Acem ble stiftet i 1966. Organisasjonen begynte sin virksomhet på midten av et tiår enkelte betegner som det 20. århundres mest markerte reaksjon mot sentrale trekk i europeisk tenkning. De som grunnla Acem, var den gang studenter ved Universitetet i Oslo og naturlig nok påvirket av – og i brytning med – mangt i tidens rådende tankegods. For å se nærmere på Acems første år og videre utvikling kan det være nyttig å undersøke noen av de idéene som man arbeidet ut fra, hvordan de ble mottatt og formet.
Fokus på bevissthet
Den motkulturelle bevegelsen på 1960-tallet – også kalt ungdomsopprøret – fikk et mylder av uttrykksformer – utopisk revolusjonær metafysikk og politikk, blomsterspråk og terrorisme, beatkultur, meditasjons- og zen-interesse, fri kjærlighet og stoffbruk. Fellesnevneren for alt dette var en opptatthet av bevissthet. Ikke som et entydig definert begrep, men mer generelt som en måte å oppfatte virkeligheten på, evnen til å skille mellom rett og galt, et middel til å se hindre og urettferdighet i ulike sammenhenger. Bevissthet ble også anklaget for å begrense og forfalske virkeligheten. Den ble ansett å være et aktivt strukturerende element som hindrer oss i å erkjenne virkeligheten slik den egentlig er – og dermed er den noe som kan vanskeliggjøre befriende handlinger. Den begrensende bevissthet i samfunnet ble gjort ansvarlig for alt det motkulturen gikk løs på: en sivilisasjon av undertrykkelse, ubehag, vemmelse og lidelse.
Nymarxistene var opptatt av falsk og sann bevissthet. Deres løsning var bevisstgjøring ved å iføre seg arbeiderklassens perspektiv. Unge politiske ledere mente seg å være en elite, fordi de var utstyrt med den rette politisk bevissthet, og de hadde tilpasset sin virkelighetsoppfatning og sine handlinger til det nye utgangspunktet. Stoffideologene gikk løs på bevissthetens begrensninger og forkynte nødvendigheten av bevissthetsutvidelse med kjemisk hjelp. Fra Østen kom andre betegnelser. Meditasjon skulle føre til kosmisk eller guddommelig bevissthet, tilstander av fullkommen innsikt og uskyld.
De forskjellige grupper innen 68-generasjonen forkynte ulike veier til denne endrede, frigjørende bevisstheten. Indiske guruer garanterte ny bevissthet ved bruk av mentale teknikker. I 1960 brukte den amerikanske psykologen Timothy Leary (1920-1996) LSD for første gang. Han forkynte at dette var «the key to cosmic consciousness». Hele opplevelseskulturen trodde på de sterke erfaringer. Rus, musikk, terapi, utlevelse, mystisisme og meditasjon skulle sprenge bevissthetens grenser, forandre individ og samfunn. Den politiserte delen av 68-generasjonen trodde på politisk revolusjon i tillegg til klare paroler, demonstrasjoner og skoleringens makt til å heve det politiske bevissthetsnivået i massene. Troen var at forutsetningene i samfunnet kunne endres slik at det oppsto en total forandring av den kollektive bevissthet; midlet var: revolusjon.
Impulser til forestillingen om at bevisstheten kan utvikles, kom fra psykologer som tyskeren Kurt Goldstein (1878-1965), amerikaneren Abraham Maslow (1908-1970), tysk-amerikanske Karen Horney (1885-1952) og tyskamerikanske Erich P. Fromm (1900-1980). Maslow hevdet at det nevrotiske menneske ikke bare reagerer nevrotisk, men også sanser og erkjenner virkeligheten på en fordreid måte. For ham ble personlighetsutvikling eller selvrealisering sentralt. Mennesket har i seg en drivkraft i retning av vekst. Den vil føre til mer adekvat opplevelse av virkeligheten, gjøre oss mindre bundet av teorier, modeller og forutforståelse.
Den motkulturelle bevegelsen på 1960-tallet fikk også støtte fra naturvitenskapelig hold. Gjennom bortimot hundre år hadde forskere samlet data som antydet at bevissthet delvis er en personlig konstruksjon. Et menneske utvikler ulike modeller og oppfatter virkeligheten gjennom dem. Dessuten oppdaget man at venstre hjernehalvdel er opptatt av logisk, analytisk tenkning, verbale og matematiske funksjoner, mens høyre hjernehalvdel snarere er spesialisert for syntese og helhet, mer intuitiv forståelse. Vestlig kultur har i stor grad dyrket ytringer og forståelse frembrakt av venstre hjernehalvdel, hevdet den motkulturelle bevegelsen. De satte fokus på høyre del og snudde gammel forståelse opp-ned. Det ble tydeligst uttalt i hippie-kulturen og i østlig inspirerte livsoppfatninger som foraktet det logisk-analytiske og dyrket det følelsesmettede, stemningsladede, det idealistiske og intuitive.
