Før vi omtaler Acem-meditasjon mer detaljert, skal vi kort se på noen sentrale trekk som får frem likheter og forskjeller mellom ulike meditasjonsteknikker. Dermed kan leseren lettere skjelne mellom aktuelle meditasjonsformer og sette Acem-meditasjon i et større, mer helhetlig perspektiv.
I dag omtaler folk flest meditasjon som om alle former går ut på det samme. De som ønsker å lære å meditere, er kanskje ikke klar over hvor store forskjeller det er mellom ulike teknikker og deres effekter. Det som skiller, kommer tydeligst frem ikke i omtalen av resultatene, men i instruksjonene om hva man skal gjøre mens man mediterer og i hvordan takle indre utfordringer. Når ulike meditasjonsretninger omtaler hvilke resultater deres metode gir, formulerer alle seg påfallende likt. Dette er forvirrende; de ord og uttrykk som blir brukt, den meditative retorikk, visker ut faktiske forskjeller i virkninger. En nybegynners valg kan derfor lett bli nokså tilfeldig. Denne boken bygger på det synspunkt at graden av målbare nevro-fysiologiske forandringer under meditasjon samsvarer godt med hvor omfattende resultatene er – enten det dreier seg om psykologiske, helsemessige eller eksistensielle effekter.
For å undersøke forskjellene litt grundigere kan det være nyttig å sammenligne instruksjonene til ulike meditasjonsmetoder ut fra disse fire punktene:
• Hvordan brukes oppmerksomheten under meditasjonen?
• Hva benyttes som meditasjonsobjekt?
• Hva er holdningen til spontane mentale aktiviteter under meditasjon?
• Hvilke rammer blir meditasjonen undervist i og fortolket ut fra?
Bruk av oppmerksomhet
Vi kan bruke vår oppmerksomhet på vidt forskjellige måter. Vi kan ha et smalt fokus med høy konsentrasjon som stenger alt annet ute, eller en mykere, men samtidig årvåken oppmerksomhet (mindfulness) eller i andre ytterende, kan vi ha en frittflytende, ikke-styrt, åpen og inkluderende oppmerksomhet (ledighet). Forskjellige typer oppmerksomhet eller holdninger under meditasjon danner et kontinuum mellom to motsatte ytterpunkter. Konsentrasjon på den ene side kan defineres som det å holde oppmerksomheten fokusert på ett referansepunkt til utelukkelse av alt annet. Konsentrert oppmerksomhet rettes mot meditasjonsobjektet, men også – slik som i noen former for mindfulness eller vipassana – mot det som blander seg inn i sinnet innenfra eller utenfra. Begrepet mindfulness er noen ganger beskrevet som en lettere form for samlet oppmerksomhet. I virkeligheten er mindfulness ikke et entydig konsept; det varierer mellom ulike grader av konsentrasjon, fra vaktsom årvåkenhet til en lett betraktende oppmerksomhet; det hele avhenger av hvilken meditasjonsretning teknikken utgår fra. I vår forståelse innebærer mindfulness alltid en grad av konsentrasjon, fra det intense til det mildere.
I motsatt ende av skalaen har vi en åpen, mental ledighet, som anbefalt bl.a. i Acem-meditasjon. Den skiller seg fra hvordan oppmerksomheten brukes i konsentrasjonsmetoder og i mindfulness-teknikker. Denne ledige oppmerksomheten er inkluderende, ikke utestengende; den er åpen og hvilende, ikke årvåken, og den er ikkedirigerende i forhold til spontan mental aktivitet. Dermed tillater den forskjellige tanker, bilder og impulser å passere fritt gjennom sinnet under meditasjon, mens man utfører den meditative indre handling. Alle former for oppmerksomhet, fra intens konsentrasjon til mykere årvåkenhet og videre over til en ledig, ikke-styrende mental holdning gir avpenning, men i ulik grad og med ulike følger. Forskning kan tyde på at ikke-dirigerende bruk av oppmerksomheten gir størst grad av avspenning, mens bruk av konsentrasjon er bedre egnet til å styre opplevelser.
