognitiv atferdsterapi legger mindre vekt på fortiden og toner ned betydningen av innsikt. Den har i stedet som mål å gjenkjenne de forklaringer vi har skapt oss av fenomener og forhold, helt uavhengig av de faktiske årsaker. Den anser indre «forklaringer» eller rasjonaler som styrende for inadekvat eller problematisk adferd. Etter at man har identifisert dysfunksjonelle tenkemåter eller rasjonaler blir oppgaven i behandlingen å forandre dem – delvis ved å gjøre dem eksplisitte, dels ved å konfrontere dem, delvis ved å finne alternative «forklaringer» eller rasjonelle motstrategier. Med en slik kognitiv tilnærming er tanken ansett som primær mens følelser anses å være sekundære i det som både skaper og løser psykiske problemer.
Det vi kan oppfatte i en gitt situasjon, blir kodet og organisert inn i menings- og idéstrukturer, som former måten vi ser oss selv og verden på. Disse har således stor innflytelse på hvordan vi tenker og handler. Hvis strukturen i det kognitive kodesystemet og organiseringen av vår persepsjon forandrer seg slik at det gir mer realisme, har en «kognitiv restrukturering» funnet sted, noe som fører til at vi ser oss selv, andre og virkeligheten på en annen og mer tilpasningsdyktig måte.
Jean Piaget, en sveitsisk psykolog, viste at barnets kognitive utvikling er biologisk bestemt. Gjennom modning av nervesystemet utvider det kognitive grunnlaget seg og gir strukturelle forandringer i barnets opplevelse, tenkning og atferd. Kognitiv restrukturering kan også finne sted i det voksne liv gjennom mellommenneskelig påvirkning. Ikke på grunn av modning av nervesystemet, men snarere som følge av alternative oppfatninger som korrigerer, tydeliggjør dissonans eller skaper nylæring.
Den indre handling i meditasjonen kan føre til en variant av kognitiv restrukturering som følge av dissonans mellom måten vi mediterer på, og vår forestilling om hvordan det bør være. Spontanaktivitetene som melder seg, vil innimellom bryte med etablerte forventninger om hvordan vi best bør meditere. De vante måter å møte meditasjonsutfordringene på fungerer ikke lenger. Med hjelp av regelmessig meditasjon, veiledning og litt utprøving kan den mediterende gradvis finne nye måter å hanskes med de indre utfordringene under selve meditasjonen. Disse forandringene kan etter hvert overføres til det ytre liv og danne grunnlag for nye tenkemåter og alternativ atferd – kort sagt gi grunnlag for problemløsning, kanskje også personlighetsutvikling. I Acem-meditasjon oppnår man ikke primært endring gjennom det emosjonelle eller kognitive, men mer ved direkte å modifisere innflytelsen fra de opplevelsesstyrende kreftene som påvirker metodelydgjentakelsen. Disse opplevelsesstyrende kreftene har utspring i våre etablerte mønstre for opplevelse og handling, og de forstyrrer meditasjonen gjennom tendenser til konsentrasjon og opplevelsesfordreininger.
Psykodynamisk teori forklarer dypere personlighetsforandring gjennom innsikt og emosjonell bearbeidelse, mens kognitiv terapi gjør det gjennom økt kontroll over automatisert, dysfunksjonell tenkning. Disse teoriene bidrar begge til å kaste lys over viktige aspekter av hvordan Acem-meditasjon kan føre til personlighetsutvikling. Men bare delvis: Acem-meditasjon innebærer ikke direkte gjennomlevelse av emosjonelle barndomserfaringer, men heller ikke verbal modifisering av automatiserte tenkemåter.
Meditasjon – ingen sosial aktivitet
Få menneskelige gjøremål er mindre sosiale enn meditasjon, der man sitter i en stol med lukkede øyne og uten anstrengelse gjentar metodelyden ledig inne i seg. Hvordan kan en slik innadvendt aktivitet føre til personlighetsutvikling?
Dogmatikere som mener at bare sosial aktivitet kan føre til resultater og særlig til personlighetsutvikling, vil kanskje insistere: Enten kan ikke meditasjon gi personlighetsutvikling, eller så er den en sosial aktivitet. Det første synspunktet er ikke så lett å fastholde, når man ser hvor mange som melder om det motsatte.