Hvorfor denne sentrering om bevissthet? Hva er årsaken til at nettopp den subjektive dimensjon ble fellestrekket i så mye av det motkulturelle opprøret? Det mest sannsynlige svaret antyder at disse bevegelsene er deler av en bølge som har skyllet frem og tilbake i europeisk historie gjennom århundrene. Naturvitenskapen og dens vektlegging av det objektive har vært skyteskive for mange. Tradisjonelt har vitenskapsmenn høy prestisje i vestlig kultur. I stor grad har vitenskapen befridd samfunnet fra mange sykdommer og mye nød, fra slit og vanskjebne, overtro og irrasjonalitet. Den objektive vitenskapelige tilnærmingen har gjort det mulig for mennesket i stor utstrekning å beherske naturen. Ved å behandle alt som objekter eller relasjon mellom objekter har vitenskapen gjort store fremskritt. Men samtidig betraktet vitenskapen også bevisstheten som et objekt og konstruerte en vitenskap om menneskets indre liv analogt med naturvitenskapen: Intellektuell analyse og objektiv, empirisk forskning ble sett på som eneste sanne basis for all kunnskap. Dette er rotfestet i europeisk tenkning. Hvor stammer dette fra?
Arven fra Galilei og Descartes
Et utgangspunkt for slike synspunkter er trolig renessansen og den italienske filosofen Galileo Galilei (1564-1642). Hans tenkning fikk avgjørende innflytelse i ettertiden, og han er blitt kalt de moderne naturvitenskapers far. Han regnes som den første vitenskapsmann til å bringe naturen inn i laboratoriet og observere den under kontrollerte betingelser. Mottoet er: «Mål det som kan måles, og gjør målelig det som ennå ikke er det.» Kvantitative målinger ville avsløre naturens vesen. Skaperen har skrevet naturens bok i matematikkens og i det målbares språk. Den som vil skue til bunns i skapelsen, må derfor måle og beregne, ifølge Galilei.
Dermed utgjør han en reaksjon mot middelalderens metafysikk og naturspekulasjoner. Galilei nekter å godta at det å erkjenne sannhet forutsetter en geistlig posisjon eller kjennskap til autoriteten fremfor alle: Aristoteles’ (383-322 f.Kr.) skrifter. Galilei hevder at enhver kan kikke Gud i kortene, så sant man behersker de riktige vitenskapelige metoder. Arven Galilei etterlot seg, er altså at det ikke er ønskelig å involvere det subjektive for å få tak i sannheten. Det eneste som trengs for å åpne naturens bok, er å måle og kalkulere på riktig måte.
Denne tenkemåten reduserer subjektet til en passiv mottaker og bevisstheten til et nøytralt medium. En konsekvens er at bevisstheten som mulig feilkilde blir oversett. Dette er hva den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831) senere kom til å kalle falsk bevissthet. Galilei levde selv i en tid fullstendig dominert av et temmelig rigid religiøst verdensbilde, og hans tenkning sto i så skarp opposisjon til den katolske kirke at hans liv var i fare. Han valgte derfor å benekte sine idéer. Slik unngikk han problemet med å forsone innsikten fra naturvitenskap med de rådende metafysiske og religiøse overbevisninger.
Det var en av opplysningstidens franske filosofer, René Descartes (1596-1650), som ga seg i kast med å finne en løsning. Han fikk avgjørende betydning for europeisk tenkning og kulturutvikling – på godt og vondt. Han gjorde det ved å konstruere et dualistisk filosofisk system, som ga rom både for den teologiske virkelighetsforståelse og den nye, frembrytende naturvitenskap. Enkelt sagt – han ga sjelen til teologien og legemet, eller snarere materien, til vitenskapen. Dermed distanserte han seg fra antikkens og middelalderens filosofer. De oppfattet legeme og sjel som to sider av samme organiske helhet. Legemet, hevdet Descartes, er del av den utstrakte substans, den fysiske materie, og er derfor fullt ut definert av matematiske naturlover: res extensa – stoff utbredt i rom. Men fordi mennesket har en sjel, overskrider det også res extensa; sjelen har tilgang til en ikke-utstrakt, rent åndelig virkelighet: res cogitans – en høyere verden av evige idéer.
Med denne oppdelingen klarte Descartes å forene nytt og gammelt, endelig og uendelig, timelig og evig, materie og ånd. Men sjelen, dette mysteriøse vesen uten materie og utstrekning, selve subjektet, falt dermed utenfor naturvitenskapens synsfelt. I tradisjonen etter Descartes ble sjelen, bevisstheten eller subjektet nærmest et spøkelse i maskineriet. «Legfolk var blitt forvent med stadig å spørre nytt fra vitenskapens verden, og da det sjelden var noe nytt å spørre om sjelen, så glemte folk til slutt det meste av alt deres forfedre hadde visst om den i noen tusen år», skriver den norske forfatteren og nobelprisvinneren i litteratur Sigrid Undset (1882-1949).
Hva dette skille har betydd for moderne tenkning, er stadig gjenstand for diskusjon og utredning. Mange hevder, som filosofen Hans Skjervheim (1926-1999), at Descartes’ dualisme, det skarpe skille mellom den som forsker, og det han forsker på, har vært en ulykke for moderne tenkning, og at det er alt annet enn et fremskritt i forhold til skolastisk eller aristotelisk tenkning.
Dreining mot ukritisk tillit til objektiv, rasjonell tenkning forsterkes av den engelske filosofen Francis Bacon (15611626). Han forkaster muligheten av intuitiv erkjennelse og hevder at all kunnskap må oppstå ved induksjon fra sanseerfaringer. Fullbyrdelsen av denne idéretning, som sjalter ut subjektet, ser mange i den franske filosofen Auguste Comtes (1798-1857) positivistiske filosofi. Comte beskriver menneskehetens utvikling som en fremadskridende prosess gjennom ulike stadier. Første stadium er det religiøse og det mest primitive. Derfra går menneskeheten inn i det metafysiske, og nå – på Comtes egen tid – er høyeste stadium nådd: det positive, der naturvitenskapen rår alene.
