For tre år siden begynte jeg med Acem-meditasjon. I tre år har jeg hatt for vane å sette meg i godstolen med lukkede øyne til en halvtimes meditasjon morgen og ettermiddag. Det hender tanken slår inn: Hvorfor begynte jeg ikke før? Men det var nå sånn det ble. Etter det jeg nå vet, tror jeg nok en del i livet mitt kunne vært lettere da – ikke minst den tiden da jeg leste til loseksamen.
Men tilbake til slik det begynte: Jeg er altså los, statslos som det heter. Jeg trygger ferdselen på sjøen og verner om miljøet ved å sørge for at fartøy som ferdes i norske farvann, har navigatører om bord med tilstrekkelig kompetanse til å foreta sikker seilas. Losformidlingen på Kvitsøy kan sende meg ut på oppdrag 24 timer i døgnet. Noen ganger med båt, av og til med helikopter. Vakt i to uker, fri i en. Det er et fritt yrke. Mye reising, litt uregelmessig liv, men det er vel sånn jeg er, og det passer for meg.
I mai for tre år siden ble jeg innkalt til Bergen, til sjøforklaring etter en grunnstøting utenfor Ålesund. Det var ikke jeg som sto til rors, men jeg hadde vært om bord på skuta tidligere på seilasen rundt kysten. Dette var midt under Festspillene, og naturligvis var det vanskelig å få tak i hotellrom. Det endte med at jeg måtte dele rom med en sakkyndig fra Sjøfartsdirektoratet. Jeg er ikke asosial, men det likte jeg dårlig. Ikke visste jeg at dette møtet på sett og vis kom til å forandre livet mitt. Den sakkyndige var i grunnen en trivelig kar. Da vi kom tilbake til hotellet etter første dag i retten, spurte han stille om jeg kunne tenke meg å la ham få en halvtimes fred til meditasjon. I alle dager, tenkte jeg, driver du med sånt – ung kar med lite hår og mye briller. Men OK. Jeg tuslet ut for å se på livet i festspillbyen. Jeg husker ikke samtalen vi hadde etterpå, men jeg har mistanke om at jeg kanskje var litt ironisk. Så skjedde det noe underlig. Etter hvert kom følelsen av at her skulle jeg ta god peiling, for kanskje bød det seg en mulighet for friskere seilas i renere farvann.
Jeg trengte det på den tiden. Hadde jobbet som los i litt over ett år etter to år som førstestyrmann i kystfart. Sånn tenkte jeg jo ikke da, men det var tydelig at omstillingen hadde tatt på familien. Det var hard lesing og slit for en kar som ikke var så vant til boka. Var nok ikke bare god å være i hus med, da losprøven skulle avlegges. Prøv selv – lær kysten fra svenskegrensa til Bergen utenat. Min kone satte også vårt fjerde barn til verden, og den som ikke har forsøkt å holde et trivelig hjem gående med fire småbarn, vet lite om prøvelser. Som om ikke det var nok, bygget vi hus samtidig. Jeg skulle spare penger ved å gjøre mye selv. Ung, dum og dristig.
Skal jeg være ærlig, står dette året som en kantet og sinna stabbestein på tvers i livet mitt. Jeg glefset, hadde problemer med å sovne, følte meg sliten helt inn til siste trevl, sank ned foran Dagsrevyen og ble gjerne sittende, bidro lite i hjemmet og fikk mye fortjent kjeft fra kona.
Derfor, når jeg ser tilbake, er det kanskje ikke så rart at jeg ikke slapp denne mediterende karen fra Sjøfartsdirektoratet sånn uten videre. Holdt ham våken litt utover natta. Han prøvde å si at han bare kunne snakke for seg selv. «Prøv sjøl», sa han, «jeg har ennå ikke hørt noen si at Acem-meditasjon ikke virker.» Da jeg våknet neste morgen, satt han der og mediterte. Igjen.
