Det å praktisere Acem-meditasjon regelmessig setter i gang prosesser som over tid kan gi blant annet personlighetsutvikling, det å ta nye ressurser i bruk for opplevelse og handling, det kan også bidra til modning og økt evne til forsoning. Slik utvikling er resultat av at vi i meditasjonsutførelsen utfordres til å håndtere subtile, noen ganger innfløkte påvirkninger fra spontanaktivitetene med utspring i våre grunnleggende væremåter. Endringer i disse deler av oss selv kan gradvis føre til at vi bruker oss selv på mer fruktbare måter i livet. Regelmessig meditasjon er trening i å lytte innover og tillate prosesser som gjør at våre energier, verdier og prioriteringer kan få frihet til å ta andre og nye retninger.
Eget ansvar
Virkningene av Acem-meditasjon er ikke noe som blir tilført oss utenfra, hverken fra materielle, kunnskapsmessige, menneskelige eller «guddommelige» kilder. I Acem-meditasjon blir ikke individet fratatt eller tilført noe; alt som skjer – også motstand og ubehag – er sider ved oss selv. Dette faktum tydeliggjør vårt eksistensielle ansvar og muligheter til å forbedre vår tilværelse. Ingen kan meditere for en annen. Til forskjell fra mange situasjoner i livet er det under meditasjon ingen som kan komme en til unnsetning. Det er ingen andre å anklage eller bebreide. Heller ikke hjelper det å gi vår nåværende livssituasjon eller vår fortid ansvaret for hvordan vi møter utfordringene i nåtid i vår meditasjon. I meditasjonen er vi alene, overlatt til oss selv; det som eventuelt kan skje, avhenger helt av oss selv. Man må ordne opp selv gjennom ledig utførelse. Den er utelukkende vårt eget ansvar og bestemmer hva vi oppnår og får ut av det å meditere.
Personlighetsutvikling gjennom meditasjon er ikke basert på argumentering, strev, tro, overtalelse eller skifte av standpunkt, verdier, ideologi eller livssyn. Forandringene har snarere utgangspunkt i en indre, taus varhet eller introspektiv sensitivitet. Slike personlighetsendringer omfatter mer enn avspenning, selv om avspenningen er en viktig forutsetning for å komme i gang. For å forstå prosessene som Acem-meditasjon kan starte, skal vi først se på to sentrale komponenter i teknikken og undersøke hvordan de kan bidra til å forandre grunnleggende strukturer i personligheten og i vårt eksistensielle ståsted.
Viljestyrte og spontane selv
Acem-meditasjon spiller seg ut mellom to aktiviteter i sinnet: den viljestyrte og den spontane. Den første er «det jeg gjør» i utførelsen. Den andre er «det som skjer i sinnet» – spontanaktivitetene. De to delene er representert ved hvert sitt «selv» i vår selvpsykologiske struktur. Det første selvet bygger på viljeshandlinger basert på personens forståelse, vurderinger behov og ønsker. Det andre selvet består av materiale som sinnet selv bringer opp, uavhengig av viljen.
I Acem-meditasjon er målet å finne en ikke-begrensende balanse mellom de to. Bare det viljestyrte selvet kan endre seg ut fra beslutning, mens bare det spontane selv kan bidra til prosess, bearbeidelse av bevisste og ubevisste psykologiske strukturer. Bearbeidelse betyr her det å endre våre opplevelsesstyrende psykologiske mønstre, grunnlaget for hvordan vi ser oss selv og vår verden, det som vi beslutter og handler ut fra. Anvender vi vår vilje overfor det spontane selv, kan vi bare i korte stunder kontrollere det. Prøver vi å styre det over lengre tid, vil spontanaktivitetene låse seg, unndra seg styring eller gå i dekning – uforandret. Innhold og prosess frembrakt av det spontane selv kan med andre ord ikke kontrolleres med suksess. Spontanaktivitetene endrer seg med økt psykologisk frihet; den økte frihet tilfører vi gjennom ledighet i metodelydgjentakelsen. Poenget i meditasjon blir dermed å få de to delene til å samarbeide best mulig fra øyeblikk til øyeblikk. Den spontane delen kan i liten grad skape prosess alene. Den trenger hjelp og understøttelse fra det viljestyrte selvet. Når de to er rimelig samstemt, foreligger det ledighet og grunnlag for prosess. Våre uferdige strukturer får leve seg ut gjennom det spontane med en ramme av ledighet og kan etter hvert skape endringer. Noen ganger er dette uproblematisk. Andre ganger kan det være utfordrende.
