Prosjektleder i ung alder: - Meditasjon gir meg en forankring

Elisabeth begynte med Acem-meditasjon som 17-åring. Foreldrene hadde holdt på i mange år og hun var nysgjerrig på hva de drev med.

- Jeg merket fort at det gjorde godt å meditere. Jeg gikk siste året på videregående, og det var mye press. Mye man skulle klare. Meditasjon ble en god pause. Jeg husker jeg noen ganger mediterte ti minutter underveis i skriftlige eksamener. Det gjorde at tankene klarnet. Kanskje kom jeg videre i en oppgave hvor jeg følte jeg var gått i stå.

Retrett

I likhet med mange andre, var det imidlertid først da Elisabeth dro på en retrett at hun virkelig forsto potensialet i teknikken.

I 2003 arrangerte Acem en såkalt World retreat på Ås, med deltakere fra hele verden. Elisabeth delte leilighet sammen med unge kvinner fra India.

Det var en stor opplevelse å se hvordan meditasjonen traff folk i alle aldre, og med alle slags bakgrunner, forteller hun. - Det sosiale samværet på retretten var annerledes enn noe jeg hadde opplevd tidligere. Meditasjonen ga en åpenhet innover, som samtidig ble en åpenhet utover, mot fellesskapet.

Noe falt på plass

På retretten opplevde Elisabeth noe som også er veldig vanlig: Hun sov masse under meditasjonen. I Acem-meditasjon er det ikke et poeng å holde tretthet unna. Snarere hører det til prosessen å slippe det til, sammen med alt det andre som kommer.

Men midt oppi all sovingen falt likevel noe på plass. Hun forsto noe, forteller Elisabeth – noe som ikke lå på et intellektuelt nivå, men som beveget seg på et annet plan.

- Acem har utviklet gode måter å forstå den meditative prosessen på, for eksempel, hvordan man kan møte usikkerhet, rastløshet og negative selv-vurderinger. Men selv om Acem-pedagogikken er erfaringsbasert, er det jo noe annet å oppleve innenfra seg selv hva meditasjonen gjør. 

- Noe av det som traff, var den prosessen som ble satt i gang inni meg selv. På et eller annet plan, føltes det bra, viktig, uten at disse intellektuelle forklaringene vi har på tingene føltes så viktige for meg dengang. Jeg reiste ut i verden etter retretten (først til Italia), og på en måte (uten at jeg egentlig tenkte på det slik den gang), var meditasjonen et hjem jeg hadde med meg. Litt som sneglen som bærer huset sitt med uansett hvor den går. En trygghet, en måte å være i kontakt med seg selv når inntrykkene er mange og omgivelsene ukjente.

Grunnleggende usikkerhet

Det er lett å la seg imponere av Elisabeths CV. Hun snakker seks språk (fransk, italiensk, engelsk, tysk, norsk, svensk og dansk – det siste er visst det vanskeligste) og fullførte doktorgrad som tjueåtte år gammel.

I dag, midt i en periode med to små barn, er hun prosjektleder for flere krevende prosjekter som skal bidra til at Saint-Gobain blir en mer bærekraftig leverandør i byggebransjen. Elisabeth koordinerer og bygger bro mellom forskere, de mange avdelinger som er involvert (produksjon, IT, salg), og eksterne partnere.

Selv beskriver hun en grunnleggende usikkerhet oppi det hele. - Gjennom hele skolegangen var jeg usikker på om jeg var god nok. Jeg var nesten alltid skråsikker på at prøver og innleveringer hadde gått skikkelig dårlig. 

- Fortsatt hender det at jeg ikke sier noe i et møte, eller at jeg ikke ytrer mine synspunkter i en samtale eller diskusjon. Jeg holder igjen og lurer på om jeg overhodet kan noe som helst.

 - Jeg synes dessuten ofte at jeg har ikke fått til noe bestemt i arbeidslivet. At jeg bare roter rundt. Jeg sammenligner meg andre som har bedre jobber, som får til mer og har større innflytelse.

Usikkerheten kan også gjøre at ting ser mørkt ut. – Jeg kan tenke at ‘det her går aldri.’

Meditasjonen bidrar med ro

Etter hvert har blitt klart for Elisabeth at det som regel er en uoverensstemmelse mellom hvordan hun vurderer egen innsats og hvordan andre ser den. Her har meditasjonen og erfaringene med Acems kommunikasjonskurs vært til hjelp.

Meditasjonen bidrar dessuten med en generell optimisme og ro. - Etter at jeg har meditert, kan jeg tenke at ‘joda, det kan gå, og om det ikke går, så har jeg gjort mitt.’ Jeg får også en ro midt oppi usikkerheten. En ro til å kunne være i ting, selv om man er usikker. Kanskje tør jeg mer fordi jeg mediterer.