Her er skissert en utvikling fra Galilei til Comte, der fornuftstroen og objektiv, logisk og analytisk tenkning har tatt over for gudstro og metafysikk som middel til erkjennelse av de fundamentale sannheter. Samtidig har synet på menneskehetens utvikling som en stadig fremoverskridende prosess dyrket frem sentrale elementer i vestlig kultur: utviklingsoptimismen, troen på en gullalder skapt av vitenskap og teknologi, der alle materielle så vel som sosiale og individuelle problemer er sterkt begrenset eller bent frem løst.
Reaksjonen mot fornuften
Den motkulturelle bevegelsen på 1960-tallet var på ingen måte første forsøk på å bekjempe myten om den nøytrale fornuft. I snart 200 år har europeiske filosofer fremholdt stadig sterkere at bevisstheten er aktivt strukturerende. Den konstruerer virkeligheten, begrenser og til dels forfalsker. Troen på at subjektet er et nøytralt og rasjonelt instrument, er feil, hevder de.
Denne tenkningen ble i det vesentlige innledet av den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804). Han understreket at verden langt på vei er et produkt av bevisstheten, nettopp det perspektivet som kom til å stå sentralt i ungdomsopprøret. Kant betegnet selv dette synet som en kopernikansk dreining i filosofihistorien, like avgjørende som Kopernikus´ overgang til et heliosentrisk verdensbilde hadde vært i astronomien. Også Kant er utviklingsoptimist. Fornuften er riktignok ikke ubetinget til å stole på, men den kan renses for sine feil. De som fulgte ham, mente å ha foretatt denne rensningen.
Friedrich Hegel (1770-1831) er grunnleggeren av den dialektiske metode til erkjennelse av sannhet. Enda sterkere enn Kant poengterte han bevissthetens konstruerende funksjon. Ifølge Hegel utvikler bevisstheten seg i en historisk og dialektisk prosess. Den fullbyrdes av seg selv og når sitt endelige stadium av absolutt ånd på måter som er beskrevet i Hegels dialektiske system. Han gjør opphevelsen av falsk bevissthet til noe uunngåelig. Det er historiens oppgave, ikke det enkelte menneskes.
Den tyske filosofen Karl Marx (1818-1883) er grunnleggende påvirket av Hegel og på ingen måte mindre pretensiøs i sine intensjoner. Men i motsetning til Hegel hevder han at det ikke er tenkning som fullbyrder den historiske prosessen, men en materiell kraft: proletariatet. Ifølge Marx blir bevisstheten formet utelukkende av de materielle forhold i samfunnet. Den mest lydsterke del av de motkulturelle i Vest-Europa sluttet seg til nettopp den påstanden på 1960- og 70-tallet.
Men til tross for all kritikk av troen på den rene fornuft og den nøytrale bevissthet, til tross for alle reaksjoner i vestlig kultur på arven fra Galilei og Descartes – gjennom romantikk og nyromantikk, surrealisme, dadaisme og hippiekultur – var ikke den grunnleggende optimistiske troen på fremskritt bare næret av tenkning. Naturvitenskapene har resultater å vise for seg. Den har satt mennesket i stand til å mestre naturen i en grad som savner sidestykke tidligere i historien. På godt og vondt. «Mennesket har nærmet seg sitt gudeideal», skriver den østerrikske nevrolog og psykoanalytiker Sigmund Freud (1856-1939). Riktignok bare slik man etter menneskelig målestokk nærmer seg et ideal – ikke fullkomment, på enkelte områder slett ikke, på andre igjen bare halvveis. Mennesket er så å si blitt en protesegud, temmelig storartet med sine hjelpeorganer. Kommende tider vil bringe utrolige fremskritt, mente Freud. Men fremskrittet kan også komme til å volde oss mye besvær.
I skuespillet Over Ævne, Andet Stykke (1895) kunne Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) drømme om menneskenes lykke når jernbanen og telegrafen binder folkene sammen. Denne teknologiske gullalderdrømmen fikk seg en kraftig kilevink ut fra de blodige slagmarkene og ufattelige grusomhetene som ble utspilt i de to verdenskrigene. Ungdomsopprøret var et klart nei til troen på at flere oppfinnelser, mer industri, økt forbruk og flere materielle goder vil bringe oss fremover. For disse unge menneskene var vemmelsen over en sivilisasjon preget av naturvitenskapelig, rasjonalistisk og kapitalistisk innhold langt større enn beundringen for resultatene av samme.
Nye utopier – ny bevissthet
I sin jakt på løsninger og midler til å døyve vemmelsen kom ungdomsopprøret naturlig nok til å nærme seg det som Descartes´ etterfølgere hadde etterlatt uprøvet og forsømt: res cogitans eller bevissthet. En ny tidsalder må oppstå ved hjelp av ny bevissthet. Hva må til? Drugs, meditasjon, grenseoverskridende opplevelser eller revolusjon. Men i likhet med mange tidligere reaksjoner mot den ensidige tillit til naturvitenskapens og teknologiens fremtidsløfter avviste ikke 1960-tallets motkultur selve gullaldertroen, nemlig utopismen. Tvert imot var utopiene helt sentrale i bekjempelsen av foreldregenerasjonens verdensbilde. Vi er på vei mot det gode, klasseløse samfunn (nymarxistene), mot det muterte, frie menneske (Leary), mot lykke for alle kommende generasjoner (Mahesh Yogi), evig verdensfred (Maharaj Ji), Vannmannens forløsende tidsalder (hippiene og astrologene), frihet fra alle personlige problemer (vekstgruppene) og udødelighet (scientologene). Hva naturvitenskapene ikke har maktet – det å utvide bevisstheten, ville nå bli gjennomført.