Når vi foretar oss noe i hverdagen, er det viljestyrte selv aktivt. Hvor vellykkede eller effektive disse handlingene er, avhenger av det viljestyrte selvets evne til å oppfatte situasjonen og bruke erfaring og kunnskaper, dessuten sine forutsetninger og ressurser. Metodelydgjentakelsen utføres innen rammene av det viljestyrte, handlende og bevisste selv. Det kan synes mindre opplagt at spontanaktivitetene også er del av vår psykologi. Men spontanaktivitetene representerer det i oss som har den tetteste, mest direkte forbindelse til det ubevisste.
Flere retninger innen moderne psykologi har slått fast at vi er styrt av indre krefter, noen av dem bakenfor det vi gjenkjenner og oppfatter som oss selv. Det viljestyrte, handlende selv kan hjelpe oss i tilpasningen til tilværelsen, men kan også rote det til for oss, gjøre våre handlinger lite hensiktsmessige eller dysfunksjonelle ved f.eks. å mistolke og misforstå, danne symptomer eller unngå utfordringer ved stadig å skygge unna. Det samme gjelder i meditasjonen; det viljestyrte, handlende og bevisste selv kan meditere slik at vi kommer videre, men kan tidvis også begrense våre muligheter ved at vi mediterer på mindre heldige måter, kanskje direkte feilaktig. Dermed kan det handlende selv både fremme og begrense eller stoppe prosesser som meditasjon setter i gang.
Blinde flekker
Når det handlende, viljestyrte selv utfører metodelydgjentakelsen på uheldige måter, kan det hos begynnere skyldes manglende klarhet i metodens grunninstruksjon. Senere i forløpet er det vanligste noe helt annet, nemlig at man mediterer suboptimalt fordi psykologiske «blinde flekker» er aktivert; man «bommer» på utfordringene og mediterer deretter – ufullstendig eller feilaktig.
Bortsett fra i starten er problemer i meditasjonsutførelsen nesten alltid uttrykk for begrensninger i vår egen psykologi. Det handler blant annet om «blinde flekker» som gjør seg gjeldende i livet og i meditasjonsutførelsen. Når blinde flekker er virksomme, oppfattes de sjelden som uttrykk for noe i vår egen psykologi. Vi har tendens til å fornekte dem som deler av oss selv; de blir oppfattet som «ikke-meg» og uten sammenheng med den jeg er, og det selv jeg identifiserer meg med. Spontanaktivitetene oppfattes også ofte slik, som tilfeldigheter uten forbindelse med den som tenker dem. I sitt innhold gjenspeiler spontanaktivitetene gjerne aspekter ved tidsnære psykososiale hendelser, mens på strukturnivå representerer de perseptuelle eller opplevelsesorienterte seleksjonsmekanismer – hva vi fester oss ved, dessuten hvordan vi gjentakende forholder oss til utfordringer i tilværelsen – våre karakteristiske opplevelsesog handlingsmønstre.
Det handlende selv er ansvarlig for egenaktiviteten i Acem-meditasjon. Dets oppgave er til enhver tid å søke etter optimal ledighet; det innebærer en myk, inkluderende og aksepterende sameksistens med de alltid skiftende spontanaktivtetene – det vil si med strømmen av tanker, bilder, følelser, kroppsfornemmelser, og stemninger som utgjør «the wandering mind».
Når vi er kroppslig og mentalt avspente under meditasjon, vil spontanaktivitetene ta over innimellom, uten at vi helt får det med oss i øyeblikket hvor det skjer. I Acem-meditasjon blir dette betegnet som spontanabsorpsjon (= spontankonsentrasjon). Den mediterende blir fanget av tanker eller bilder som dukker opp, og rives med av dem. Man skal ikke forsøke å unngå å bli spontanabsorbert, for slike meditative hendelser lar dypere, ubearbeidede tema slippe til. Gjennom spontanabsorpsjoner blir noe av spenningen i disse ubevisste strukturene utladet. Dermed blir de gradvis brakt nærmere bevissthet, hvor de har mulighet til å få en utladning som etter hvert bidrar til bearbeidelse og personlighetsutvikling. Over tid muliggjør slike gjentatte utslipp gjennom spontanabsorpsjoner dypere endringer av våre psykologiske mønstre og dermed av vårt eksistensielle ståsted i tilværelsen.