Så lærte jeg å meditere
Utpå høsten prøvde jeg å få kona, Unni, med på et orienteringsmøte. Med et sukkende smil sa hun at noen måtte holde seg våken og ordne opp, når jeg ga meg meditasjonen i vold. «Først vil jeg se om meditasjonen får deg opp i stående.»
Salen var halvfull. Jeg ble litt lettet over at de tilstedeværende stort sett virket normale. De to som snakket om teknikken, var helt streite, de også. Jeg er litt var for sånne smørprinser som skal selge vidundermidler. Her var det et nøkternt og troverdig engasjement. Ikke for det. Brillekaren i Bergen hadde allerede overbevist meg. Jeg var egentlig skuffet over at de to innlederne ikke lovet litt mer, et problemfritt liv eller noe sånt. De kom i stedet med en ny tanke: Det voksne menneske er uferdig. Vi har alle utfordringer med å gjøre noe med vår psykiske kondis og vårt livsinnhold, søke vekst og nye perspektiver på tilværelsen.
Noe i det der traff meg. Hadde nok en underliggende oppgitthet – var liksom kommet dit jeg kunne i livet. Los. I tradisjonen etter Terje Vigen. Wow. Men så var det denne indre uroen. Noe mer i meg som ba om å bli tatt i bruk. Barna. Kjærligheten og alt det der innfløkte. Sånne stille stemmer hadde jeg selvfølgelig hverken tid eller ro til å høre på. For ikke å snakke om å gjøre noe med. Denne berømte hverdagen var mer enn nok.
Så var det spørsmål. Forsamlinger har aldri vært min greie, men jeg kastet meg på med uroen typisk for en som aldri har vært noe skolelys. «Kan alle lære å meditere? Uansett, lissom?» Hun ene så på meg som for å sjekke om jeg skulle være unntaket – før hun svarte et tydelig ja.
En fyr med rødt skjegg ga seg ikke med kritiske spørsmål. Bortimot møteplager, syntes jeg – han kommer nok aldri til å begynne. Men joda. Han var attpåtil først.
Husker fortsatt stemningen jeg var i da jeg forlot kurslokalene etter min første meditasjon. Det var godvær da jeg kom, men da jeg skulle sykle hjem, regnet det bøtter. Jeg ble søkkvåt. På en måte virket det naturlig med væromslag akkurat da. Syklet med følelsen av at noe i mitt liv var forandret. «Kutt ut», sa jeg til været og meg selv, «ikke bli sentimental.» I dag er jeg vel mer tilbøyelig til å tenke at disse undringene hadde noe for seg, for meditasjonen hadde tilført noe nytt og viktig. Men nå går det litt fort her. Bli gjerne med meg steg for steg på den stien jeg har gått så langt.
Den kvelden vi skulle lære Acem-meditasjon, var vi nok ganske spente hele gjengen. Jeg visste at det er to måter å lære på – individuelt eller i gruppe. Det avhenger av forholdene på stedet og læreren. Hun var i 40-årene. Det første jeg la merke til, var måten hun holdt pennen på når hun skrev. Mellom ringfingeren og langfingeren. Etter hvert gjorde hun inntrykk på andre måter også. Under den individuelle instruksjonen, bare oss to i et lite rom, utvekslet vi noen ord om mitt liv og virke, om meditasjonen og det som nå skulle skje. Så var vi klare. Ja, ja, tenkte jeg, en los har vært med på mye rart. «Sett deg godt til rette i stolen», sa hun mykt. «Lukk øynene og fall til ro.» Mange småsære tanker gikk gjennom hodet – sitte her på tomannshånd sammen med den dama. Hva skjer nå, hvordan blir dette? Så ba hun meg åpne øynene og gjenta metodelyden etter henne. Og lyden – den var ikke sånn jeg hadde tenkt meg. Men jeg gjorde som hun sa, og hun var der, alt rundt meg var der, lydene, lyset – alt var der som før. Men jeg sank ned i en slags ro. Etter hvert spredte det seg en tung, god følelse i armene, beina og kroppen. Noen ganger til fikk jeg instruksjoner om hvordan gjenta lyden. Etter det ble jeg fulgt inn i et annet rom for å meditere på egen hånd. For første gang. Jeg lukket øynene og begynte. Gjentok lyden inni meg mens tanker, bilder og følelser dukket opp og dro igjen. Det var i grunnen ganske OK. Svak musikk fra etasjen over, men det gjorde ikke så mye. Etter en stund ble lyden liksom mindre viktig. Jeg sank videre ned i en god avspenning. Underlig. For første gang på det jeg kunne huske – en særegen hvile. Samtidig var jeg til stede og kunne registrere alt som foregikk. Noen ganger rykket det i armene og skuldrene, men kroppen og sinnet var falt til ro. Kjente meg døsig, litt søvnig. Det var fredelig. Hadde ikke peiling på hvor lenge jeg hadde sittet. Sånn rundt 15-20 minutter, antok jeg. Meditasjonen gjorde noe med tidsfornemmelsen. Fikk høre etterpå at jeg hadde sittet i 30 minutter.
