Nick Cave har laget plate i koronaens tid: The pandemic came – the world went into lockdown, and fell into an eerie, self-reflective silence
Idiot Prayer – Nick Cave alone at Alexandra Palace er Nick Cave alene med et piano. Nick Cave’s av og til teatralske og selvbevisste sceneshow er her barbert bort. På denne platen, som også er blitt til en film, er det kun Nick Cave, omgitt av teknikere, kameroperatører, Covid-voktere med hurtigtester og termometer. En stor konsertsal, belysning som understreker tomheten. Og midt i denne salen, et svart piano og en svartkledd mann.
Her er svært mange av Nick Cave’s mest kjente sanger (og noen som ikke er så kjente) plukket fra hverandre i sine enkelte bestanddeler. Og deretter satt sammen på nytt, slik at bare det viktigste, essensen av hver sang, er tilbake.
Savn og lys
Cave mistet i 2015 sin sønn Arthur. Han falt fra en klippe i LSD-rus. De siste platene har direkte og indirekte vært preget av dette. Og det er som om man også på denne platen kan høre skyggene fra dette savnet. Det er mørkt. Men akkurat som på omslagets bilde av denne store tomme salen, er det også lys som strømmer inn. I detet formatet kan man virkelig høre hvor gode sanger og tekster Cave har.
Det er vanskelig å plukke favoritter på denne platen. Into My Arms og (Are You) The One That I’ve Been Waiting For) gjengis ganske likt med originalversjonene fra min favoritt Nick Cave plate, The Boatman’s Call. Men det er som om settingen, ensomheten i den store salen, understreker disse sangenes intense lengsel etter kjærlighet enda mer.
Karantenetid
Cave’s signaturmelodi The Mercy Seat, sangen om en dødsdømt som henrettes i den elektriske stol, kommer her i en versjon der mye av sinnet i originalen er lagt bort til fordel for sorg, oppgivelse og anger.
Nick Cave er en artist som er intenst opptatt av Døden og Gud. Han har beskrevet mildningen av sin musikk som en konsekvens av at han har skiftet oppmerksomheten fra det gamle testamentet til det nye. Fra død, terror og katastrofer til noe som er mer håpefullt og, til tross for alt det mørke, har lyset i seg. Denne platen er etter min mening den som best viser frem sorgen, men også skjønnheten og håpet, i Cave’s musikk. En plate for en karantenetid.
- Andreas Tryggeset
Kurslærer i Acem. IT-arkitekt.