Meditasjonsobjektet
Meditasjonsobjektet varierer mellom ulike metoder. De har sitt utspring fra tre ulike domener – den ytre verden, kroppen eller sinnet. De kan inndeles i symbolske, naturalistiske eller ikke-symbolske meditasjonsobjekter.
Fokus kan være på ytre objekter som f.eks. et stearinlys, en blomst, et tre eller en fjelltopp – disse objektene blir ofte omtalt som naturalistiske, men ytre objekter kan også være symboler, som mandala, yantra eller en tekst fra hellige skrifter. Andre meditasjonsformer fokuserer på kroppsfunksjoner – som pust, hjerteslag eller kroppsfornemmelser. Atter andre retter oppmerksomheten mot indre, mentale fenomener som et indre bilde, et lys, en selvinstruksjon, et utsagn, en lyd eller tanke.
Valget av meditasjonsobjekt er ofte bestemt av konteksten. Meditasjonsformer som benytter mental gjentakelse av et mantra eller metodelyd, har vanligvis indisk utspring. Meditasjoner som fokuserer på åndedrett, stammer som regel fra buddhistiske tradisjoner eller yoga.
Metodelyden som anvendes i Acem-meditasjon, er et indre objekt, men har ikke symbolkvaliteter; meditasjonsobjektet har ingen semantisk betydning.
Vandrende sinn
Spontanaktivitet er del av vår bevissthet og tar gjerne over når sinnet ikke er fokusert på noe bestemt. Hjerneforskere snakker om dette som «the wandering mind» eller som «stimulus-independent thought»; det er hva man i Acemsammenheng omtaler som «spontanaktivitetene». Det omfatter tanker, bilder, kroppsfornemmelser, minner, til og med dagdrømmer og mer sammensatte former – som rester etter noe som har hendt, grubling over uløste konflikter eller gjennomgang av virkelige eller tenkte hendelser i fortid, nåtid eller fremtid. Den mediterende kan ha en ekskluderende holdning til denne delen av tankelivet ved å prøve å utelukke dem fra bevisstheten. Vedkommende kan bestemme seg for å skyve bort det spontane, altså konsentrere seg om å holde det ute eller rette oppmerksomheten mot noe annet og dermed spalte det fra etter beste evne. Eller motsatt følge et ledighetsprinsipp; da får spontanaktivitetene fritt være til stede i sinnet; de blir inkludert i det oppmerksomheten forholder seg til, mens deres tilstedeværelse og innhold hverken blir stimulert eller begrenset.
Betydningen av å kunne la sinnet vandre har vært en del diskutert blant hjerneforskere. Opprinnelig så mange spontanaktivitetene som noe negativt, som sykelig grubling sprunget ut fra et belastet sinn med problemer og uløste livstemaer, attpåtil skyld, depresjon, sinne osv. Etter hvert er forståelsen blitt betydelig nyansert og «the wandering mind» anses i hovedsak å ha en rekke verdifulle og positive egenskaper. I et slikt perspektiv er tilstedeværelsen av spontanaktivitet sett som tegn på at hjernen hviler; spontanaktivitetene er forbundet med kreativitet, mental integrering eller refleksjon, samt annen berikende og fornyende mental aktivitet.
I de fleste meditasjonsformer lærer den mediterende å begrense spontanaktivtetene, enten med makt eller mer mykt, ved å konsentrere seg om å holde dem borte eller ved å distansere seg fra dem. I metoder som Acem-meditasjon derimot får spontanaktivitetene frihet til å være en del av sinnet, av den bevisste oppmerksomheten. Det å la dem passere ses som hjelp til avspenning av kroppen og til å frisette uforløste deler av psyken. Friere spontanaktiviteter er dessuten ansett som en nøkkel til dypere personlighetsutvikling.