Jeg rykket til da kurslæreren dukket opp og sa at tiden var ute. Kjentes som om jeg ble vekket, selv om jeg ikke hadde sovet. Etterpå delte vi meditasjonserfaringer i en liten gruppe. Noen kjente seg godt avspent, andre var mer ivrige etter å sjekke ut at de hadde fått det til. Ja, kurslæreren bekreftet stort sett at det vi hadde gjort og erfart, var greit. Og med litt klargjøring og forsikringer om at vi var på sporet, delte hun ut et hefte med råd og veiledning for begynnere. Min debut var over. Hverken storslagen eller spesiell, men været hadde altså slått om, regnet gjorde verden mykere, men så fuktig at det rant inn i undertøyet.
Unni moret seg godt da jeg kom hjem dyvåt. «Du klarer å bli klissblaut uansett hva du driver med, enten du kommer fra losskøyta eller lærer å meditere.» Men hun var nå passe nysgjerrig, og jeg fortalte alt i sofaen etter at ungene var i seng. Hun ville høre metodelyden min, men jeg hadde fått det rådet å holde den for meg selv, ikke gjøre den til et sosialt felleseie, så jeg motsto hennes forsøk på å lokke den ut. Tror det var lurt for oss begge.
Nybegynneren
Fra den første tiden husker jeg ikke så mye annet enn at meditasjonen var en ny og forunderlig opplevelse. Mediterte trofast hver dag. Man kan si mye om meg, men jeg er nå i alle fall sånn at det jeg begynner på, det gjør jeg ordentlig. Det skjedde ikke noe dramatisk eller epokegjørende, men denne gode, stille forsenkningen og roen inni meg – den gjorde godt. Hver gang. Etter noen uker oppdaget jeg litt forundret at jeg begynte å sovne lettere om kvelden når jeg la meg, og jeg var ganske uthvilt når jeg våknet om morgenen. Mange år siden sist, kjentes det som. Jeg hørte Unni mumle at ja, ja... en litt bedre mann å ha i huset.
Men noen ganger merket jeg en slags urofylt spenning når jeg mediterte. Som om noe ubehagelig løftet på hodet, og det passet ikke inn i forventningene til meditasjonen min. Den skulle værsgo´ levere avspenning i smult og solglitrende farvann. Jeg sa ikke noe til Unni, men delte det med kurslæreren på et senere gruppemøte, hun med pennen mellom lang- og ringfingeren. Det var da jeg skjønte at damen virkelig hadde peiling på det hun snakket om.