Dissonans, motstand og forandring
Spontanaktivitetene er delvis avledet av våre uferdige ubevisste strukturer på uoversiktlige måter. De kan dra oss bort fra forandring ved motstand, eller de kan bidra til positive endringer gjennom modifisering av våre dypere reaksjonsmønstre. Utfallet avhenger av kvaliteten på eller sensitiviteten i vår ledighet i utførelsen. Meditative prosesser som drar i retning av forandring, personlighetsutvikling og økt evne til forsoning kommer gjerne etter perioder med overvunnet motstand. I slike endringsprosesser kommer motstanden først og tilgangen på nye ressurser senere.
Stilt overfor en knapt merkbar, ny påvirkning fra spontanaktivitetene vil det handlende selv i begynnelsen ikke oppfatte og håndtere denne. Personen det gjelder mediterer videre som før og overser det nye som man foreløpig er blind for. Etter hvert som påvirkningen fra spontansiden øker, vokser misforholdet mellom utførelsen og det nye fra spontansiden. Det oppstår en tiltakende dissonans. Den kan gi opphav til uklare fornemmelser av at noe i meditasjonen ikke stemmer, men man vet ikke hva. Dissonansen kan gjøre seg gjeldende som en tvil, et ubehag, en forvirring og/eller ambivalens. «Noe kjennes feil!» kan den mediterende tenke. Dissonansen skyldes begrensninger i utførelsen, at den ennå ikke tar hensyn til det nye. Det foreligger en manglende introspektiv sensitivitet for det nye og avstengte.
I denne situasjon oppstår det lett utførelsesavvik. Den mediterende kan gripe til konsentrasjon og dirigering for å «rydde opp» i det som kjennes galt. Løsningen man griper til, fremstår som en enkel vei ut av uføret, men fører ikke fremover. I lengden kan den mediterende bli frustrert og bli uregelmessig, noe som letter presset. Eller vedkommende gir opp meditasjonen i kortere eller lengre tid, kanskje for alltid. Det sparer vedkommende for ubehaget fra dissonansen, men samtidig mister vedkommende sjansen til å overskride en terskel mot noe nytt i seg selv. Det tapte, det man kunne vunnet, ser man ikke og kjenner ikke på savnet av. Ubehaget ved dissonans gjenspeiler en «blind flekk» i det handlende selv, som stadig henfaller til å bruke gamle, kjente måter til å møte nye utfordringer. Det nye blir foreløpig oversett. For at dissonansen skal gi seg, fordres nye løsninger.
Fremgang i prosessarbeidet ved slik motstand og ubehag er i hovedsak knyttet til to forutsetninger. For det første må man holde fast på regelmessig meditasjon uansett hva som utspiller seg, uavhengig av hvordan det føles. For det andre er det å mestre utførelsen på stadig nye nivåer viktig. Det bringer en raskere videre om man kan få med seg veiledning og noen lengre meditasjoner eller retretter. Inspirasjon, klargjøring og støtte til økt ledighet kan også hentes fra selvrefleksjon, studiegrupper, forelesninger, lesestoff om meditasjon osv. Kort sagt – de to veier til fremgang er regelmessighet samt arbeid med utførelsen. Når vi har mestret hindringene som begrenset meditasjonen, har vi også forstått noe mer om Acem-meditasjon, om hvordan møte utfordringer fra dypere lag av bevisstheten. Slik forbedring av utførelsen vil etter hvert farge deler av vår tilværelse og berike vår væren i verden, vår eksistens – forholdet til oss selv, andre og til arbeid.
Innhold og struktur
Det fenomenelle innhold i meditasjonen består av tanker, bilder, kroppsfornemmelser og smerter, noen ganger følelser. Selve innholdet reflekterer for en stor del det som skjer i vår hverdag. Hva vi opplever i meditasjon, er gjerne av mindre betydning, men hvordan vi håndterer det, altså holdningen til det, er avgjørende. Derfor er det her nødvendig å skille mellom innhold og struktur i innflytelsen fra spontanaktivitetene.
