Til minne om Rolf

Kontakten med Rolf var alltid preget av noe lyst, varmt og vennlig. Han var en interessert og engasjert person, en god lytter, kunnskapsrik og spennende samtalepartner. Sosialt etterlot han seg lite rester, men mye god stemning.

Han lærte å meditere i september 1970. Da var han 20 år gammel, en våken og følsom ung mann fra landet med briller. Raskt grep han essensen av vår meditasjon. Akkurat da studerte vi i samme bygg på Blindern. En dag traff jeg ham tilfeldig. Vi kom i prat. Det skulle bli begynnelsen på et langt og godt vennskap og et omfattende felles engasjement i Acem.

Han studerte sosiologi, senere historie, og tok mellomfag og hovedfag i nordisk språk og litteratur. Han var begavet, filolog av hjerte, sinn og lynne. Som eksempel nevnes at han underveis i studietiden redigerte hele 12 bind for Aschehoug Forlag med nye romaner og fortellinger funnet etter forfatteren Mikkjel Fønhus. Etter endt studium skrev Rolf den mest omfattende biografien om Fønhus som til nå finnes. Ut fra dens bredde og dybde kunne den godt vært en doktoravhandling.

Bøkene til Fønhus omhandlet uberørt natur, utemmede naturkrefter; de vekket fornemmelsen av en annen dimensjon ved tilværelsen enn urbanlivets hektiske mangfold. Det var et eget sus i bøkene hans fra Trollelgens rike og Det skriker fra Kverrvilljuvet, tittelord hentet fra bøkene hans. De talte til noe i Rolf.

Litteratur var viktig for Rolf. Uansett hvordan man følger linjene i hans liv, ender man i litteratur og reflekterende perspektiver. Tidlig som student var han medlem av Studentersamfundets bokutvalg. En nær slektning av Rolf, John Brandrud, filolog og motstandsmann under krigen, var overbibliotekar ved universitetsbiblioteket, først i Bergen, senere i Oslo. Senere ble han statsstipendiat.

Da Rolf fant sin svenske ektefelle, Anna von Sydow, mor til hans to døtre, Klara og Lovisa, viste det seg at Annas far var sjef for universitetsbiblioteket ved Uppsala Universitet. En del år etter skilsmissen fra Anna innledet Rolf et nytt forhold og ble etter hvert samboer med Martina Gaux, forskningsbibliotekar og forfatter. Hun har utgitt syv ungdomsromaner og tre teaterstykker fremført i Oslo.

Rolf vokste opp i Brumunddal. Her gikk han på folkeskolen, realskolen og gymnaset fra 1957 til 1970, men med ett unntak. Det var året 1967-68, som han tilbrakte i Seattle hos familien til farens fetter, Harold Brandrud; han drev en møbelbedrift. Hjemme i Brumunddal var faren kontorsjef på trelastbedriften Berger Langmoen as, særlig kjent for sin parkett. Moren var hjemmeværende og aktiv som leder av Hedmark Husmorlag.

Rolf var knyttet til Brumunddal og til slekten på Hadeland og Hedmarken. I denne interessen gjenkjente man noen undertoner fra Fønhus. I den første halvdel av 1900-tallet sto ulike tenkesett opp mot hverandre, mellom det tradisjonelle agrarsamfunnet og den urbane fremveksten i kjølvannet av den industrielle revolusjon. Noe av dette fantes også i motsetningene mellom mors- og farssiden av slekten hans. De sto på hver sin side av skillelinjene. Denne spenningen opptok Rolf. I årevis tenkte Rolf på å arbeide med en slektsroman om stoffet, men den skulle aldri se dagens lys.

Rolf lærte altså å meditere i 1970. Han ble kurslærer i Acem i 1973 og meditasjonslærer i 1975 og senere preseptor. Om høsten året 1975, var han i et halvår reisesekretær for Acem med hele Norge som arbeidsfelt. Rolf var dessuten redaktør og bidragsyter til Acems kulturtidsskrift, Dyade, fra 1990 frem til nå. Siste år sto han for to utgaver av tidsskriftet.