Det andre argumentet lyder som følger: Når man lærer å meditere, investerer man tid og penger, interesse og motivasjon i denne aktiviteten. Følgelig blir man på et vis sosialt «forpliktet» til å få noe igjen. Både en selv og omgivelsene har forventninger om en eller annen forandring. Slike forventninger stimulerer til endret atferd og sosial eksperimentering som kan utvide personens atferdsrepertoar. Ifølge dette synet skyldes ikke endringene meditasjon, men at personen oppfatter seg som en mediterende og dermed har gått inn i nye sosiale roller; de er forbundet med andre forventninger og andre måter å være på. Synspunktet går ut på at meditasjonsutbyttet er følge av nye sosiale aktiviteter knyttet til et rolleskifte, en ny kontekst og nye forventninger.
Når det gjelder meditasjon, kan det være noen elementer av sannhet i dette resonnementet. De fleste kan ha møtt høytflyvende meditasjonsentusiaster som flyter over av lovprisning over påståtte resultater. Ikke bare for den kritiske observatør, men også for den som mediterer regelmessig, er det viktig å skille mellom virkelige virkninger og det som entusiasme kan tillegge meditasjonen.
Sosial konstruktivisme hadde særlig tyngde på 1970tallet og i noen tiår fremover, men har nå mindre støtte som forklaring på menneskelig atferd. Forskning innen genetikk og studier av nervesystemet ved f.eks. fMRI har gjort deler av denne oppfatningen nokså utdatert. Sosial konstruktivisme er neppe tilstrekkelig til å forklare omfanget av de forandringer som erfares etter lengre tids meditasjonspraksis, for ikke å snakke om de fysiologiske endringer og forandringer i hjerneaktivitet som er dokumentert i gjentatte vitenskapelige studier.
Personlighetsutvikling – endret regulering av oppmerksomheten
Som allerede antydet er strukturelle forandringer i personligheten sjeldne i det voksne liv. De kan imidlertid inntreffe under gunstige vilkår. Det kan være som følge av viktige sosiale relasjoner, arbeidsoppgaver og ansvar, nære forhold, noen typer psykoterapi, men også som resultat av selvadministrerte teknikker med dyp avspenning og bearbeidelse av kropp og psyke – praktisert over lengre tid, slik som meditasjon. Hovedgrunnlaget for personlighetsutvikling med Acem-meditasjon er knyttet til endringer i reguleringen av oppmerksomheten – fra mer til mindre styring av tilbøyelighetene til å benytte konsentrasjon, til å styre vår bevissthet. Minner om formende hendelser fra fortiden blir vanligvis ikke aktivert av Acem-meditasjon, men det finnes unntak. I alle tilfeller gjenspeiles negative formende erfaringer fra oppvekst og voksenliv i våre atferdsmønstre og derfor også i vår meditasjonsutførelse. I meditasjon er vi helt overlatt til oss selv. Det kan kjennes godt å hvile i denne aleneheten. Alene kan vi selvsagt unngå eksistensielle møter med oss selv og styre unna utfordringene, men mediterer vi med ledighet, skjer det motsatte med langt større sannsynlighet. Når meditasjonsutførelsen er god, kan vi uforstyrret modifisere etablerte reguleringsmønstre knyttet til vår oppmerksomhet og atferd. Hvis vi handler med ledighet i nuet under meditasjonen, kan vi bryte grenser og ta nye verdier med oss inn i hverdagen og forme vår fremtid i nye retninger ut fra større psykologisk frihet og styrke.
I kognitiv terapi skjer endring ved verbal utveksling og resonnering i en sosial kontekst med terapeuten og i forhold til automatiserte og dysfunksjonelle tanker. I Acem-meditasjon skjer de indre forandringer i ensomhet, under meditasjonen, uten verbale uttrykk og formulert forståelse av dysfunksjonelle bearbeidelsesmønstre. I den grad verbal bearbeidelse spiller en rolle i å håndtere motstand, dissonans og andre forstyrrelser forårsaket av aktualisering gjennom spontanaktivitetene, skjer det i meditasjonsveiledningen etter og utenfor meditasjonen.
La oss først se på hva som skjer i sinnet når noen setter seg stille ned uten metodelyd. Kropp og sinn slapper litt av. Ganske raskt blir sinnet engasjert i tanker, bilder, kroppsfølelser og tilsvarende. Innholdet rommer vanligvis dagsrester – hva som skjedde, eller forberedelse for hva som venter, også i øyeblikkets behov, ønsker og drømmer. Man kan identifisere visse mønstre ved innholdet i spontanaktivitetene og i hvordan de passerer gjennom bevisstheten. Noen av mønstrene står i forhold til begrensninger og restriksjoner i våre liv. De danner grunnlaget for vår persepsjon, våre atferdsmønstre og hvordan vi møter problemer. Begrensende mønstre har en tendens til å være nokså stabile og uforanderlige i sine sosiale, kognitive og kroppslige uttrykk.