Strukturer omfatter de mønstre ved vår atferd og personlighet som er typiske for hvordan vi oppfatter, tenker, responderer og håndterer saker i hverdagen. Det dreier seg om mønstre som stadig gjentar seg og preger hvordan vi opplever og handler i ulike situasjoner eller ved forskjellige behov. I noen tilfeller vil slike mønstre begrense vår psykologiske frihet og handlingsevne. Forandringer i meditasjonsutførelsen kan etter hvert bidra til å endre disse mønstre eller indre strukturer. Det bringer vår meditasjonsprosess og livsutfoldelse videre på befriende måter.
Utvikling gjennom Acem-meditasjon avhenger altså av kvaliteten på vår viljestyrte handling, på utførelsen, i møte med de skiftende indre utfordringer som spontanaktivitetene stadig frembyr. Det å følge instruksjoner blindt, holde seg mekanisk til regler, la seg styre av tro eller håp, oppfordringer eller overtalelse, meditere på «autopilot», er ikke nok. I kritiske faser av meditasjonsprosessen må det handlende selv utøve et eksistensielt ansvar. Det må finne forankring i seg selv på nye nivåer og selvstendig bryte med sider ved de etablerte, begrensende mønstre som kan gi nytt grunnlag for vår videre eksistens. Utfordringen i Acem-meditasjon er å øke den introspektive sensitivitet, kapasiteten til å stå i kontakt med og integrere nye sider av oss selv og utvide kontakten innover med signalene fra det ubevisste slik de uttrykker seg på dels skjulte og innpakkede måter. Økt introspektiv sensitivitet gjør det handlende selv dyktigere til å håndtere stadig skiftende indre utfordringer.
Avspenning og prosess
Vi kan oppnå avspenning ved hjelp av begge de to «selv» som er beskrevet ovenfor. Det handlende selv kan instruere kropp og sinn til å spenne av så godt som råd er, slik som i autogen trening eller i Jacobsons progressive avspenning. Resultatet er styrt avspenning ved hjelp av selvinstruksjon, målstyring og konsentrasjon. I slike dirigerende metoder er den ønskede slutt-tilstand kjent og bestemt på forhånd. Resultatet oppnås ved konsentrasjon gjennom styrt eller «lukket» avspenning.
Avspenning kan også oppnås av det spontane selv, men på en helt annen måte. I slike tilfeller forsøker man ikke å spenne av, men engasjerer seg uten anstrengelse i en nøytral aktivitet. I Acem-meditasjon er det en myk gjentakelse av metodelyden med ledighet som utløser «the relaxation response» i sentralnervesystemet. Avspenning skjer som en respons eller refleks og ikke som resultat av direkte styring eller målrettet arbeid. Acem-meditasjon starter en prosess som åpner for at avspenningen kommer spontant. Innblanding av vilje og styring vil forstyrre denne måten å spenne av på. I et prosessperspektiv må derfor utførelsen være preget av ledighet og ikke-styring, ikke av konsentrasjon.
Jo mer avspente vi er under meditasjonen, desto tettere blir forbindelsen mellom spontanaktivitetene og de uforløste, ubevisste, belastende mønstre eller tema i vår psyke. Jo lenger vi mediterer den enkelte gang, og jo lenger vi har meditert regelmessig over tid, desto mer sannsynlig er det at slike spenningsfylte, uferdige mønstre eller tema kommer til uttrykk via spontanaktivitetene og utfordrer ledigheten i metodelydgjentakelsen.
Acem-meditasjon bygger på den erfaring at reflektorisk avspenning når dypere og gir en mer gunstig avspenning enn den som er skapt ved konsentrasjon. Begge har effekt, men i ulik grad. Bare med ledighet kan man komme inn i prosesser som muliggjør endring av de grunnleggende byggestener i vår personlighet og få til bevegelse i ubevisste strukturer.
Aktualisering
Enhver som mediterer regelmessig over tid, vil innimellom måtte forholde seg til en eller annen grad av aktualisering – kortvarig eller langvarig. Den kan være lettere eller intens. Aktualisering utsetter våre karaktertrekk og innebygde mønstre for et endringstrykk. Det dreier seg om forandring av de strukturer som selekterer innhold og dermed styrer våre opplevelser, beslutninger og handlinger. Disse mønstrene er med på å avgjøre hvordan vi f.eks. knytter sosiale bånd, mestrer oppgaver og forpliktelser eller forholder oss til autoriteter og vår egen autonomi etc.