Kontekst
Den konteksten som du lærer meditasjon i, har følger for forståelsen og fortolkningen av de erfaringer du gjør. Når du f.eks. kjenner god avspenning i meditasjonen, kan en slik erfaring i religiøs sammenheng bli tolket som uttrykk for Guds nåde. I en ikke-kultisk eller ikke-religiøs ramme vil den samme erfaringen bli forstått i mer rasjonelle termer. Noen meditasjonsformer er så preget av sin kontekst at de ikke kan atskilles fra sin religiøse målsetting; de kan ikke tas ut av sin ramme uten å miste mening, hensikt og virkning. Da er utførelsen gjerne tett sammenvevet med symbolske, semantiske og/eller livssynsorienterte kvaliteter ved meditasjonsobjektet eller meditasjonserfaringene. Et eksempel: Kristen meditasjon over en bibeltekst eller en billedlig innlevelse i korsfestelsen vil ikke ha tilsvarende mening og virkning for en muslim eller en ateist.
Andre meditasjonsformer er ikke avhengige av en symbolsk-semantisk betydning eller tilsvarende assosiasjoner for å ha virkning. Da er objektet og målet for meditasjonen ikke knyttet til en bestemt kontekst eller referanseramme. Den meditative samling om meditasjonsobjektet aktiverer nevrofysiologiske og psykologiske mekanismer og oppfattes i en sekulær kontekst som nettopp det.
Som følge av disse synspunktene kan meditasjonsteknikker deles i to sentrale kategorier på bakgrunn av sin kontekst. For det første har vi metoder der den meditative handling er del av et tros- og verdisystem som er bygget inn i selve meditasjonsmetoden, symbolsk, semantisk og/eller emosjonelt. Meditasjon undervist i åndelig, ny-religiøs eller religiøs kontekst vil som regel ha som mål å understøtte eller fordype sannheter i en livsanskuelse eller religions lære, hellige skrifter, kosmologi, kanskje i læresetningene fra en mester. Ofte henviser meditasjonsskoler til en «flere tusen år gammel tradisjon» for å gi autoritet til sin undervisning. Sannhetsgehalten i slike aldersangivelser og spesifikke tradisjoner tåler sjelden en nærmere granskning.
For det andre kan man lære meditasjon i en sekulær kontekst, f.eks. av helsepersonell som behandling for et problem. Atter andre vil hevde at meditasjon er for vanlige mennesker som hjelp til å mestre livet. Meditasjonsteknikker som inngår i en ikke-religiøs, sekulær kontekst, aktiverer psykologiske og/eller nevrofysiologiske mekanismer uavhengig av tro eller symbolsk-semantisk betydning. De kan kalles universelle i den forstand at de frigjør avspenningsresponsen uavhengig av kultur og tro osv. Acem-meditasjon tilhører denne kategorien. Enhver som praktiserer denne meditasjonsformen riktig, vil oppnå avspenning. Vitenskapelige studier viser klare fysiologiske resultater. Etter noen tid melder de fleste om bedre søvn, høyere stresstoleranse og mer energi til arbeid og relasjoner, noen ganger også om personlighetsutvikling.
Større mangfold
Man kan skille mellom meditasjonsteknikker også på andre måter. Ikke alle metoder viser klare psykologiske forandringer. I noen meditasjonsretninger er målet ikke avspenning, ikke forsenkning, ikke arbeid med personlighetsutvikling eller modning, men snarere det å bevare en mettet varhet i øyeblikket eller det å erfare Guds nærvær. I atter andre metoder er «feel-good»-faktoren det fremtredende. Noen teknikker er varianter av selvhypnose eller selvsuggesjon, mens atter andre vil unngå enhver slik form for manipulasjon av den opplevde virkelighet.
Noen former for meditasjon praktiseres daglig i 15-30 minutter, andre sporadisk eller bare i noen få minutter, og atter andre benyttes kun ved spesielle anledninger. Noen teknikker kan utføres så å si hvor som helst, mens andre avhenger av spesielle steder, særlige tidspunkter eller bestemte anledninger. Den mediterendes motivasjon, personlighet, kultur og tro vil også bidra til mangfoldet i den meditative erfaring.