Vi var rundt 10 mediterende og begynte med 30 minutters fellesmeditasjon. Først kjentes det litt snålt å sitte der så lenge, musestille sammen med så mange andre, men det var i grunnen en god erfaring. Så en introduksjonsrunde, og jeg fikk med meg at damen var høyskolelektor. Vant til å undervise altså, få folk trygge nok til å delta og dele sine erfaringer. Hun var klar på at her gjelder det ikke å være flink. Her er det ikke rett eller galt og beste eleven i klassen. Her er vi alle inne i litt ukjent farvann. «Jamen, er det rett, det jeg gjør når det rykker i skulderen og ubehaget murrer?» Etter hvert gikk det inn i meg, det hun sa – at «riktig» og «god» meditasjon ikke har noe med spesielle opplevelser å gjøre. Det er det du gjør i meditasjonen som betyr noe, ikke hva du føler eller opplever. Merket meg den. Hva det dreier seg om, er å gjenta lyden mest mulig ledig – og ikke henge seg opp i tanker eller uro, bilder eller rykninger eller hva som nå måtte melde seg. Ikke sett deg ned for å få tak i akkurat den godfølelsen, men aksepter at meditasjonen er som den er. Ikke forsøk å oppnå noe – og ikke stikk av fra det som er. Med andre ord: Når du mediterer, la det slippe til, det som melder seg, aksepter det, ikke gjør det til noe uønsket, ikke døm det. Riktig meditasjon er ledig lydgjentakelse uten anstrengelse for å forandre, styre eller fortrenge det som samtidig kommer inn i bevisstheten – enten det kjennes godt eller ubehagelig, likegyldig eller spennende. Sa hun.
Men det tok nok litt tid før jeg forsto det i selve meditasjonen, i utførelsen, ikke bare med hodet. Denne grunninstruksjonen er ikke noe du bare kan legge inn i notatene dine, du må skjønne hva den innebærer i handling, i det du gjør når du mediterer. Til det trenger du både tid og erfaring. Sånn sett var gruppemøtene viktige, og jeg skjønte at du ikke kan lære meditasjon fullgodt fra en bok. For meg var damen svært god å ha – en å bryne både motforestillinger og erfaringer på. Meditasjonen ble en daglig rutine for meg. Var litt stolt av det. Alle snakker om hvor viktig det er å holde kroppen i form. Få er opptatt av å holde sjela i form også. Jeg hadde skjønt det og begynt å jobbe med min psykiske kondis, evnen til å takle stress. Smilefjes.
Må nok innrømme at jeg seilte av gårde i en salig rus av begeistring de første månedene. Jeg så meg rundt, og hva ser du annet enn folk som strever og sliter med livet – stress, dårlig selvfølelse, urolig søvn, kroppsplager og alt sånt? For meg var det helt selvfølgelig: Dere må begynne å meditere – alle sammen! Så jeg klemte til og misjonerte over en lav sko der jeg slapp til. Selv losoldermannen prøvde jeg meg på. Og kapteinen på en dansk 100 000-tonner som klaget over dårlig søvn. Ukritisk? Ja! Merket at folk rundt meg så på hverandre med blikk som betyr: Det går nok over. Jeg skjønte greia og la inn årene. Sa ikke noe. Mange trodde nok jeg ville bli ferdig med det – før eller senere. Nå gjør jeg som brillekaren i Bergen – svarer så godt jeg kan, når noen spør.
Så begynte meditasjonshverdagen. Halvtimene ble rutine, faktisk nokså trivielle – noe du gjør hver dag sånn uten videre, som å pusse tennene. Jeg fortsatte pent og regelmessig, for jeg var aldri i tvil om at meditasjonen gjorde meg godt. God søvn med frodige drømmer. Mer energi til familie og jobb. Merket på ungene at jeg var en bedre far. Og Unni? Hadde fått igjen mannen sin, sa hun. Ettermiddagsmeditasjonen gikk greit. Hun tok ungene uten innvending den halvtimen jeg mediterte. Ganske snart var de med på prosjektet: «Hysj, vær litt stille – pappa mediterer.» Morgenmeditasjonen var verre. Er ikke akkurat A-menneske og kan være nokså gørrete på morrakvisten. Men Unni er heldigvis morgenlerke og får meg inn i dusjen og meditasjonen.