Når vi er godt avspente, vil overkommelige, passende, håndterbare doser av ubearbeidet materiale bli sluppet inn i bevisstheten gjennom spontanaktivitetene. Da går de over fra en skjult, lukket og fastlåst tilstand til en mer bevegelig, bearbeidelig tilstand. Det gir mulighet til befriende forandringer. Ved slike overganger inntreffer det nesten alltid en grad av interferens med meditasjonsutførelsen, ofte i form av motstand, utførelsesavvik eller opplevelsesdreininger. Interferensen kommer fra indre områder utenfor vår bevissthet. De er i første omgang ubevisste forsøk på å forhindre endring. En annen type interferens kan berøre våre meditasjonsvaner; vi kan bli uregelmessige, ta en pause eller slutte.
De ulike fasene i slike overganger kalles aktualisering. Det er et samlebegrep med mange ulike uttrykksformer. Fenomenet gjør seg gjeldende underveis mot dypere personlighetsutvikling. Slike forandringer skjer altså ikke uten motkrefter. De kan f.eks. uttrykke seg gjennom paradoksale virkninger, utilsiktede utførelsesavvik, uregelmessighet, metatanker og ulike andre typer interferens. Aktualisering kan også frembringe kroppssmerter, plagsomme tanker og følelser eller bilder, den kan endog uttrykke seg som kroppsbevegelser. Det handlende selv er forvirret og overskuer ikke situasjonen og de faktiske utfordringer. Etter evne forsøker det handlende selv å dempe eller kutte ut det som forstyrrer, uten å se hva det egentlig handler om. Ved utførelsesavvik søker sinnet i første omgang mot løsninger som innebærer konsentrasjon eller utflytenhet i stedet for ledighet.
Aktualisering kan også forklares slik: På noen tidspunkter blir det konfrontasjon mellom våre uerkjente psykologiske begrensninger på den ene side og økt ledighet frembrakt av utførelsen på den andre. Ledigheten bidrar til større tilflyt av psykologisk frihet til områder som før var mer lukket og utilgjengelige. Utfallet av aktualiseringen avhenger av den mediterendes introspektive sensitivitet og derfor evnen til stadig å opprettholde og tilføre ledighet via lydgjentakelsen i møtet med ubehag og andre utfordringer. Hvis den mediterende tyr til konsentrasjon, press og anstrengelse eller begrenser den ledige åpenheten i sinnet, blir resultatet en konservering av spenningsstrukturene; de som var kommet i bevegelse ved aktualisering. De kommer ikke videre hvis utførelsen er uten den nødvendige ledighet. De fleste vil ha noen slike runder før de kommer videre. Hos enkelte derimot blir bremsingen av aktualisering permanent.
Ikke perfekt, men godt nok
Hvis den mediterende er i stand til å forbli regelmessig og opprettholde en rimelig grad av ledighet i lydgjentakelsen, vil endringene gradvis finne sted. Intensiteten i motstanden svekkes litt etter litt, og aktualiseringen beveger seg videre. Kvaliteten av ledighet i gjentakelsen behøver ikke være perfekt, bare den er god nok. Vanligvis blir endringene tydelige etter en tid – etter uker og måneder. I begynnelsen av aktualiseringsfaser er gjerne motstanden sterkest. Etter hvert minsker den, og noe blir forandret. På sett og vis kan det virke urimelig og urettferdig at belønningen for riktig meditasjon er ubehaget fra aktualisering og at det gjør seg gjeldende på nokså skjulte måter og derfor er lett å feiloppfatte. I begynnelsen har den aktualiserte spenningsinnflytelsen tendens til å «lure» den mediterende med på motstandens premisser. Når vi strever med påvirkning fra aktualisering, kan vi på et tidspunkt oppdage at vårt strev er preget av konsentrasjon eller utflytenhet. Oppdagelsen gir mulighet til å justere meditasjonsutførelsen i retning av større ledighet og dermed komme videre.
