Nyinnspilling av sterk krigsfilm uten helter.
Romanen Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque kom ut i 1928 og var en av det forrige århundres mest leste bøker. Den ble filmet i 1930 i en stor Hollywoodproduksjon. I år er det kommet en ny, tysk versjon.
Boken er ikke en heltehistorie. Den ble forbudt og brent da nazistene kom til makten. Remarque sa selv at han ikke ønsket å skrive en antikrigsbok, han ønsket å skildre sine egne opplevelser.
Filmen skildrer det siste halvannet året av første verdenskrig gjennom tapernes øyne. Det vil si, i denne filmen er det bare tapere. Det er en skildring av livet i skyttergravene og unge menn som blir gamle på få uker, hvis de overlever.
Vi møter unge friske tyske tenåringer som rives med av entusiasme for krigen og melder seg til tjeneste, spørsmålet er bare hvor mange uker det skal gå før de marsjerer triumferende inn i Paris og kan sjarmere unge parisiske kvinner.
Slik skulle det ikke gå. Istedenfor dras de inn i et uendelig helvete av kaos, slakt, blod, uutholdelig larm, lidelse og brutalitet. De unge soldatene kastes dårlig forberedt inn i kampene og rulles over igjen og igjen av franske tropper med sine kanoner, tanks og flammekastere.
I en scene ser vi døde soldater bli skrelt av uniformer og undertøy. Klærne går til resirkulering, og så får den nye, naive rekrutten klærne. Han merker seg at det allerede står en annen navnelapp i klærne, men sersjanten lyver og sier at uniformen nok hadde vært byttet fordi den var for liten. Så bærer det til fronten og helvete.
To og en halv time med skyttergravshelvete høres mye ut. Filmen er tidvis hard å se på, men den er mektig og svært vellaget. Og selv i dette menneskeskapte helvetet driver skyene vakkert over, trærne suser i pausene i kampene og revemor dier sine valper.
En interessant sidehistorie er den politiske manøvreringen i tiden før kapitulasjonen. I den berømte jernbanevognen i Compiegneskogen sitter den franske marskalken og er mest er opptatt av å oppnå maksimalt ydmykende betingelser for tyskerne. En tysk politiker prøver å få til kapitulasjon, fordi krigen er tapt og videre nedslakting av egne soldater er komplett meningsløst. Men generalene er generaler, uten interesse for sine soldaters lidelse. Den tyske toppoffiseren motsetter seg den ydmykende våpenhvilen og sender sine traumatiserte soldater i et siste slag for å oppnå noe ære. De rekker det akkurat før klokken 11, da våpenhvilen skal tre i kraft. Ære blir det ikke, og soldatene ligger døde og blødende igjen i store mengder i det fredsklokkene slår. Generalen står på sin balkong bak fronten og nyter en god sigar.
Intet nytt fra vestfronten peker på hva krig er. Det bør vi ikke glemme, ikke minst i tider hvor krigen oppleves nærmere enn på lang tid. Et pasifistisk manifest er verken boken eller filmen, heller en observasjon av hva slags helvete mennesker med jevne mellomrom manøvrerer seg inn i.
Filmen kan du se på Netflix.
- Folke Gravklev
Journalist og produsent i NRK. Kurslærer i Acem.
