Paul Bleys musikk er full av små pauser som gir deg et sekund eller to til å la forrige tone synke inn før han fortsetter med den neste. Pianotonen får tid til å dø helt ut og synke videre innover i sinnet ditt.
En av de mest besnærende tittelene på en plate jeg vet om, er Paul Bleys plate Open, To Love. Open To Love hadde vært lett å skjønne. Men Åpen, for kjærlighet? Dette lille kommaet, kunstpausen, som gir gjerne hjernen noen millisekunder til å fabulere og skape bilder rundt det å være åpen, før den går videre til det å elske. Åpen? Å elske? Eller åpen for å elske?
Paul Bley’s musikk er full av de samme kommaene, de samme små pausene, som gir deg et sekund eller to til å la forrige tone synke inn før han fortsetter med den neste. Gir pianotonen tid til å dø helt ut og synke videre innover i sinnet ditt.
Tonegangene er kan være både vakre og disharmoniske. De harmoniserer og de provoserer. Enkelte tangentanslag føles nesten som en finger i øyet.
Dette er musikk som må føles, og ikke forstås. En mann, og ett piano. Toner som føles som nålestikk i sjelen, som i åpningsmelodien Closer. Ida Lupino er en langsom meditasjon over et enkelt, gjentagende tema.
Tittellåten, Open, To Love er som en reise der Bley ved hjelp av tangentene leter frem og utforsker skjøre, vare stemninger. Det fascinerende er disse bittesmå pausene, kommaene, som Bley tar underveis, der han liksom kjenner innover før han fortsetter. På mange av sangene stikker han rett som det er hånden inn i flygelet og spiller tonene direkte på pianostrengene, som om det var en harpe.
Paul Bley spilte på 50- og 60-tallet med Charlie Parker, Lester Young, Charlie Mingus og Art Blakey, og ga også ut plater med en egen trio. I et intervju med Down Beat fra 1955, med tittelen «PAUL BLEY, Jazz Is Just About Ready For Another Revolution», snakket han om at han ville skrive musikk som ikke sentrerte rundt akkorder.
På slutten av 50-tallet begynte han å spille med unge avantgarde musikere som Don Cherry og Ornette Coleman. Og på sin Europa-turne i 1961 med trioen Giuffre 3, sjokkerte han publikum med å spille frijazz istedenfor den tradisjonelle bebop jazzen publkum forventet.
Open, To Love, fra 1972, er Paul Bley’s første soloplate. Den ble utgitt på plateselskapet ECM, og er nevnt som en av platene som definerte ECM’s visjon – «The Most Beautiful Sound Next To Silence».
Et morsomt poeng er at av de syv låtene på platen, er tre skrevet av hans ekskone Carla Bley, mens to andre er skrevet av hun som skulle bli hans neste kone, Anette Peacock.
Musikken på platen lar seg vanskelig sette i bås - jazz, frijazz, avantgarde? Det virker ikke viktig. Dette er lyden av en mann, som bruker sitt piano til å utforske sine innerste stemninger og følelser. Og tar seg tiden underveis til å ta små pauser for å lete inni seg før han lar tonene komme ut.
- Andreas Tryggeset
Kurslærer i Acem. IT-arkitekt.
