Acem Forum - Sannere enn virkeligheten – om fremtid og fiksjon i film og romaner

Hva er poenget med fantasifulle fortellinger om fiktive personer plassert i en fremtid vi
kanskje aldri kommer til å oppleve? Har slike filmer og romaner noe å fortelle oss om
virkeligheten? Ja, når det gjelder vår indre virkelighet og subjektive sannhet er fiksjonen
kanskje vårt sterkeste kort – ved siden av meditasjonens spontane tankestrøm.

Men vi lever i virkelighetslitteraturens tidsalder, og der gjelder andre og mer brutale regler.
Forfattere som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth skriver romaner som ligger så tett opp
til virkelige hendelser at de både anklages for hensynsløs utlevering av andre og for skamløs
løgn. Vi lever også i en tid preget av Fake News og Post-Truth, der Donald Trump og Boris
Johnson vinner valg og påvirker internasjonale forhold ved å lyve ufortrødent.

Eksistensiell ærlighet handler ikke først og fremst om bokstavelig sannhet, men om en vilje
til å forholde seg til virkeligheten slik den er, ikke slik vi håper og forventer. Veien dit er full
av paradokser: Filmregissøren Steven Spielberg og forfatteren Kazuo Ishiguro nærmer seg
det genuint menneskelige ved å lage fiktive fortellinger om roboter med kunstig intelligens.
Forfatteren Philip Roth gjør det samme når han skriver om sin oppdiktede romanfigur
Nathan Zuckerman, men ikke når han forsøker å gjengi biografiske fakta fra eget liv. Og selv
om meditasjonens spontane tankestrøm inneholder en vill blanding av fantasi og virkelighet,
er dens frihet likevel en forutsetning for å nærme oss den vi er på bunnen, vårt sanne selv.

På dette Acem Forum slippes tidsskriftet Dyade nr. 4 2024, som nettopp har tittelen
«Sannere enn virkeligheten – om fremtid og fiksjon i film og romaner».