Problemet var vaktene og turnusen, det å bli brått kalt ut. Skip tar ikke hensyn til vanlig kontortid. De melder sine behov dag og natt og bryr seg lite om losen får meditert. Derfor hendte det at jeg ikke fikk mine halvtimer. Lite å gjøre med det. Etter hvert ble jeg flinkere til å bruke de muligheter som bød seg for en halvtimes forsenkning og utkobling.
På begynnerkurset dekket damen mange interessante tema, mange av dem var nokså langt unna det jeg hadde vært opptatt av. Psykologiske forklaringer og eksistensielle utfordringer er ikke hverdagskost for en statslos. Men de utvidet mitt sjømannsperspektiv aldri så lite. Ikke bare hjalp de meg til å forstå bedre hva jeg gjorde og opplevde i meditasjonen; jeg synes jeg også fikk bedre forståelse av undertoner og småkonflikter i miljøet på jobben. Sett i ettertid var begynnerkurset viktig for å få bedre tak på meditasjonsutførelsen. På slutten dro damen en ny utfordring opp av ermet: langmeditasjon i gruppe. Halvannen time. Hallo. Nokså heftig. Sitte i ro og meditere i 90 minutter! Gi det en sjans, sa hun. Setter fart på prosessen. Løsner stress på dypere nivåer, sa damen. Etterpå er det veiledning. Der du kan hente ut erfaringer og lære mer om hvem du er når du mediterer. Sa damen. Javel. Jeg hadde fått respekt for henne. Jeg overlot hus og heim til Unni og møtte fram.
Langmeditasjon. Ganske mye folk. Vi inntok plassene. Lysdimmeren skrudde oss inn til oss selv – og jeg var i gang med mest mulig ledig lydgjentakelse. Joda, rastløsheten jeg kjente fra halvtimene hjemme, stakk opp hodet, jeg ble stiv i skuldrene en periode, litt nakkevondt, men det ga seg, og tiden gikk forbausende fort. Slappet faktisk bedre av enn i godstolen på soveværelset. Veiledning etterpå i gruppe fikk jeg sans for. Kjente igjen meg selv i andre. Fikk tak i at jeg kanskje konsentrerte meg litt om metodelyden i perioder for å blåse bort rastløsheten. Ikke etter boka, det nei. Hele greia satt liksom i de neste dagene – nesten som om jeg hadde vært på en liten ferie. Fikk sans for langmeditasjon.
Videregående kurs, nevnte damen. Du får inspirasjonen som holder meditasjonsvanene i gang, og du blir tryggere på at du kan seile gjennom både ruskevær og storm nordfra. Når det melder seg. Inni deg. Nei takk, sa jeg. Med fire småunger hjemme? Det var Unnis tur nå. Hun ville på neste begynnerkurs. Tok det som tegn på at jeg var blitt en bedre partner.
Skjær i sjøen
Et halvt år gikk. Så hendte det noe. I ettertid har jeg skjønt at det slett ikke er en uvanlig erfaring blant folk som praktiserer Acem-meditasjon. Men det visste jeg jo ikke da. Det var ikke en beslutning jeg tok sånn bevisst, men jeg begynte å kutte ut meditasjonen innimellom. Den var liksom ikke så viktig lenger; jeg hadde jo oppnådd det jeg trengte – sov godt om natten, og var ikke så stressa i hverdagen. Meditasjonen, tenkte jeg, er i grunnen litt kjedelig innimellom. Skjer ikke så mye som i starten. Var vel litt misunnelig på Unnis begynnerglød, og hadde det ikke vært for henne, ville jeg trolig kuttet ut helt. Ett eller annet sted inni meg sank skepsisen inn. Motforestillinger mot hele greia. To halvtimer hver dag – fornuftig tidsbruk? Selvopptatt? Gjenta en lyd «omatt og omatt»? Lærerdamen på kurset – hva er hun egentlig ute etter? Denne organisasjonen? Frivillig arbeid? Boff. Det gikk stadig lenger mellom hver meditasjon.
