Nobelpris til Jon Fosse: Det vi ikke kan sette ord på

I begrunnelsen til utdelingen av Nobelprisen i litteratur 2023 til Jon Fosse, skriver det svenske akademiet at Fosses litteratur setter ord på det uutsigelige.  

Hva betyr egentlig dette?

Litteratur kan antyde noe ved tilværelsen som ellers ikke er tilgjengelig for språket. Hadde man kunnet skrive svaret rett ut i klartekst, ville det ikke lenger vært uutsigelig.

Dette har paralleller i den meditative erfaringen.

Fra før vi fikk språk

På den ene siden har det en psykologisk dimensjon. Ved å gjenta metodelyden med ledighet, kan vi bearbeide og slippe til fragmenter og uferdig materiale som kan ha sitt utspring fra tidlig barndom, fra før vi fikk et språk.

Det ikke-språklige i meditasjonen kan også ha å gjøre med noe som ikke er intellektuelt, men mere kroppslig. I meditasjonen trenger vi ikke forstå, vi trenger bare å være der og gjenta lyden sammen med den alltid vekslende spontanstrømmen. Gjennom ledigheten og metodelydens rytme og «melodi» arbeider vi på et mer intuitivt nivå i oss selv.

Åpner for håp

Fosse skriver i sitt forfatterskap om mørke og vanskelige sider ved menneskelivet som for eksempel alkoholisme, om mennesker med angst og depresjon, om ensomhet. Men han skriver med et musikalsk og rytmisk språk, og på en måte som åpner for forsoning og håp. I romanverket «Septologien» lar Fosse hovedpersonen, som er kunstmaler, tenke slik: «ja, ja i mitt liv har det i alle fall vore slik at det er når det har vore som mørkast at lys har synt seg, og då har mørkret byrja å lysa, og slik er det kanskje òg i bileta eg målar, i alle fall vonar eg det….»

På samme måte kan vår spontanaktivitet også inneholde mørke og til tider kaos, men ved hjelp av den ledige gjentagelsen, nærmer vi oss en større avklaring, og metaforisk sett mer «lys». Meditasjonen kan åpne opp stille og lyse sider ved tilværelsen.

Undrende

Det uutsigelige i Fosses litteratur, kan og være knyttet til det man kan kalle livsmysteriet - den nesten sjokkerende enkle oppdagelsen av at verden finnes, bevissthet finnes, at noe finnes i det hele tatt. Også dette har et berøringspunkt i meditasjonsarbeidet: Gjennom den daglige praksisen øver vi opp en holdning til livet som er mer åpen, undrende og vâr enn det den var i utgangspunkt. Vi sitter ikke på alle svar.

Til sist et Jon Fosse-dikt, som kanskje kan gi meditativ inspirasjon:

Snøsong

det å sitja og sjå på eit fjell

gjer meg godt

hjarta blir roleg

og snøen på eit fjell

lyfter andletet mitt mot ein stad

inne i den skimrande snøen

og snøen

i lyset

seier meg

det er deg det gjeld

og då trur eg

at det finst ein stad

som også eg skal finna

der vinden snakkar lågt

og der kjærleik andar

i si lyse stille

av himmel og av jord

og er ein stad for kvile

i ei sky som driv forbi