Dermed føyde 1960-tallets motkulturelle bevegelse seg pent inn i et europeisk reaksjonsmønster, der én storslagen utviklingsdrøm blir byttet ut med en ny. Nye utopier og endegyldige ideologier avløste de rådende. I vestlig tenkning har man etter alt å dømme i liten grad tatt et oppgjør med troen på et samfunn uten ubehag, vemmelse og ondskap. Unge mennesker i ferd med å forme seg et ståsted i møte med en ufattelig komplisert virkelighet knyttet seg lett til gullalderdrømmene og de anti-rasjonelle holdningene. Med dem fulgte også en beundring for cæsariske personligheter. Mange i 68-generasjonen falt for den totalitære fristelsen og viste at demokratiske holdninger ikke er en selvfølge hos dem som vokser opp i et demokrati.
Et sentralt prosjekt i de motkulturelle bevegelsene var altså å tilføre verden ny bevissthet preget av en slags renhet og uskyld. Ingen nye forestillinger om begrensende og forfalskende bevissthet oppsto på 1960-tallet. Nymarxistene trakk hardnakket på århundregammel analyse. Stoffideologene var flittige lesere av den engelske forfatteren og filosofen Aldous Huxleys (1894 –1963) bok fra 1954, Erkjennelsens porter. Den amerikanske forfatteren Jack Kerouac (1922-1969) – den frie livsstils apostel – foretok sine reiser i 1950-årene. Veksttankegangen var forberedt gjennom 30 år. Østlig inspirerte grupper og begreper hadde eksistert i Vesten gjennom hundre år fra den indiske yogien Ramakrishna (1838-1886), den indiske forfatteren og filosofen Jiddu Krishnamurti (1895-1986) og til Beatles-guruen Mahesh Yogi (1918-2008). Lyrikeren og essayisten Stein Mehren (1935-) hevder at det ikke ble skapt én eneste ny tanke på 1960-tallet. Det nye var at etterkrigstidens baby-boom i kraft av sitt antall – og fordi foreldregenerasjonen hadde plassert den i sentrum for all oppmerksomhet – gjorde dette tankestoffet massivt synlig til fortrengsel for andre synspunkter.
I dette klimaet av opprør og utopitenkning mettet med politisk kamp og totalitære ideer, reaksjoner mot amerikanernes krigføring i Vietnam (fra 1950 til 1975), idealisering av rus og jakt på sterke opplevelser, ungdommelig åndelighet og behov for å sprenge grenser – i dette mylderet av uferdig tankegods og behov for verdensforbedring stiftet en gruppe studenter ved Universitetet i Oslo en organisasjon og begynte å utvikle en meditasjonsteknikk og en medtasjonsforståelse som vi i dag kjenner som Acem-meditasjon.
Vi leter etter nye svar
Frem til 1960-tallet var ytterst få nordmenn involvert i noen form for meditasjon, og de som var det, hadde svært liten innflytelse på samtid og kultur. Blant dem var noen katolikker med tilknytning til århundregamle tradisjoner, antroposofer med sine åndelige refleksjoner, den stille ettertanke over skriftsteder praktisert av noen lutheranere, eller zen-meditasjon brakt hit fra Orienten av misjonærer. Det er betegnende at Den norske kirkes daværende fremste ekspert på meditasjon, biskop Tord Godal (1909-2002), ikke selv drev meditativ praksis, men hadde doktorgrad fra 1947 på en avhandling om Meditasjonen og dens betydning for erkjennelsen. Her utviklet han en erkjennelsesteoretisk modell som legger vekt på innlevelse og opplevelse mer enn på fornuftsmessig analyse.
I Vesten er begrepet «meditasjon» fortsatt nokså uspesifikt. Man ser ikke de mange forskjellene som finnes mellom metodenes instruksjoner og resultater. Meditasjon er noe enhver kan drive med, når man lar tankene flyte – på fisketur, i godstolen, i badekaret eller i naturen, blir det ofte hevdet. Med ungdomsopprørets fokus på bevissthet ble også interessen for systematiske meditasjonsformer vekket. Dessuten ble begrepet redefinert fra å innebære stille refleksjon til i større grad å omfatte avspenning og fordypelse. Frem til da hadde Vestens meditative tradisjoner vært nokså usynlige, forbeholdt få og troende. Nå hentet man inspirasjon fra Østen, der meditasjonsformene dessuten var mer uavhengige av et bestemt trosinnhold. Mange av meditasjonsmetodene lot seg derfor lettere dekontekstualisere og rekontekstualisere i nye kulturelle sammenhenger.
Den amerikanske lyrikeren Allen Ginsberg (1926-1997) kom til å utløse litt av en bølge da han dro til India i 1961. Han oppholdt seg der i to år og kom tilbake sterkt påvirket. Østens guruer ga løfter om store bevissthetsforandringer og talte til sultefôrede ungdommer om åndelighet, kosmologi, gjennomgripende virkelighetsforståelse, dypere sammenhenger og mystikk. Flokker av amerikansk og europeisk ungdom strømmet østover, og indiske guruer slo gjennom i Vesten med massebevegelser. De ble møtt med vidåpen og til dels fullstendig ukritisk aksept og beundring. Betegnende nok var det en indisk guru, Satchidananda Saraswati (1914-2002) som åpnet den største popfestival verden noen gang har sett: Woodstock i 1969.