Som småbarnsmor har Elisabeth dessuten fått øynene opp for en ny dimensjon ved meditasjonen. - Meditasjon har bare blitt enda viktigere etter at vi fikk barn, forteller hun.

- Etter at jeg selv ble forelder, har jeg tenkt at, ‘ah, er det derfor folk mediterer, for å henge sammen.’ Man blir jo satt skikkelig på strekk og får en deadline på alt. Man kan ikke holde på til man er ferdig, men må bli ferdig på den tiden har.

- Små barn kan jo dessuten ha utrolig mye emosjoner. Det kan være vanskelig å bare si, ‘OK, nå må de emosjonene bare få spille seg ut’ når det betyr at seksåringen skriker sammenhengende i tre kvarter. Jeg blir emosjonelt sliten av det. Men meditasjonen hjelper en til å stå i det også.

Prosess

Samtidig kjenner Elisabeth på usikkerheten i omgangen med barna. Hva er riktig og hva er galt? Gjør man for mye eller er det for lite? Man kan bli enig med partneren om å gjøre det på én måte, men så fungerer likevel ikke det neste gang, fordi situasjonen er en annen.

- Det høres ut som det er en parallell til det å meditere? Det som fungerer én gang, fungerer ikke neste gang?

- Ja, og er noe med å bare være i den prosessen. Man vet aldri hva man går inn til. Selvfølgelig kjenner man barna sine, akkurat som man på et vis kjenner seg selv. Likevel vet man aldri hva man får, hva man skal handle i forhold til.

Gi slipp på kontrollen

Meditasjonserfaringen hjelper også med å gi slipp på kontroll. Det handler om å akseptere grensene for ens innflytelse, forteller hun. Jeg føler meg mere til stede, mindre investert, mindre rigid, etter at jeg har meditert.

- Jeg kan fort føle at jeg har ansvaret for alt. Som prosjektleder kjennes det ut som om jeg har ansvaret for alt. Meditasjonen hjelper meg å slippe disse tingene, ikke minst når jeg ikke er på jobb. Men også i selve jobben. Dersom jeg ikke har nok ressurser, for eksempel, så kan jeg ikke levere optimalt. Da må jeg si ifra. Tilsvarende hvis retningen er uklar. Så på et vis må jeg også lede oppover.

Relasjon og kommunikasjon

Noe av det viktigste Elisabeth gjør på jobben, er å kommunisere. Hun må forholde seg til mange forskjellige mennesker, med alle slags bakgrunner og faglige tilnærminger. Hun få dem til å jobbe mot samme mål.

Det er ikke alltid så lett, særlig ikke om sjefene ikke er klare på retningen.

Meditasjonen hjelper til også i det relasjonelle og profesjonelle samspille jobben. Elisabeth blir ikke så lett vippet av pinnen av sterke meninger, forteller hun. Samtidig gir den en åpenhet, en forståelse for hva som spiller seg ut i dialogene.

- Meditasjonen gir en åpenhet, en forståelse for hva som spiller seg ut i dialogen. Det er noe med å kunne lytte til andre, lytte på flere nivåer. Høre innholdet i det folk sier, men også høre hva som ligger bak det som blir sagt, hvilke motiver som spiller seg ut.

Acem-engasjementet

På fritiden gjør Elisabeth en rekke ting i Acem. Mange av Acem-magasinets leser har møtte henne som leder på meditasjonsretretter, kommunikasjonsretter, eller på et av de mange arrangementene i Acems kurslokaler i København.

- Hva er det som driver deg her?

- Jeg synes det meningsfullt å undervise i meditasjon, og kunne gi noe videre til andre. Gi andre muligheten til å få noe ut av meditasjonen.

Når man engasjerer seg i Acem, kan man dessuten se resultatene av det man gjør, forteller hun. – I mange sammenhenger kan man jo ikke det, eller ihvertfall ikke like tydelig. Som i jobben. Resultatet kommer liksom aldri, eller det går så sakte at det er vanskelig å se.

-  Men hvis man ser en person som lærer å meditere og som oppdager nye ting ved seg selv, så er det et resultat som er godt i seg selv. Det er godt å se hvilken betydning meditasjonen kan ha i folks liv, allerede på grunnkurset, og å bidra til å legge til rette for prosessen.

- Jeg har dessuten lyst til å bidra til at Acem fortsetter å leve videre, avslutter Elisabeth. –Det er imponerende å se hvor mye innsats som er lagt i organisasjonen og som stadig legges i organisasjonen.