Som nevnt leder perioder med aktualisering ofte til motstand og utførelsesavvik eller uregelmessighet. Noen slutter å meditere i slike faser. Ved utførelsesavvik, uregelmessighet eller stopp i meditasjonsvanene bremses eller avsluttes bearbeidelsen. Selv om en person slutter helt, er vedkommende allikevel kommet noe nærmere sider av seg selv. I enkelte tilfeller kan de aktuelle strukturene utvikles videre uten meditasjon, men da gjennom andre vekstbefordrende aktiviteter. Utviklingen går som oftest langsommere – hvis den i det hele tatt finner sted. Det er verdt å merke seg at når man senere begynner å meditere igjen, går utviklingen lettere, men ikke med en gang. Noe sitter vanligvis igjen selv etter avbrutt aktualisering.
De som fortsetter å arbeide seg gjennom hindrene og lar sin utførelse og regelmessighet affiseres lite av aktualisering, vil sjelden huske de formende episoder fra fortiden som skapte de uheldige mønstrene som er utgangspunktet for aktualiseringen. Av og til kan imidlertid slike minner dukke opp, uten at det er spesielt avgjørende. Endringer i våre reaksjonsmønstre kommer først og fremst til uttrykk i hvordan vi opplever, beslutter og handler, snarere enn gjennom erindring av formende erfaringer.
Paradoksale virkninger
Som allerede antydet, kan aktualisering opptre i mange former. Tilløpene kan vise seg så tidlig som noen måneder etter oppstart med regelmessig meditasjon; i noen sjeldne tilfeller nærmest umiddelbart. Det oppleves først som om meditasjonen gir mindre enn før. Aktualisering kan også opptre som forbigående faser med ubehag, kroppsuro og smerter, vonde følelser eller tretthet – vanligvis under, men noen sjeldne ganger også etter meditasjonen. Slike manifestasjoner blir betegnet som paradoksale virkninger, fordi de fremstår som det motsatte av hva man forventer seg. Paradoksale virkninger er en av de tidlige manifestasjonene av motstand mot forandring.
Regelmessig dyp kroppslig og psykisk avspenning sammen med økt ledighet i utførelsen kan lede frem til paradoksale virkninger. De melder seg ofte i forkant av at kvalitative forandringer er innen rekkevidde. Dette paradoksale ubehaget er ufarlig og noe man bør arbeide seg gjennom. I slike perioder vil veiledning, langmeditasjoner og retretter være nyttige som hjelp til bedre å mestre og forstå utfordringene.
En variant av paradoksale virkninger kan oppleves slik: Enkelte meditasjoner er preget av uro og rastløsthet. Underveis er det derfor lett å tenke at meditasjonstiden er bortkastet. Etter en slik meditasjon kan man allikevel merke at man har oppnådd avspenning og inntrykksbearbeidelse. Man kjenner seg lettere til sinns og har mer energi og styrke til oppgavene som venter.
For et godt utbytte av Acem-meditasjon bør den seriøst mediterende skaffe seg innsikt i hvordan best takle de ulike sider ved aktualiseringsprosessene ut over den forståelse man får på grunnkurset. Meditasjonsferdighetene som skal til for å håndtere aktualiseringsprosesser, tilegnes utelukkende ved egenerfaring, men kan understøttes av veiledning og annen meditasjonspsykologisk kunnskap. Begrepet aktualisering eller tilsvarende prosesser finnes knapt omtalt hos andre meditasjonsretninger.
Resultater av prosessen
Overføringen av forandringene fra meditasjonen til hverdagen tar alltid tid. Det er en langsom og gradvis prosess. Dypere personlighetsforandringer kan ikke bli fremskyndet, manipulert eller styrt utenfra. Den mediterende kan ikke avgjøre på forhånd på hvilken måte forandringene skal finne sted, eller hva som skal forandres. Man må tillate flyten i prosessen og la forandringene gjøre seg gjeldende på sine egne gradvise måter og i sitt eget tempo. Fremfor alt trenger både en selv og andre tid til å akseptere og tilpasse seg forandringene, slik de kommer til uttrykk i ens fungering, relasjoner, prioriteringer og arbeidsvaner. Hvis endringene blir tatt vel imot og får rom, blir det gradvis bedre balanse mellom indre og ytre sider ved en selv. Man blir mer tilfreds og kjenner seg mer virkeliggjort.
