Musikk: Gustav Mahlers symfonier

Døden var alltid til stede I Gustav Mahlers liv. 6 av 14 søsken døde som små barn. Som 15-åring mistet han sin yngre bror Ernst (13) etter lengre sykdom. Året han fylte 29 år mistet han sin far, sin mor, og sin søster Leopoldine. Da Mahler var 35 år gammel, begikk hans yngre bror Otto selvmord. Noen år senere døde han datter Anna Maria av skarlagensfeber, bare 5 år gammel

Når man hører Mahlers symfonier, kan man høre noe av dette gjenspeile seg. Musikken inneholder liv, død, skjebne, voldsomme følelser. Det vakre og det groteske. Sorg. Men også livsappetitt og voldsom glede. Det lette, lystige og overfladiske er ikke mye tilstede her.

I sin samtid, frem til han døde I 1911 bare 51 år gammel, var Gustav Mahler først og fremst kjent som en av de fremste dirigentene. Han var blant annet sjefsdirigent I Wiener Hofoper, New York Metropolitan Opera, Wienerfilharmonikerene og New York Philharmonix. Komponere gjorde han på fritiden, især om somrene.

Etter sin død ble hans musikk glemt. Først etter krigen begynte musikken å bli spilt igjen. Når jeg hører på Mahler’s symfonier, setter jeg gjerne på Leonard Bernsteins tolkninger. Han var den første som spilte dem inn i sin helhet. Han var en lidenskapelig forkjemper for Mahlers musikk.

Bernstein identifiserte seg med Mahler. Begge var både dirigenter og komponister. Begge var jøder, oppvokst i et overveiende kristent samfunn. Begge hadde voldsomme stemningssvingninger, som man kan kjenne igjen i musikken de skapte

Mine favoritter er 2 og 3. symfoni. Her finnes denne særegne blandingen av sang og symfonisk musikk som særpreget Mahler. Her finnes voldsomme vulkanaktige følelsutbrudd og vakre adagior. Men hør også på 1. og 4 symfoni, som vel er de mest konvensjonelle, eller 8. symfoni, som har bare to satser, der den siste på 55 minutter! Eller den 9. – Mahlers skjebnesymfoni med undertittelen «Tragisk», skrevet mens han visste han ikke hadde lenge igjen å leve. Mahler er komponisten som får hver symfoni til å inneholde et helt liv.