Med ungdomsopprørets generasjon fikk meditasjon ny mening: Det var en mental aktivitet til å høyne eller utvikle bevisstheten. Interessen var enorm, særlig etter at popstjernene The Beatles, Donovan og Mike Love i The Beach Boys oppholdt seg hos guruen Mahesh Yogi i India. I 1968 drev over 2000 av studentene ved Berkeley i California med en eller annen form for meditasjon. Nye bøker om emnet kom hver måned. I Norge var pågangen for å lære Acem-meditasjon så stor at det var venteliste på begynnerkursene. I 1974 ble salen sprengt av mer enn 500 tilhørere da Acem arrangerte møte om den katolske kirkes meditative erfaringer.
Meditasjon rett til værs
Denne meditasjonsinteressen var like mangslungen, like sammensatt og uoversiktlig som selve ungdomsopprøret. Inspirasjon, idéer og erfaringer ble hentet og utforsket fra så ulike kilder som sufisme, tantra yoga, lamaisme, den spanske teologen Ignatius Loyola (1491-1556), zentradisjon og den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung (1875-1961).
Det er grunn til å spørre hvor seriøs mye av denne søken var. Mange av de guruer som fikk masseoppslutning, var neppe de mest verdige representanter for Østens visdom. Deres løfter – fra øyeblikkelig samadhi til okkulte evner som å fly gjennom luften, gå gjennom vegger og helbrede alle tenkelige sykdommer – var ekstreme og bygget på et magisk-mytologisk verdensbilde, som nærmet seg en grensepsykotisk «åndelighet». Da virkelighetskonfrontasjonene etter hvert slo inn, skrumpet tilhengerskarene også. De som ble igjen, dannet små esoteriske sirkler, dog med noen unntak. Av dem i Vesten som plukket opp meditasjon, var det ytterst få som kom med vektige bidrag til forståelsen av fenomenet. Derfor ble meditasjonsinteressen for de fleste en motesak man koblet seg på en stund, før man gikk videre til det neste som fenget.
Når man flere tiår senere ser hva som gjenstår av denne intense søken og leter etter ny forståelse som er kommet til gjennom disse årene, synes det klart at utviklingen av Acem-meditasjon har vært atypisk på mange måter. Studentene som var samlet i Oslo i 1966 og grunnla Acem, hadde lært transcendental meditasjon, opprinnelig kalt dyp meditasjon. Det innebar at Acem oppsto i en sammenheng der meditasjonslyder ble brukt. Den indiske guruen Mahesh Yogi var den best kjente representanten for denne orienteringen i Vesten. Han tok selv navnet «Maharishi» (den store seer), men dette ble aldri godtatt av hans indiske munkeorden og dens læremestre i Shankaracharya-tradisjonen ved bl.a. Jyotir Math i Nord-India og Allahabad i nord-øst. Mot slutten av 1950tallet begynte han å undervise folk i Vesten i en vanlig meditasjonsmetode i India kalt japa, der man benytter et såkalt mantra. Japa utføres vanligvis ved hjelp av en rosenkrans eller mala. Når Mahesh Yogi dro til Vesten, tok han bort rosenkransen, men beholdt gjentakelsen av mantraet. I begynnelsen nådde han bare frem til små grupper, helt til ungdomsopprøret satte ham i spissen for den indisk-inspirerte delen av denne motkulturelle bevegelsen. Fra 1975 var oppslutningen sterkt fallende. Han døde i 2008. Det er blitt produsert filmer og bøker om ham. De forteller også hvordan han vanstyrte sin organisasjon og markedsførte seg selv og sin lære.
Acem – erfaringsbasert
I mange meditasjonsbevegelser i Amerika, Australia og Europa skjedde det på 1980- og 90-tallet en nyorientering bort fra østlig påvirkning. Mange av bevegelsene skrumpet inn, både i omfang og popularitet. Kritiske bøker ble publisert om flere av guruene. Mange skandaler bidro til en nyorientering. Allerede tidlig i 1970-årene hadde Acem tatt klart standpunkt mot gurudyrkelse, østlige gevanter og livsstil, kultiske former og utopiske drømmer. Alternative perspektiver forankret i vestlige verdier og vitenskapelig tilnærming ble utviklet. Trolig er dette en årsak til at organisasjonen vokste markant og ble populær i disse årene. Begynnerkursene var tilpasset mennesker som lever vanlige liv. De erfarne mediterende i Acem utforsket nye dimensjoner av psyken, særlig gjennom fordypelsesretretter og lange meditasjoner. Grunnleggende eksistensielle tema ble håndtert i stillheten og bearbeidet videre i mellommenneskelig dialog i meditasjonsveiledninger. Mange meditasjonsbevegelser fraråder å diskutere meditative erfaringer, mens Acem nettopp oppfordrer til slike diskursjoner for avklaring og videre utvikling. Det stimulerer verbal bearbeidelse som kommer i tillegg til den meditative. Samlet bidrar de to til å forsterke meditasjonsprosessene og hjelper den mediterende til å nå nye mål.