Når vi begynner å gjenta metodelyden med ledighet, blir det skapt en oppmerksomhet med større indre frihet for kropp og spontanaktiviteter. Kroppen slapper ytterligere av, det autonome nervesystem viser tegn på dyp hvile, og bevissthetsstrømmen begynner å vandre friere, noe som gjør at mer grunnleggende tema kan manifestere seg og nærmer seg bevissthet. Vitenskapelige studier viser at denne indre tilstand av avspent frihet ikke kan oppnås bare ved å bestemme seg for å hvile. Det er nødvendig å bruke forsenkningsmetoder, slik som meditasjon. Videre ser det ut til at de fysiologiske endringene i retning avspenning er størst om oppmerksomheten er preget av en ledig holdning. Flere meditasjonsretninger, slike som Zen, Vipassana og andre, bruker åndedrettet eller kroppsfornemmelser som meditasjonsobjekt. Acem-meditasjon frigjør deler av tankeprosessen gjennom ledig bruk av metodelyden i møte med spontanaktiviteten, det vandrende sinn.
Forandringene i de autonome kroppsfunksjoner og hjernen åpner for at dypere lag av psyken kan nå nærmere overflaten av sinnet; det vandrende sinn preges mer av underliggende strukturer enn ved vanlig hvile i hverdagen. Derivater av uløste psykologiske tema fra det bevisste og ubevisste gjør seg gjeldende – vanligvis ikke som minner, men snarere som tendenser til konsentrasjon og vridd meditasjonsforståelse i utførelsen. Det å bruke makt, distansere seg, trekke seg unna eller stå imot kan i første omgang synes som en løsning, men er det ikke. Slike handlinger vil lukke sinnet og dra en umerkelig i retning av konsentrasjon. Perspektiver som kunne gitt en løsning, er ikke der. Eneste alternativ later til å være konsentrasjon og begrensning. Den mediterende har et meditasjonsproblem. Hvis den mediterende gjentar lyden med ledighet, fortsetter å meditere uten press eller anstrengelse og fremfor alt frir seg fra tilvante mønstre, og i stedet bringer inn mer ledighet gjennom metodelydgjentakelsen, skjer det fremgang. Mer ledighet gjør det mulig å bearbeide tema fra stadig dypere nivåer. Det å lære å hanskes med slike forstyrrelser og påvirkning er et viktig skritt fremover.
Jakten på meditative tilstander
I begynnelsen kan nye mediterende ha en tendens til å være tilstandsorienterte, målrettede i meditasjon; de søker de gode meditasjonsopplevelsene. Dette kan gjenspeile en passiv holdning til det å meditere: heller motta enn å yte. En slik holdning kan avspeile en grad av distanse til her-ognå-utfordringer i meditasjon og i livet. Prosessorientering er det motsatte; den er en mer finstemt og derfor en mer utfordrende handlemåte å få tak i. Forutsetningen er at selvet tar ansvar, både i meditasjon og i øvrige deler av livet. Adekvat opplæring og fornuftig målsetting hjelper.
Noen meditasjonsretninger understreker derimot nettopp verdien av de spesielle meditative tilstander – samadhi, satori, særskilte erfaringer, ren væren, blått lys, endrede bevissthetstilstander osv. De kan stå i fare for gradvis å blåse opp hemmelige, kompensatoriske og grandiose deler av selvet; man er et vanlig menneske i hverdagen, men «spesiell og utvalgt» i en indre, hemmelig verden, bekreftet av spesielle opplevelser – ikke på grunn av det som er virkeliggjort i livet, men ut fra indre erfaringer ingen kan sjekke verdien og betydningen av.
Religiøse, nyreligiøse eller guru-inspirerte grupper har ofte doktriner om ideelle sinnstilstander og høyere bevissthet. Sett med det perspektiv som er knyttet til Acem-meditasjon, begrenser slike holdninger evnen til ledighet, og de kan stimulere jakten på ufruktbare, til og med infantile drømmer og håp, dessuten begrense dypere modning av personligheten. Før eller senere vil en målrettet og opplevelsesorientert forståelse av Acem-meditasjon komme i konflikt med den meditative prosess. Den mediterende kan ha knyttet seg til håp og drømmer og forfølger dem til liten nytte gjennom en jakt på spesielle og bekreftende opplevelser. Eller vedkommende forlater Acem og søker seg til miljøer som støtter opp under slike prosjekt. Heldigvis skjer også det motsatte; den mediterende fortsetter å meditere, men gir opp jakten på bestemte opplevelser og mål. I så fall er resultatet vekst, bedre relasjoner og utfoldelse. Atskillige har også gjennom årene skiftet til Acem-meditasjon fordi man merket at forestillinger om ideelle sinnstilstander ikke er en god rettesnor for meditasjon.