Jeg er nokså sta og gir meg ikke sånn uten videre. Så da påskeferien var over – nær meditasjonsløs – tenkte jeg at nei, nå må du ta deg sammen og ringe damen for en veiledning. Den ble en gedigen skuffelse, syntes jeg den gangen. Damen spurte og spurte – om hva jeg gjorde i meditasjonen, hva som foregikk i spontanaktiviteten, hva jeg tenkte om at jeg nå hadde bakket ut av regelmessig meditasjon. Spørsmålene fikk meg til å tenke gjennom hva jeg egentlig holdt på med, men jeg ble småforbanna. Det er du som skal gi svarene, ikke jeg, tenkte jeg. Det er du som skal lære meg noen triks og ta meg elegant gjennom motvinden så jeg får mer ut av dette.
Etter veiledningen drev jeg nå og surret på det vi hadde snakket om. Det var med meg inn i meditasjonen neste morgen. Skjønte at jeg hadde vært for styrende i meditasjonen, brukt lyden til å holde meg selv unna og latt ledigheten fare. Motvillig måtte jeg gå med på at damen hadde fått meg med på en vandring i min egen meditasjon. En nyttig vandring, skjønte jeg etterpå.
Og dermed var det gjort? Langt ifra. Ganske snart ble det tungt å meditere igjen. Altfor tungt. Metodelyden ble en våt, tung klut. Ledighet – jada, jada. Men nei takk. Så mye annet jeg skulle brukt tiden til! Kuttet ut meditasjonen. Helt ut. Losjobben ble mer krevende. Fortsatt var det en del å gjøre med det nye huset. Dårlig samvittighet overfor ungene. Og Unni. Nå var det hennes tur. Hun tok fag om igjen for å komme inn på sykepleien. En avtale vi gjorde før jeg begynte på losutdannelsen.
Så var vi i gang igjen. Unger med øreverk. Krangel med oldermannen. Strie og sure russiske kapteiner. Alt for mye å gjøre. Så kom overskriften: «Lasteskip på grunn. Overarbeidet los og underbemanning på brua årsaken.» Det var ikke meg. Nær kollega og god venn, men kunne like gjerne vært meg. Var like stresset, men valgte andre løsninger. Etter grunnstøtingen tok skipet inn så mye vann at han valgte å sette henne på grunn i en bukt klarert for den slags. Mannskapet ble evakuert og skipet liggende lenge. Som et monument. Jeg måtte vitne i sjøforklaringen. Min kollega var ille ute. Mistanke om pillemisbruk. Jeg ville gi ham de beste attester, men ble kjørt hardt og måtte medgi at jeg hadde sett pilleesken. Hvorfor varslet jeg ikke? Hva svarer man på sånt – jeg visste ikke omfanget? Jeg fikk meg en merknad, og min venn fikk seg en skikkelig smell. Stress? Ja. Søvn? Nei. Hadde det nokså ille? Ja. Gikk ut over familien? Absolutt. Vondt i nakken? Ikke fritt. Hendelsen ble en vekker.