Lydbasert meditasjon, kombinert med studier i Østens livsorientering og impulser fra ungdomsopprøret, dannet i begynnelsen grunnlaget for Acem. Imidlertid tok utviklingen etter hvert helt nye retninger. Uten guru, gamle skrifter eller religiøs tro som autoritet ble det innen rammen av moderne psykologi og helsevitenskap gjennomført et vedvarende og systematisk arbeid over tid som skapte en erfaringsbasert forståelse av meditasjon og prosessene den setter i gang. Dette representerte noe helt nytt og egenartet.
I ettertid blir det tydelig at denne utviklingen bare var mulig fordi Acems utgangspunkt ikke var ideologi, ikke filosofi, men analytisk, kvalitativ tilnærming til erfaringer hvor man undersøkte meditasjonens innflytelse på menneskers liv. Nye begreper ble formet, og en brukerorientert meditasjonspsykologi ble etter hvert resultatet. Vekten lå på å trene den motiverte mediterende til å få mest mulig ut av sin meditasjonspraksis og forstå og fordype meditative prosesser. Acems begreper, som bl.a. «paradoksale resultater», «aktualisering» og «ledighet», har ingen paralleller i østlige meditasjonstradisjoner. Acems meditasjonsfaglige begreper er ikke ideologiske, religiøse eller metafysiske. Til forskjell fra andre meditasjonsbevegelser begynte Acem dessuten allerede på 1970-tallet arbeidet med trening i åpen sosial refleksjon i kommunikasjonsgrupper; de hentet inspirasjon fra moderne psykologi. Slike grupper innebærer en meditativt inspirert tilnærming til eksistensiell ærlighet i sosiale sammenhenger. Dette gir god hjelp til bedre utbytte av meditasjonsveiledning.
Mange grupperinger med røtter i det motkulturelle opprøret på 1960- og 70-tallet bygget sitt engasjement på etablert politisk ideologi, filosofi, religion og analyse. Acem gikk motsatt vei. Utgangspunktet var omfattende erfaring over år med hva meditasjonen frembrakte i mange menneskers liv. Pedagogikken ble utviklet over tid og revidert i takt med det stadig voksende reservoaret av meditasjonserfaringer. Målet for organisasjonen var å finne begreper og anvendelige modeller som ikke sto i motsetning til moderne psykologisk, fysiologisk og vitenskapelig basert kunnskap om kroppen, nervesystemet og sinnet. Teoriene vokste frem fra en praksis med å systematisere og strukturere erfaringene. Utviklingen av brukerorienterte begreper var det viktige, teoribyggingen var sekundær.
Meditasjon kan i blant bli assosiert med en passiv livsholdning; noen har attpåtil hevdet at det å meditere fører til passivitet. Dette synet er forsterket av motkulturens jakt på bevissthetsforandring, på sterke opplevelser via stoffbruk og avverge mot forpliktelser – noe som delvis kan karakteriseres som en narsissistisk livsorientering. Acems arbeidsform skilte organisasjonen fra mange av de andre bevegelsene i ungdomsopprøret – fra narsissismen i terapi- og vekstbevegelsene til benektningen av den store rolle psykologiske problemer kan spille i de masseorienterte politiske retningene.
Tidlig på 1970-tallet begynte Acem å markere sin uavhengighet i forhold til den mer vanlige østlige orienteringen innenfor meditasjon. Det skilte allerede da Acem fra mange av de metafysiske forståelsesformene som kunne bidra til å gjøre mediterende utflytende og fjerne i forhold til en seriøs livsutfoldelse. I disse årene utforsket Acem i en periode forskjellige vestlige institusjoner med kontemplative tradisjoner, hovedsakelig deler av den katolske kirke. Inspirasjon ble hentet også fra andre kilder, som psykoanalyse, eksistensiell og kognitiv psykologi.
Indre frihet
Utvikling av en egen meditasjonspsykologi i Acem innebar ikke en avvisning av vestlige verdier og kultur, som ellers var karakteristisk for ungdomsopprøret. Men Acem bifalt heller ikke alt i Vesten. Arbeidet med egen meditasjonspraksis bidro til å tydeliggjøre sider ved de vestlige samfunn som begrenser mulighetene for en meditativ utvikling: undergraving av det personlige ansvar, det faktum at så mye håp er lagt inn i samfunn og systemer og ikke i individet, troen på en slags enkel narsissistisk lykke – for å nevne noe. Acems utvikling var heller ingen avvisning eller devaluering av østlige tradisjoner i sine opprinnelige former, men snarere et forsøk på å gjøre meditasjon til en del av det moderne liv uavhengig av kultur og religion. Gitt et slikt perspektiv er meditasjon en handling som har betydning ikke bare for individet, men også for det mellommenneskelige, for kultur og samfunn.
Acems tilnærming til meditasjon har vekket motstand fra politiske grupperinger, som ser kollektive og strukturelle aspekter av samfunnet, særlig knyttet til klasse, som det primære arbeidsområde for bevissthetsendringer og som middel til å forbedre menneskers livsvilkår. Kritikken kom også fra dem som foretrakk en mer fargerik, magiskmystisk versjon av åndelighet fra New Age-bevegelser eller nyreligiøse orienteringer. Noen har funnet det vanskelig å slå seg til ro med det jordnære perspektivet i Acem uten noe av det storslagne. De finner mer inspirasjon i løfter om at personlige og sosiale problemer kan bøtes på med drugs, revolusjon eller rask frelse, som hevdet av blant annet Timothy Leary, Marx, Mao og Mahesh Yogi.
