En selvbiografisk historie til å kjenne seg igjen i
I sin nye film minner Steven Spielberg oss om hvor dramatisk det er å vokse opp. Den selvbiografiske historien om familien Fabelman er fortalt med fortellerkunst, filmerfaring og - må vi si - ærlighet av den store publikumsforfører Spielberg.
Sett utenfra er ikke familien Fabelman så spektakulær kanskje, men sett innenfra er det rikelig med traumatiske hendelser og sprengstoff. Den unge Sammy (Spielberg selv altså) vokste opp i en jødisk familie i New Jersey, men flyttet etter farens karriereskifter til Arizona og så California. Ikke uvanlig, men for gutten var det svært vanskelig å bli revet opp med røttene.
Faren var en en briljant computerspesialist, anstendig og velmenende, men også fjern og hjelpeløs i forhold til familien. Moren var familiens kraftsenter: Konsertpianist som hadde gitt opp karrieren for familiens skyld. Kreativ, spennende, full av energi. Men også uforutsigbar og med en dragning mot farlige situasjoner. Hun hadde også en narsissistisk streng som skulle bidra til å sprenge familien.
En av den unge Spielbergs formende opplevelser var da han ble tatt med på kino for første gang som 7-8 åring for å se «The Greatest Show on Earth», en storfilm om et reisende sirkus. Filmens sluttscene, en togkollisjon, slo ned som en bombe i gutten. Det var sjokkerende og gutten hadde gjentatte mareritt etterpå. Han gjenskapte hendelsen hjemme gang på gang med leketogene sine, så begynte han å filme togkollisjoner med hjemmekamera for å bearbeide inntrykket.
En regissør var født. Å gjenskape sterke inntrykk og traumer med filmkamera ble måten gutten forholdt seg til vanskeligheter. Familien ble etterhvert splittet på en vond måte. Gutten brukte kameraet til å forstå og til å håndtere sine følelser. Spielberg tegner et empatisk bilde av foreldrene og den dysfunksjonelle familien, og vi skjønner at han har fått med seg ressurser fra begge foreldrene. Det er også tydelig at han aldri blir ferdig med minnet om foreldrenes skilsmisse.
Fortiden er med meg hele tiden, sier Spielberg om arbeidet med å lage denne filmen.Historien er drivende godt skildret, som vi jo kan vente av Spielberg. Det virker troverdig og ekte, og vi forstår hvordan de formende opplevelsene i familien har gjort fortelleren til den han er. Den voksne Spielberg blir aldri ferdig med å bearbeide. Det blir en tydelig linje mellom barn og voksen person. Og håndverket er fremragende som alltid hos Spielberg.
Nok en glimrende film fra en av de største filmskaperne.
- Folke Gravklev
Journalist og produsent i NRK. Kurslærer i Acem.