«Lille bamsen min», sa Unni da jeg lå der som en klut på sofaen kveld etter kveld. «Hva med litt meditasjon?» Det kan du si, tenkte jeg, men det orker jeg i alle fall ikke nå. Kvelden etter var det ikke et forslag lenger. «Nå går vi og mediterer!» kommanderte Unni. Det ante meg hvilke ord som kunne dannet fortsettelsen – «ellers får du finne deg et annet sted hvor du kan sutre og lide.» Eller noe sånt. Jeg satte meg ned og lukket øynene. Det raste på. Stupdumme, trøtte losen ved roret. Oldermannens kalde nedhøvling. Retten. Overskriftene. Som granatnedslag inni hodet mitt. Gjenta lyden, tenkte jeg, så ledig som mulig. Jada. Så kom granatene igjen. Jeg begynte å svette. Hold oppmerksomheten lett på det du gjør, på gjentakelsen, ikke på tankene og følelsene. Jeg hørte damens rolige instruksjon. OK. La nå granatene være der. Det er å gjenta lyden som er greia. Og så – etter 20 minutter eller noe sånt med en del att og fram, svette og lyd og ledighet – skjedde det. Sakte. Fra storm til stille. Roen sank inn over meg! Ikke verst, og akkurat det jeg trengte. Holdt rundt Unni etterpå. Lille ledigheten min, sa jeg. Begynte å meditere regelmessig igjen. Tror mye av elendigheten jeg hadde vært gjennom, spilte seg ut i meditasjonen, for da jeg la meg til å sove, raste det ikke på lenger. Søvnen kom som en engel.
Tøff tid, meget tøff for oss begge. Vi kom til at vi ville unne oss en helgeretrett med lengre meditasjoner og veiledning. Svigermor lot seg lett mobilisere til barnevakt. Vi dro til Halvorsbøle, Acems retrettsted. Slett ikke verst. Aldri vært med på noe lignende før. Flere timer meditasjon på rommet. Gode veiledere, og folk som snakket ordentlig om seg selv. Seminarer med spørsmål og undringer. Attpåtil litt yoga for en støl loskropp. Sosialt. Tur oppover i skogen. Vi trivdes. Hadde en del aha-opplevelser – både om meditasjonen og oss selv. Sammen skjønte vi faktisk litt mer av forholdet mellom oss, Unni og jeg. Kom hjem som om jeg hadde vært i dokk for overhaling. Det sterkeste var kanskje at det gikk opp for meg til fulle – det er sammenheng mellom hvordan du mediterer og hvem du er. Vår livshistorie og våre valg kommer igjen i hvordan vi forholder oss til lyd og ledighet og det spontane. Da ble meditasjonen virkelig et redskap til indre opprydding og oppdagelsesferder. Både spennende og litt sånn – oj, dette var det futt i. Tør og vil jeg det?
Men jeg var vel egentlig aldri i tvil – hev meg på videregående kurs og retretter, fordi jeg skjønte at det tar måneder og år med regelmessig meditasjon for å få den erfaringen som gjør deg trygg på at du kan seile gjennom både ruskevær og storm nordfra. Inni deg. Gikk etter hvert opp for meg at det mangfoldet jeg møtte i meditasjonen, også tar meg inn mot kjernen av det som har formet meg og gjort meg til den jeg er – på godt og vondt. Og det krøllet kan meditasjonen hjelpe meg til å gjøre noe med.
Hva har jeg fått igjen for å meditere i tre år? Nåja, vitnesbyrd er liksom ikke min greie. Før var det så fælt, nå er alt bra? Nei. Men min verden er faktisk blitt litt større – og litt roligere. Det sier de både hjemme og på jobben. Fant fram tenorsaksen igjen. Låter så som så, men jeg øver nå fast i et lite band hver 14. dag. Høres kanskje rart ut, men når Unni og jeg krangler nå, er det ikke så smått og dumt lenger. Vi hiver ikke bagateller i hodet på hverandre, som vi gjorde før. Vi klarer å ta et skritt bakover og se hva er det dette egentlig dreier seg om. Vi krangler med mer ledighet, tror jeg. Ikke så uforsonlig. Og denne avspenningen som meditasjonen fører med seg – den setter jeg pris på, en slags venn jeg kan stole på. Nå er jeg trygg på at selv om hodet er stappfullt av bråk og gnisninger, kan jeg komme ut av det. Bare sette meg ned i en halvtimes meditasjon, så er jeg mer til stede igjen. Med overskudd til unger og det som godt er. Jeg blir rett og slett ikke så stressa lenger. Jeg har kjent at det er en slags meditativ stillhet inni meg. Den erfaringen er jeg glad jeg har fått med meg.