Den norske kirke og meditasjon
En annen reaksjon kom fra Den norske kirke. I møte med den plutselige og intense interessen i ungdomsopprøret for bevissthet, filosofiske og eksistensielle spørsmål var store deler av Kirken nokså hjelpeløs i sine forsøk på å komme i dialog. Noen teologer advarte mot meditasjon. Professor Inge Lønning (1938-2013) har forståelse for ungdomsopprørets søken og skriver i tidsskriftet Kirke og Kultur 7/73 at det «gjennomrasjonaliserte virkelighetsbilde, hvor alle faktorer i prinsippet er underkastet menneskelig planlegging og kontroll, forsterker opplevelsen av samfunnet som et fengsel». Han finner også at det felles mål som søkes langs de ulike opprørsstier nettopp er bevissthet. Både i meditasjonens introspektive og beatmusikkens særdeles utadvendte bevegelse melder behovet seg for å sprenge etablerte trange grenser i et sekularisert samfunn. Så kommer advarselen: «Evangeliet kan ikke omfunksjoneres til et tilbud om bevissthetsutvidelse. Vårt fellesmenneskelige problem stikker ikke i at jeg’et er begrenset, men snarere i at det ustoppelig vil utfolde seg i den grenseløshet som Bibelen kalle synd. Og ‘løsningen’ heter ikke overskridelse av de grenser jeg’et støter på i sin omverden, men syndenes forlatelse.»
Advarselen gjaldt «bølgen fra Østen». De meditasjonsformene folk søkte mot, inkludert Acem-meditasjon, var skjulte former for hinduisme, ble det hevdet fra flere hold. Selv midt på 1970-tallet, da østlige forståelsesformer var helt ute av Acem, hevdet noen teologer fortsatt at vestlige begreper bare erstattet de østlige, og at de underliggende østlige livsoppfatninger var de samme. Acem ble påstått å gjemme de østlige religiøse trekk for å få innpass i det moderne samfunn. Andre gikk mer teologisk til verks og analyserte seg frem til at Acem sto for et menneskesyn som var uforenlig med Kirkens.
Fra midten av 1970-tallet begynte Kirkens argumenter mot Acem å stilne, men for den harde kjerne var konklusjonen fortsatt klar: Det er umulig å forene Acem-meditasjon med en eksklusiv Kristus-tro. Andre kretser i kirken var mer positive, men de tok ikke offentlig til orde. Dermed fremsto Kirken som en nokså monolittisk, skeptisk og fordømmende betrakter. Den sterke kritikken som ble rettet mot Acem-meditasjon, rammet også enkeltpersoner i Kirken, som var i ferd med å prøve meditasjon.
Alt dette ville neppe vært av særlig interesse i dag om de norske biskoper ikke hadde kommet med en uttalelse høsten 1979, der de gikk god for enkelte ytterliggående teologers kritikk av Acem. Biskopene konkluderte med at ved å praktisere Acem-meditasjon «åpner man for en virkelighetsforståelse som er det kristne menneskesyn fullstendig fremmed». For mange som praktiserte Acem-meditasjon, kom denne uttalelsen som en gedigen overraskelse. Den var åpenbart basert på utilstrekkelig kjennskap til Acem og organisasjonens undervisning. Reaksjonene ble for mange at bispeuttalelsen ikke forandret synet på Acem, men på Kirken, siden biskopenes ord syntes både overfladiske, dømmende og fordomsfulle.
Flere av biskopene har senere underhånden gjort det klart at de angret på uttalelsen, og vedgår at de hadde begrenset kunnskap om det de mente noe om, men offisielt har Kirken ennå ikke korrigert dette. I en debatt i den kristne ukeavisen Vår Kirke rundt årsskiftet 1980/81 gikk to av de tre teologene som forfattet utredningen, tilbake på flere av synspunktene de opprinnelig hadde satt frem. Denne debatten – med påstander om hinduisme, panteisme mv. – ser derfor ut til å være over. Teologene gjør det klart at i det 21. århundre er det en helt annen og langt mer åpen teologi som rår i Kirken. Men reservasjonene mot Acem fra kristent hold dukker stadig opp i enkelte sammenhenger.
Disse utfall mot Acem-meditasjon fra Den norske kirke gjorde det påkrevet å klargjøre Acems holdning; man stilte spørsmålet om det eneste av verdi å strebe etter kun er tilgjengelig gjennom tro, nåde og frelse? Det syntes som om teologene ikke i tilstrekkelig grad hadde klargjort sitt syn blant annet på moderne psykologi, siden argumentene de brukte mot Acem-meditasjon, like gjerne kunne rettes mot psykoterapi og lignende. Det eksisterer neppe noen reell motsetning mellom psykoterapeutisk problemløsning og Augustins og Luthers syn på menneskets natur. Ingen handling, hverken lovgivning, revolusjon, meditasjon, psykoanalyse eller terapi, kan gjøre mennesket etisk perfekt, løse ondskapens problem. Noen eksponenter for humanistisk psykologi mener imidlertid at all lidelse i prinsippet kan unngås, og at «the sky is the limit» for menneskelig vekst, slik den amerikanske filosofen og selvhjelpsforfatteren Wayne Dyer (1940-2015) hevdet. Dette må karakteriseres som utopisk vekstpsykologi og ligger langt fra Acem.