Noen blir provosert av endringene som er knyttet til personlighetsutvikling, men for de fleste fortoner den seg som en berikelse. Når man etter hvert mestrer de mer utfordrende sider ved aktualisering i meditasjon, har man oppnådd noe viktig – både i forståelsen av prosess og av betydningen for det personlige. Man har litt høyere toleranse for stress, usikkerhet, frustrasjon eller ubehag. Det kan gjøre seg gjeldende på flere livsområder og hjelpe en til å mestre bedre belastninger både i meditasjonen og i hverdagen. Det handlende selv har styrket sin evne til å mestre, tåle, bearbeide og omsette i hverdagen det som blir vunnet. Hverken informasjon, forklaring eller varsler alene kan gi slik innsikt.
Etter en gjennomarbeidet aktualisering har det handlende selv tatt i bruk nye sider ved personligheten. Brytningene skjer i liten grad ved hjelp av intellektet, men heller ved at man endrer spontane responsmønstre i utførelsen. Det innebærer at man oppfatter og handler på andre måter i meditasjonen og etter hvert i tilværelsen. Gjennom denne utvidelse av ens indre frihet har det handlende selv styrket sin evne til å håndtere nye sider ved det spontane selv. Det er oppstått en ny og bedre balanse mellom de to. Ingen blir noen gang perfekt av å meditere; det perfekte i psykologisk forstand er neppe noe et menneske oppnår, til tross for hva enkelte vekstorienterte eller guru-inspirerte grupperinger hevder. Gjennom regelmessig meditasjon kan man allikevel forbedre sitt eksistensielle ståsted. De forandringer som inntrer, er moderate, men betydningsfulle.
I gang med prosess
I Acem er langmeditasjoner definert som meditasjoner med varighet lengre enn én time; de setter fart på bearbeidelsen og bringer en raskere over kneiker – enten de skyldes ytre belastende livsforhold eller indre meditasjonsutfordringer. Anbefalingen er videre at man ikke praktiserer langmeditasjon hjemme; den bør bli etterfulgt av veiledning som hjelp til å få bedre tak i hvordan man best møter de ulike meditative utfordringer.
Langmeditasjoner arrangeres tidvis av de fleste Acemsentre, vanligvis med halvannen eller to timers varighet etterfulgt av veiledning. Langmeditasjoner er dessuten hovedaktiviteten på retretter; de kan strekke seg over en helg, en uke eller lenger. Retretter med langmeditasjon over flere dager, helst fem eller mer, drar i gang dypere prosesser og styrker evnen til å håndtere utfordringer som meditasjonsprosessene kan by på.
Det finnes ulike typer retretter med tilbud av langmeditasjoner av forskjellige lengder ut fra en nivåinndeling. Ett nivå av langmeditasjon er at man i løpet av retretten tar sikte på å hjelpe deltakerne frem til å meditere 3-4 timer sammenhengende uten større vansker. Programmet på slike vanlige retretter er lagt til rette nettopp for dette; man trenger noen dager til å bygge opp denne evnen. Når man tilfredsstiller 3-4 timer-kriteriet, er det en tydelig indikasjon på at man mediterer teknisk riktig der og da. Noen finner stor glede i lange meditasjoner og vil gjerne utvide tiden. Lengre langmeditasjoner er mulig på fordypelsesretretter. Generelt gjelder at jo lenger man mediterer, desto dypere lag av personligheten blir aktualisert og gjort tilgjengelig for bearbeidelse. Mange er godt tilfredse med 3-4 timers meditasjon på vanlige retretter og drar jevnlig på slike for å stresse ned fra en krevende hverdag, lade batteriene, styrke vekstprosessen og bedre utførelsen av Acem-meditasjon. Mange prøver å få en uke av ferien på retretter for å ha mer å gå på utover høsten.
Med Acem-meditasjon kan mennesker få et bedre utgangspunkt for videre positive forandringer i sine liv, enten det gjelder forhold knyttet til det mellommenneskelige, jobb eller studier, fritid eller kulturutfoldelse. Acem-meditasjon gir avspenning og mer energi, men modifiserer også inngrodde handlingsmønstre. Det viktigste utbytte av Acem-meditasjon på kort og lang sikt ligger i bedre mestring av hverdagslivet – ikke i det å ha spesielle meditasjonserfaringer.