På 1980-tallet var han primus motor for Acems spennende kulturseminarer på vårt Skaugumåsen kultursenter. Dit fikk han Salman Rushdie fra England før han ble verdenskjent. Han fikk over nobelprisvinneren Isaac Singer fra USA, Siegfried Lenz fra Tyskland, Göran Tunström og Torgny Lindgren fra Sverige, Poul Behrendt fra Danmark, Stein Mehren og Tor Edvin Dahl fra Norge - for å nevne bare noen.

I flere år var Rolf dessuten leder av sommerretrettene for Acem Ung, hvor han bl. a. drev lederopplæring og sikret ettervekst i organisasjonen. Som meditasjonslærer var han i flere år faglig ansvarlig for utviklingen av Acem Danmark og deretter Acem Sverige, senere hjalp han med etableringen av Acem Tyskland. Han arbeidet også i flere runder med Acem i Holland og USA. Hvor enn han var, ble han verdsatt for sitt engasjement og sin empatiske evne. Straks hans død ble kjent, strømmet det inn lovprisninger om Rolf og utsagn om hva han hadde betydd for mange - både personlig og i det meditasjonsfaglige arbeidet. Godordene kom fra et stort antall enkeltpersoner i Acem både fra Sverige, Danmark, Tyskland, Holland og USA.

Praktisering av Acem-meditasjon over tid kan bringe en person i kontakt med sine formende erfaringer, ufullstendige sider ved personligheten eller livsutfoldelsen. Det kan vekke ønsker om en videre eksistensiell modning. Rolf var en god og innlevende meditasjonsveileder i denne sammenheng.

Gjennom hans og manges arbeid med mediterende i Tyskland ble det tydelig at krigen fortsatt var en uerkjent, aktiv kraft i mange tyske menneskers psykologi og livsretning - selv om de ikke hadde opplevd krigen, slik deres foreldre hadde. På Rolfs initiativ ble slike meditasjonserfaringer hos etterkrigsgenerasjonen samlet og analysert i et Dyadenummer. Nummeret ble også oversatt til tysk. Det bar navnet «Tyske tårer» eller «Deutsche Tränen». I tillegg innledet han samarbeid med den tyske forfatterinnen Sabine Bode, som noe før hadde utgitt bok om samme emne, den tause etterkrigsgenerasjonens lidelser. Hun lærte å meditere, og sammen med Rolf holdt hun møter om emnet. De trakk fulle hus i Tyskland.

Det var alltid en fornøyelse å komme til Rolf med en tekst, noe man hadde lest eller selv hadde skrevet. Han hadde rikelig med assosiasjoner, verdifulle fakta, og interessante referanser å tilføye. Han så raskt sentrale linjer i stoffet og ga gode, innsiktsfulle kommentarer. Selv leste han mye, fulgte med på kulturstrømninger og hadde god teft for hva som var i ferd med å bli sentralt i samtiden, men ikke så gjerne alltid det mest politisk korrekte.

Rolf ble ansatt i NRK fra 1981. Han var først stipendiat, senere programsekretær og redaksjonssjef i kulturavdelingen. Han var innom både P1 og P2. En høst anmeldte han en lang rekke nyutgitte bøker. Etter hvert gikk han over til å organisere interne konferanser som pekte fremover for NRK.

Han la opp Fagdagen i noen år. Senere ble han initiativtaker og ko-leder for den årlige europeiske radiobransjens samling, Radiodays Europe, fra 2010 til 2016. I dette tidsrom steg deltakelsen fra 300 til 1600 personer – til slutt med et tilsig av deltakere fra hele 60 land.

Nå er Rolf gått ut av tiden, men ikke ut av våre savn, minner, meditasjoner og tanker. Gjennom dem kjenner vi ennå hans gode vesen og nærvær i det han etterlot seg; det lekende, lette og godlynte. Han fikk en brå og plutselig død. En måte å gå bort på som sparer den det gjelder for en mye smerte, gradvis forfall og lidelse. Men en brå død er vond for dem som lever videre. Mange av oss synes han forlot oss altfor brått, altfor tidlig. Brå død gir ingen anledning for avrunding, takk og avskjed. Men i våre minner og tanker følger vi ham et lite stykke på veien mot støvet, stillheten, tidløsheten, lyset og til slutt glemselen.

Vi minnes det som er så karakteristisk for Rolf: det lyse, varme, lekende og vennlige.

Takk for følget, Rolf. Fred over ditt minne.