Eksplosiv film om kunst og rasemotsetninger.
Ma Rainey´s Black Bottom er en film basert på et teaterstykke fra 1984 om en innspilling i et musikkstudio i Chicago på 1920-tallet med den legendariske bluessangerinnen Ma Rainey og hennes band.
Rasismen i USA ligger tungt over handlingen, med de rasistiske Jim Crow-lovene, vold, diskriminering og økonomisk utbytting av den svarte befolkningen.
«Hvite mennesker forstår ikke blues», sier Ma Rainey. «De forstår ikke at det er livet som taler».
Historisk skikkelse
Ma Rainey er basert på en historisk skikkelse, forgjenger og mentor til Bessie Smith. Hun er en vanskelig artist, en som krever total musikalsk kontroll, driver musikere og studioeierne til fortvilelse, og insisterer på at alle skal få betalt som avtalt (ikke en selvfølge). Stemningen er eksplosiv, bedre blir det ikke av at avgrunner åpner seg også mellom musikerne.
Eierne av platestudioet er griske og smålige, de bryr seg om profitt men lite om musikk.
Ma Rainey, spilt av Viola Davis, er en kruttønne av en karakter. Hun vet at det eneste hun har som sort artist er eierskapet til musikken og sin fantastiske stemme. Hun feier gulvet med studioeierne og nekter ethvert kompromiss.
Galskap i rommet
Bandet hun har med seg er dysfunksjonelt. Det er sex og svik i krokene. De eldre svarte musikerne blir tildelt smuler for sin kunst, men har resignert. Den unge, begavede trompetisten Levee er mer ekspansiv. Han mener Ma Raineys musikk er gammeldags. Kanskje han kan ta over med sitt eget band?
Spenningene er voldsomme. Det er galskap i rommet. Traumatiske opplevelser med lynsjing, voldtekter i familien og grov rasisme preger disse menneskene som prøver å tilpasse seg en hvit verden uten å miste menneskelighet og selvrespekt.
Sjeldent mer krutt
Ma Rainey setter skapet på plass. Hun nekter å synge en tone før alle krav er imøtekommet, og da mener vi alle krav. Men vi sanser også hennes sårbarhet. Kunsten er det eneste hun har av valuta i en hvit verden. Handlingen eskalerer, og på slutten ligger en igjen død og en annen har fått livet ødelagt.
Viola Davis som diva og bluesdronning med urkraft må trekkes frem. Men også Chadwick Boseman, en av sin generasjons beste svarte skuespillere (som spiller Levee, den unge trompetisten), er eksepsjonell. Boseman døde rett etter disse opptakene.
Man har ikke lykkes helt med overføring fra scene til film. Det blir noe passivt ved kameraføringen, og regien er stillestående. Men du ser sjelden mer krutt i en film enn dette.
Du ser filmen på Netflix.
- Folke Gravklev
Journalist og produsent i NRK. Kurslærer i Acem.
