Film: Stephan Zweig

Stefan Zweig var den mest populære tyskspråklige forfatter i mellomkrigstiden ved siden av Thomas Mann og en fremstående intellektuell og humanist. Han vokste opp i det kulturelt rike jødiske miljøet i Wien rundt forrige århundreskifte og er mest berømt for romanen Sjakknoveller og selvbiografien Verden av i går – en europeers erindringer, som kom ut etter hans død. Her beskriver han hvordan hans familie og hele den rike jødiske kulturen og verden han kjente, ble utslettet av nazistene. Stefan Zweig var representant for en høykultur som forsvant med de to verdenskrigene. 

I den tyske filmen Før Daggry (Vor der Morgenröte) av den spennende tyske regissøren Maria Schrader skildres de siste leveårene til Stefan Zweig, før han og hans kone tok selvmord i Brasil i 1942.

Filmen er ikke så mye en filmbiografi som den er en psykologisk studie av denne mannen som ble innhentet av sitt eget humanistiske verdensbilde. Den pasifistiske Zweig kjempet mot nazismen med artikler og bøker og mente det var den eneste måten barbariet kunne bekjempes på. Han flyktet til USA og senere Brasil i 1934. Her var han i sikkerhet, men plaget av depresjoner og skyldfølelse. Den kanskje mest interessante karakteren er Zweigs første kone Friderike, som Zweig hadde dumpet til fordel for sin unge sekretær Lotte. Omgivelsene er stort sett høflige og servile overfor åndsmennesket Zweig, men den kraftfulle ekskona, som hadde kommet seg til New York og bestyrte hans forretninger derfra, realitetskonfronterte ham. Dette åpner for interessante scener der vi ser bak Zweigs fasade. 

Filmens siste scene er den beste. Zweig og konas selvmord er et faktum og kamera viser rommet sett fra de dødes perspektiv. Vi ser hvordan personene som kommer inn i rommet reagerer på synet av de døde. Det er vantro, tårer og hulking, rådløs stillhet og hektisk aktivitet.

En velspilt og psykologisk interessant film er dette blitt.