Vår kropp er som en resonansbunn for vårt indre liv. Det stille inne i oss er strengen, mens kroppen er kassen på fiolinen. Uten kassen ville lyden bli nesten uhørlig.
I vår kultur ser vi stort sett på kroppen som et grovt arbeidsinstrument. Den er setet for grunnleggende driftsimpulser: sult, seksualitet og tørst. Muskler, sener, nerver, årer og innvoller trenger mosjon og hvile. Kort sagt: fysiologiske behov.
At erkjennelse og innsikt ikke bare er spørsmål om mental forståelse, men også krever et kroppslig grunnlag, synes fremmed for folk flest.
I vår del av verden legges fremdeles stor vekt på innlæring av formalkunnskap: viten om saksforhold og tekniske relasjoner. I denne sammenheng blir da også kroppen nokså uvesentlig.
Østens tradisjoner derimot, ser det som sentralt å utvikle perifer bevissthet. Den utgjøres av en slags dypere sjelskvalitet som manifesteres når vi ikke får tid til å hente inn det rasjonelle. Sagt på en annen måte: den er det i oss som treffer beslutninger og handler når formalkunnskapen ikke er brukbar; enten fordi vi er ute av balanse eller at ting skjer så raskt at vi ikke rekker å besinne oss. Det kan også være det vi handler ut fra når situasjonen er helt ny og krever noe av oss vi aldri har lært å mestre. Nivået vi da faller tilbake på i oss selv, er hva som forstås med perifer bevissthet.
Med Østens termer betegnes dette gjerne som setet for visdom, sjelsegenskaper som ikke omfattes av konvensjonell kunnskap, men er allikevel denne overordnet. Graden av erkjennelse viser nivået for den perifere bevissthet.
Hva yoga initierer utover avspenning, ro og mosjon er vel nettopp å vekke til live en iboende, vâr våkenhet. I kraft av sin dypere samstemthet med tilværelsens indre orden og retning, gir den nærhet til alt levende i og utenfor oss i den grad vi er åpne for det. Utvikling av perifer bevissthet vil med andre ord si å hente mer av en ontologisk visjon inn i det hverdagslige liv.
Hverken intellektuell eller emosjonell vekst alene er tilstrekkelig. Hele mennesket må delta i prosessen.
Da blir også vår kropp mer enn et fysiologisk arbeidsfelt. Den danner plattform for virkeliggjørelse av erkjennelse.
Are Holen