Verdensmester i Acem-meditasjon?

Ved å følge instruksjonene i denne artikkelen vil du kunne meditere på internasjonalt toppnivå. Du blir kalt opp på pallen, lyskasterne blender deg, applausen drønner.

Alt dreier seg om deg nå: Anerkjennelsen, beundringen. Dette øyeblikket har du ventet på. I årene som kommer skal det nære deg. Det skal gi påfyll og motivasjon. Det skal gjøre deg til en overskuddsperson, en romslig partner, en dyktig medarbeider og respektert fagperson.

Veien til toppen er kort. Du har allerede gått på grunnkurs og lært teknikken. Nå gjenstår bare finpussen. Elitedivisjonen er innenfor rekkevidde.

Dragningen mot å være best blant de beste har født store bragder og tilsvarende store avgrunner. Ideelt sett er meditasjonen et fristed, der ambisjonene som rir oss ellers i livet – erkjente eller uerkjente – kan få luft. Meditasjonens stille aksept gjør det litt lettere å være menneske. Hvis teknikken er en redskap til eksistensiell prosess, er det da noe poeng å snakke om verdensmesterskap?

I meditasjonen er det deg selv du utfordrer. Din evne til nærvær. For å bli bedre til å meditere, må du bli bedre til å feile. Jo mer av din egen utilstrekkelighet du aksepterer i meditasjonen, jo lettere vil det være å gjenfinne ledigheten.

I utviklingen av en meditasjonskarriere (hvis man kan snakke om noe slikt) er det særlig tre milepæler man må passere for å kunne nyttiggjøre seg teknikken. Alle tre handler om aksept – på ulike nivåer, og med ulike konsekvenser. Sett fra den mediterendes synspunkt oppleves de gjerne som hindre mer enn milepæler, og forståelsen av dem på et praktisk nivå – altså i forhold til din egen utførelse – er første ledd i prosessen med å mestre dem.

Første hinder heter spontankonsentrasjon, og er de periodene av meditasjonen der ditt handlende jeg er satt til side av en tanke- eller impulsrekke. Det skjer kanskje allerede når du lærer å meditere, og deretter i hver eneste meditasjon – så lenge du mediterer med en viss grad av ledighet.

Som deltager på grunnkurs blir du fortalt at spontankonsentrasjon er en del av prosessen, og at du skal akseptere at metodelyden blir borte i perioder. Det er enkelt å forstå på et teoretisk plan, men spontankonsentrasjon vil likevel kunne oppleves som forstyrrende. For mye tanker, for intense, feil innhold, for mye kroppslig uro, for mye tretthet. Dette vekker impulser til å unngå spontankonsentrasjon. Det mest åpenbare er ved å gjenta metodelyden hardere. Men det finnes også mer subtile måter. Noen av dem er ubevisste.

Så selv om du er over første hinder på et teoretisk plan, vil det dukke opp igjen senere i meditasjonskarrieren i andre former. Det bringer oss til andre hinder: aktualisering – at ubearbeidet psykologisk materiale kommer til overflaten i meditasjonen.

Vårt psykologiske forsvar – som er bygget opp for å beskytte jeg'et mot smerte – mobiliseres under aktualisering. Det kan bli ubehagelig å meditere: Kroppsmerter, kjedsomhet, rastløshet, uro, engstelighet, aggresjon. Den fredfylte stillheten rakner. Og med den, følelsen av mestring, fornemmelsen av å være underveis mot pallen.

Skal du over andre hinder, må du akseptere at ubehaget er en del av din meditasjon. Unnvikelsesstrategiene er mange, men har fellesstrekk: De bidrar til at prosessen begrenses eller stopper opp. Det kan være å kutte ned meditasjonstiden, eller slutte å meditere helt (meget effektivt). Det kan være å bli aktiv på lyden – skru opp volumet. Eller bli fraværende i lydgjentagelsen, uengasjert, la det skure.

Noen ganger er konsentrasjon/utflytenhet resultat av relativt bevisste valg. Men svært ofte skjer begrensningen av meditasjonseffekten gjennom halv- eller ubevisste prosesser. Det tar tid å oppdage hvordan vi begrenser oss selv i meditasjonen. Men der vi blir vare for at vi har dreid på utførelsen er det alltid noe interessant å utforske nærmere.

De to første hindrene kan overkommes med erfaring. Gradvis kan vi meditere med mer åpenhet i situasjoner der vi før begrenset oss. Tilbøyeligheten til å fordømme spontankonsentrasjon er lettest å legge av seg. Misnøyen med aktualisering gir seg neppe, men det skal ikke mange (mini-)retrettene til før vi får grep om hvordan aktualisering er vevet sammen med stillere faser av meditasjonen.

Tredje hinder for meditasjonsmestringen dreier seg ikke om det grunnleggende samspillet mellom handling og frislipp. Ei heller om å akseptere det som kommer fra det ubevisste (i ulike derivater). Det tredje hinderet dreier seg om å kunne se – og deretter gjenkjenne – det klimaet meditasjonen utføres i. Altså om metatanker.

Her er vi ved kjernen av den ambisiøse mediterendes jag etter pallplassering. Vår forestilling om den ideelle meditasjon er tett knyttet sammen med opplevelsen av oss selv som en god person, en som handler riktig, en som mestrer. I meditasjonen har det å mestre et annet innhold enn den vanlige forestillingen (å være vellykket).  Vi vil også gjerne mestre meditasjon – men vi har bare oppdaget at mestring betyr noe annet.

Når aktualiseringen gjør at meditasjonen fraviker fra idealet vi har laget oss, blir trykket fra metatankene sterkere. Den vurderingen vi gjør av oss selv er ikke lenger nøytral. Den er fordømmende. «Nå gjorde jeg sånn igjen» «Det er noe feil her» «Slik burde det ikke være».

Misnøyen kan være en buldrende foss av anklager. Men ofte er den en mer en rynke i pannen: Nesten umerkelig, likevel nok til å styre opplevelsen av vårt mediterende jeg over i noe negativt. Metatankens perspektiv på den som handler oppleves som riktig. Det er tett knyttet til hvem vi er – og aktiveres av hvem vi ikke vil være. Idealet på den ene siden, forakten på den andre. Og den som forsøker å gjenta metodelyden i klemme mellom de to.

Alle tre milepæler i meditasjonsforståelsen – aksept av spontankonsentrasjon, aksept av aktualisering og oppdagelse av metatanker – nås sjelden uten at vi har vært i undrende dialog rundt meditasjonen vår. Vi blir aldri helt ferdige med temaene, men vi kan få grep om at de er naturlige deler av prosessen – og erfare at det er mulig å komme videre der utførelsen var stoppet opp. Det skjer raskere hvis man får fordypet seg i lengre meditasjonsøkter slik det er anledning til på retretter, der man også har tilgang på kvalifisert meditasjonsveiledning. Acems tilbud til de som har lært meditasjon er godt utbygget. Et fellesskap som kan stimulere til utforskning og erkjennelse. Velkommen til eliteserien?

Ok