Film: The Last of Us

En sopp har mutert og tatt over hjernefunksjonen hos mennesker, ikke helt ulikt en sopp som kan infisere maur-hjerner i vår virkelige verden. De infiserte blir gale og infiserer andre. Sivilisasjonen har brutt sammen og anarki herjer.

Jeg hører deg gjespe allerede. Zombier? Apokalypse? Er det ikke nok dårlige  skildringer av det på tv og film? Jo, men denne serien skiller seg ut med kvalitet og fokus på menneskelighet, ikke helt ulikt filmen og romanen The Road, som mange nok kjenner. 

De to hovedpersonene Joel og Ellie settes på strekk gjennom serien. Joel, en mann i 50-årene, en «fikser», opplevde sammenbruddet 20 år tidligere. Han får et oppdrag: Ta med deg Ellie, tenåringsjenta som skal være den eneste immune personen i verden, fra Boston til et vennligsinnet miljø i midt-Vesten for å være opphav til en vaksine. De må gjennom fiendtlige områder med store farer som lurer. Joel sliter med tapet av datteren og med tanken på skrekkelige ting han har gjort. Ellie, som aldri har sett en «normal» verden, søker relasjoner og tilhørighet i livet. Det er en nølende utvikling mellom de to i retning av et komplekst far-datterforhold, selv om det er det siste de to ønsker. 

Det er deilig å se en serie der hovedpersonene ikke primært er narsissistiske. Skildringen av Joel gir også et til dels positivt mannsbilde. Her er en mann som tar ansvar og etterhvert setter egne behov i bakgrunnen. De to må lære å stole på hverandre for å overleve. Samtidig er man sårbar når man stoler på noen i en kaotisk verden. Mange dilemmaer.

Det er en strime av håp her. Og det er en avvisning av nihilisme i en verden som har brutt sammen. Det er alltid mulig å være menneskelig og anstendig. Serien har mange gripende øyeblikk. Casten kunne ikke vært bedre. Serien er påkostet og imponerende. Den er basert på et dataspill, og det er interessant at disse formatene kan fungere sammen.  

Hvis du vil gi den en sjanse finner du den på HBOMax.