Meditasjonslærer Carl Henrik Grøndahl ga seg i 2020 som redaktør i Acem-magasinet etter 25 år i stolen. Hva var det som holdt ham gående?
- Uansett hva slags arbeid man gjør i Acem, gir det noe tilbake, hevder Carl Henrik Grøndahl.. - Du kobler deg på noe. Får kontakt med en understreng, som klinger i dypet. Den er nærmest i meditasjonen og særlig i lańgmeditasjoner, men den svinger også når du engasjerer deg i Acem-arbeid.
- Så redaktørjobben har vært meningsfull?
- Når du setter deg ned med blanke sider og vet at du nå må bruke en time på å detaljformatere Acem-programmet i InDesign for ærtende gang, har det nok knepet med lyst og driv noen ganger. Men du vet at for noen er det akkurat dette arrangementet som holder motivasjonen oppe. Da får jobben mening.
Teknologisk utvikling
Acem-magasinet kommer i dag ut to ganger i året på papir. Fire ganger på nettet. Fram til 2002 fant syv trykte numre veien til postkassene. Fra 2009 seks og året etter redusert til fem. De siste tjue årene har flesteparten vært redigert og uttegnet av Carl Henrik Grøndahl.
Straks ett nummer var ferdig, var det bare å gå løs på neste. Redigere og skrive tekster, finne bilder, purre skribenter, få alt inn på layout-programmet InDesign.
Den tidligere redaktøren humrer når Acem-magasinets reporter minner ham på noe han har sagt ved en annen anledning, at den feedbacken han fikk, var klager når noe ble feil. - Ikke bare sant. Mange har i årenes løp takket for bladet. Men det var sikkert en grunn til at jeg kom med det sukket. Gleden ligger uansett i prosessen. I det skapende arbeidet.
Som all innsats i Acem er redaktørjobben ulønnet. Carl Henrik Grøndahl. har vært aktiv i Acem siden 1970, meditasjonslærer siden 1974. Han har lært flere tusen å meditere, ledet kurs og retretter, holdt foredrag, jobbet på loppemarkeder, skrevet og skrevet, både PR-materiell og utallige artikler, laget plakater, kursaviser og løpesedler og vært redaktør for Dyade i trettifem år. For å nevne noe.
Carl Henrik Grøndahl tilhører den generasjonen som ga ut skoleaviser trykket på spritduplikator. Før kopimasḱinene dukket opp. Da han begynte som journalist i Stavanger Aftenblad i 1974, ble avisen fortsatt satt med bly. Gutenberg levde i beste velgående. Etterhvert kom overgangen til offset. Også Acems publikasjoner var med i utviklingen.
Noen husker fortsatt stensilene med korrekturlakk, og senere det som het letraset til overskrifter. Derfor var det litt av en revolusjon på begynnelsen av 1990-tallet, da kurslærer i Acem, Odd Busmundrud hadde fått tak i og satt seg inn i spissteknologien, et dataprogram som gjorde det mulig å lage layout på skjermen: PageMaker, en forløper til InDesign.
- Man må kanskje har vært innom stensilmaskinen for å skjønne hvor nyskapende og frigjørende denne arbeidsformen var. Odd hadde lært seg å bruke dette nokså kompliserte programmet ved å lese instruksjonsbøkene. Den tålmodigheten har ikke jeg, så jeg lærte det litt etter litt ved å sitte sammen med ham og lage noen årganger av bladet.
- Den kunnskapen han overførte, har jeg hatt stor glede av i mange sammenhenger siden. Ser jo i ettertid at jeg har laget mye stygg og dårlig layout. Den estetiske sansen var ikke alltid på høyden. Men forhåpentligvis ble det litt mer brukbart med årene.
Språkliggjøre erfaring
Én funksjon Acem-magasinet har, er å informere om arrangementer. Like viktig er å bidra til å språkliggjøre selve meditasjonserfaringen, understreker Grøndahl.
- Selve meditasjonen er språkløs. Men utenfor meditasjonen må man søke ord og begreper som kan være dekkende for det man erfarer. Det er et arbeid Acem har dukket ned i gjennom mer enn 50 år nå. I letingen må understrengen klinge med, og erfaringen er aldri endelig forstått og beskrevet. Skrivingen blir med andre ord en genuint åpen prosess. På vei, men aldri i mål. Og nettopp her ligger gleden.
Gjerne flere stemmer
Hvis Grøndahl skulle ønske seg noe for Acem-magasinet, måtte det vært at flere ga seg i kast med å språkliggjøre meditasjonserfaringen. Blant de 100 000 som har lært Acem-meditasjon, er det så ufattelig mye kunnskap, påpeker han. Livene er så forskjellige og det hadde vært givende å høre mer dem.
– En gang intervjuet vi en trailersjåfør som mediterte bak i bilen. Den slags erfaringer skulle jeg gjerne sett mer av i bladet.
Liv og arbeidsliv
Carl Henrik Grøndahl er i dag pensjonist etter å ha jobbet som journalist i Stavanger Aftenblad og Aftenposten og i ulike lederstillinger i NRK. Når han i dag ser tilbake, mener han at meditasjonen har hatt stor betydning for både liv og arbeidsliv. Han beskriver seg som en nokså nevrotisk ung mann da han lærte Acem-meditasjon som 22-åring. Livet var uklart. Hva skulle han jobbe med? Og hva var hensikten med det hele?
Meditasjonsfaringen og fellesskapet i Acem gjorde at spørsmålene falt til ro.
– Ethvert liv har nederlag, også mitt, man er aldri fritatt. Likevel erfarer jeg at livet har mening. Meningen både kan og må formuleres på mange måter. Men jeg fant min. Meditasjonen ga meg en trygghet og en slags større, indre målestokk.
Meditasjonen gir dessuten også god psykisk kondis i arbeidslivet. - Regelmessig meditasjon gjorde nok at jeg etter alt å dømme tålte lange, trasige møter, konflikter, surr og sånt som innimellom blomstrer på enhver arbeidsplass, bedre enn mange.
Acem som skriveskole
Det å skrive i Acem beriket dessuten arbeidet med å skrive i avisene. Eller rettere sagt, de ulike skrivearbeidene har beriket hverandre.
På den ene siden formet arbeidet i de profesjonelle mediene et grunnleggende journalistisk håndverk. Det å jobbe med «revene i Akersgata» ga en grunnutdanning og en praktisk forståelse av nyhetsformidling i samtidens språk.
På den annen side var Acem også en viktig og tøff skriveskole. Det var rødblyant, åpen diskusjon og stadige krav om høyere språklig presisjon.
Det var sunt, forteller Grøndahl. – Jeg lærte å finne dramaturgi og smidighet i språket.
– Det høres også ut som om det lå en del vekst og modning i en slik prosess?
– Ja, helt klart. Man lærer å gi slipp på investeringer. Det er ikke alltid lett å bli sett utenfra og kommentert på, særlig ikke når man har jobbet lenge med en tekst. Da kan det være befriende å merke etterhvert at man ikke behøver å forsvare seg, men kjenne gleden ved at andres innspill gjør ditt skriftstykke bedre.
Med Acem-magasinets overgang til digitale flater ser Carl Henrik Grøndahl at det er på tide gradvis å gi slipp på papir.
- Yngre folk må overta, de som lever tettere på samtidens språk. Det å lage Acem-magasinet i tjuefem år skal man jo egentlig ikke gjøre, humrer den mangeårige redaktøren. – Det er strengt tatt ikke forsvarlig, verken fra redaksjonelle eller estetiske hensyn. Men det har vært en lang og spennende reise.
Intervjuet av Mattias Solli