Buddhistisk meditasjon
Særlig i det andre tiåret i det nye årtusen har det vært økende interesse for buddhist-meditasjon i Vesten, vanligvis under merkelappen «mindfulness». Selvobservasjon og våken oppmerksomhet ligger til grunn for to prinsipielt ulike oppgaver: virke i hverdagen og i meditasjon. Den første blir vanligvis utført med åpne øyne mens man går, spiser eller arbeider. Poenget er å handle mer oppmerksomt – være «mindful» – i hver detalj av det man foretar seg. På den annen side har man mindfulness-meditasjon; meditasjonsobjektet kan være pust, kroppsfornemmelser eller tanker. Som allerede understreket i tidligere kapitler er ikke det primære i mindfulness-meditasjon å spenne av, men å være oppmerksom og observere seg selv.
Mindfulness-meditasjon blir også presentert som stressmestring, men viser i en del tilfeller ikke de dype fysiologiske forandringer som kan følge av «the relaxation response» og ledighet. Videre bør man være klar over at mindfulness-meditasjon ikke er én teknikk. Ulike versjoner kommer fra så forskjellige land og kulturer som Myanmar, Thailand, Vietnam, Sri Lanka, Tibet, Kina og Japan. Selve begrepet mindfulness kan derfor innebære bruk av ens oppmerksomhet på svært ulike måter, fra mild til intens konsentrasjon. Også i holdningene til «the wandering mind» eller spontanaktivitetene er det betydelige forskjeller mellom ulike retninger innen mindfulness. De fleste er ikke opptatt av fri, ledig mental holdning, noe som gjør dem svært forskjellige fra Acem-meditasjon. Oppgaven i mindfulness-meditasjon er å fortsette å observere og ikke la sinnet bli fanget av spontanaktiviteter.
Mellom arv og opprør
Studentene som opprettet Acem i 1966, fikk snart følge av mange. På begynnelsen av 1970-tallet var studentorganisasjonen en av de mest aktive ved universitetene i Norge. Fra 1972 ble virksomheten utvidet til å gjelde alle grupper i samfunnet. Etter hvert spredte Acem seg til andre land og ble en internasjonal organisasjon med retrettsteder i landlige og meditative omgivelser i Skandinavia og med sentre i flere byer i mange land. Utviklingen skjedde nokså ubemerket.
I årene etter 1970 var ungdomsopprøret i Norge dominert av politiske grupper på venstresiden. De erobret retten til å definere hva som var relevant i samfunnsdebatten, og utøvde dermed nokså stor grad av meningskontroll over hva som fikk offentlig oppmerksomhet. En stor andel av Norges journalister og øvrige medieansatte hadde liten sans for å ta opp tema relatert til eksistensielt ansvar og introspektiv bearbeidelse. Organisasjonen og dens virksomhet fikk liten medieoppmerksomhet eller den ble mistenkeliggjort.
Et grunnlag for konfrontasjon gjennom dialog eksisterte ikke. Acems menneskelige ressurser ble ikke brukt til å markere forholdet til den politiserte del av ungdomsopprøret. Acem var heller ikke engasjert av politiske aksjoner for strukturelle forandringer i samfunnet og så ikke verdien av intense ideologiske diskusjoner. Man trodde mindre på meninger enn på handlinger, mindre på overtalelse enn på bearbeidelse. Organisasjonen brukte tiden og kreftene på å hjelpe enkeltmennesker til å komme seg ut av belastende livsvalg, destruktive relasjoner eller slitasjen fra arbeids- og samfunnsforhold. Forhold i samfunnet ble jobbet med gjennom den enkelte, ved bidrag til at personer fikk komme seg gjennom formende og begrensende livserfaringer fra nåtid og fortid med den meditative praksis. Acem-meditasjons samfunnsbidrag foregår derfor nedenfra og opp, mens de politiske bevegelser gjerne vil forandre samfunnets strukturer med politiske virkemidler – ovenfra og ned.
Opprør og revolusjon ble av mange romantisert som middel til raske og store forandringer i individets liv og bevissthet gjennom samfunnsendringer. Acems arbeid har en ikke-dogmatisk holdning i tolkningen av virkeligheten og nærer lite sympati for sterke totalitære elementer i et ideologisk engasjement – enten det er politisk, religiøst eller metafysisk. For mange i ungdomsopprøret var det intense engasjementet forankret i velkjente europeiske tradisjoner: overbevisningen om å være i besittelse av den endelige sannhet og en inkvisitorisk rett til så slå ned på enhver som står imot.
Acem-meditasjon leder ikke til en spesifikk ideologi eller et religiøst syn. Meditativ praksis tydeliggjør snarere individets eksistensielle muligheter og ansvar. De meditative prosesser har vist seg å bidra til modning og utvikling. De dekker noe av menneskets ontologiske behov for å forstå og omforme deler av sitt liv, for å være bedre forankret i seg selv og sin livshistorie samt kulturen og samfunnet man lever i. På en stille og varsom måte bringer regelmessig Acem-meditasjon den enkelte i kontakt med sentrale dimensjoner av tilværelsen. Utviklingen kan involvere kropp, følelser, tanker og livsorientering. For noen få er introspeksjon provoserende – om ikke i begynnelsen, så etter hvert som utfordringene melder seg. For de fleste, derimot, utgjør meditasjonens prosesser en fascinerende reise med selvoppdagelser som gir innsikt i nye, dypere lag av ens eksistens – alene og i felleskapet.