Om meditasjon og undervisning i coronatiden: Hemmelige våpen og helsikkens høner

Hva kan en presset lærer få ut av meditasjonen i en krevende tid?

“Jeg føler meditasjon er et slags hemmelig våpen jeg skulle ønske jeg hadde lært for lenge siden.” En liten gruppe på nybegynnerkurs reflekterer rundt det at de har lært å meditere. Utsagnet kom fra en lærer. 

Jeg jobber selv som lærer i barneskolen, og skjønner godt hva hun mente. Et yrke med høy intensitet og forventninger fra mange kanter. Som timelærer forholder jeg meg til 63 elever i løpet av en uke. Mange har langt flere elever.

63 relasjoner er krevende å vedlikeholde. Men i yrket mitt er det helt nødvendig. For forskning viser at relasjonen til læreren, er en av de enkeltfaktorene som teller mest for elevers læring i skolen. Så relasjonsbygging i jobben min er viktig. Det er med dette jeg vil trekke inn meditasjon.

En vanlig arbeidsdag begynner og slutter med 30 minutter meditasjon. Før frokost og før middag. Ettermiddagsmeditasjonen er ofte ladet med konflikter som ikke løste seg, alt jeg glemte å gjøre og uklare situasjoner som står frem i nytt lys. Acem-meditasjon sorterer dagen som var. Tweedjakka blir hengt i skapet.

I morgenmeditasjonen jobber jeg med å tåle meg selv. Tåle meg selv i krevende situasjoner. Situasjoner der planen går i vasken, min autoritet utfordres og tålmodigheten er bunnskrapt. Da er det lett å spille på de dårlige strengene. Trykke på de store knappen. Bli sint og sur og mutt og matt.

Opplevelsen av å ikke ha kontroll er vond, og aktiverer en lav selvfølelse. Impulsen til å gjeninnsette orden øyeblikkelig er sterk. Etter 14 beskjeder til en elev som forstyrrer, har jeg mest lyst å rope “Hold kjeften på deg, jævla drittunge!”. 

I dypet av mitt eget sinn står jeg i et forhold til meg selv. Når jeg utfordres av elevene, er det også mitt eget forhold til meg selv som utfordres. I meditasjonen åpner metodelydgjentagelsen for det som kan være vanskelig. Den kan bli som elevene i klasserommet; løper, kaster viskelær, snakker og forstyrrer. Jeg blir dum og ikke god nok. “Hvordan kan jeg utsette elevene for en lærer som meg?” og “Jeg må være dum som ikke fikser metodelyden.” 

I dypet av mitt eget sinn er jeg også på den andre siden av kateteret. Jeg er eleven. Eller barnet som lærte av de voksne hvordan det uønskede eller ubehagelig skulle håndteres. Jeg lærte av de voksne, hvordan jeg skulle håndtere meg selv. Og det jeg lærte var at tålmodigheten brått kan ta slutt.

Først gjelder det å overse. Overse til begeret renner over og foten settes ned. Hardt! Det har elevene mine fått merke mange ganger. Og det samme mønsteret gjentas i meditasjonen. Etter 14 ulike forsøk på å ta metodelyden ledig, får jeg lyst til å gripe den i halsen og sette den i et bur. Som en helsikkens høne.

Klasserommet kunne vært et godt utgangspunkt for refleksjoner sammen med en veileder eller psykolog om hvordan jeg kunne jobbe med meg selv som person eller lærer. Heldigvis er det både enklere og rimeligere å jobbe og forstå disse mønstrene i meg selv gjennom Acem-meditasjon.

Der står jeg i klasserommet hver gang jeg lukker øynene og gjentar metodelyden. Stort sett går det rolig for seg, men i perioder er det også krevende.

Min plan om en lett metodelyd går i vasken, og tålmodigheten utfordres. Ro og orden! Etter 14 ulike forsøk på å ta metodelyden ledig, minnes jeg ordene fra meditasjonsveilederen om å være i ubehaget. Gjenkjenne usikkerheten og la metodelyden får være uklar, vrang, unnvikende og rotete. Omformulere hvordan jeg snakker til meg selv. Fra “Skjerp deg gutt!” til “Det er ubehagelig å være i usikkerheten, men det går helt fint.”

  • Jan-Egil Finne

    Kurslærer i Acem. Jobber som allmennlærer og kunstner.

Ok