Meditasjonskronikken: Snarvei til lykken?

En tenåringsjentes møte med Acem-revolusjonen og World Happiness Report. 

«Snarvei til lykken?» For Thea, som var i slutten av tenårene, var det en tiltrekkende tittel på en artikkel i et ukeblad. Jo mer hun leste, desto mer overbevist ble hun om at spørsmålstegnet skulle erstattes av utropstegn: «Snarvei til lykken!» Verden lå åpen foran henne, og ukebladartikkelen bidro til å gi henne tro på fremtiden og seg selv. 

På kurs 

Av praktiske grunner tok det tid før Thea faktisk lærte å meditere. Da hun kom så langt, var det Acem-meditasjon hun valgte blant alle de meditasjonsformene som var omtalt i ukebladartikkelen. Hun fikk sin metodelyd og praktiserte så regelmessig hun kunne. Så kom neste møte på kurset, hvor de skulle dele erfaringer, som kurslæreren så skrev på tavlen: behag, søvn, rastløshet, vondt i skuldrene, avspenthet, tankespinn, stramninger, kjedsomhet, klarhet, drømmer, tiden gikk fort, tiden gikk sakte osv. Deretter ble kursdeltagerne bedt om å avgjøre hvilke fenomener de mente tilhørte en god meditasjon, og hvilke som tydet på at de ikke hadde meditert så godt. 

Alle kursdeltagerne var enige om at behag, avspenthet, klarhet og det at tiden gikk fort, tydet på at man hadde meditert godt, mens rastløshet, vondt i skuldrene, tankespinn, stramninger, kjedsomhet og det at tiden gikk sakte, tydet på det motsatte. Noen syntes søvn og drøm var bra, andre at det ikke hørte med i en god meditasjon. Men alle ble overrasket da kurslæreren forklarte: “Det viktige er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, hvordan du gjentar metodelyden. Disse tilstandene er verken tegn på god eller dårlig meditasjon.”  

På den ene siden gikk det et lys opp for Thea. Det var en lettelse at alt tankespinnet i meditasjonen ikke var tegn på at hun mediterte feil: “Så uansett hvordan jeg føler meg i meditasjon, er jeg der jeg skal være!” Men det var også noe urovekkende ved dette: “Skulle ikke meditasjon være en snarvei til lykken? Hva har rastløshet, smerter og anspenthet med lykke å gjøre?” For selv om både hun og de andre på kurset stort sett syntes det var godt å meditere, kom det også mindre positive tanker og følelser innimellom. 

Acem-revolusjonen 

Thea var ikke klar over det, men hun hadde sett resultatet av en revolusjon i forståelsen av meditative prosesser. Den fant sted for femti år siden – lenge før både hun og moren hennes var født. Bruddet med den indiske Maharishi-bevegelsen, som Acem samarbeidet med de aller første årene, åpnet rommet for å tenke nye tanker om meditasjon. I den indiske bevegelsen var synet på meditasjon enkelt: Metoden gjør deg lykkelig – helt automatisk! Men slike påstander stemte ikke med faktisk erfaring. Teknikken gir god avspenning og virker godt mot stress, men noen ganger drar avspenningen med seg forbigående ubehag og motstand. Så hvorfor skal Thea da meditere?  

Før Acem-revolusjonen hadde knapt noen sett det psykologiske potensialet som lå i slike motstandsfaser. Etter bruddet utviklet Acem en ny forståelse av meditative prosesser. Motstand er uttrykk for at vi trenger å bearbeide noen av spenningene som ligger bak, enten de kommer av hverdagsstress eller formende erfaringer fra barndom og oppvekst. Det er slik bearbeidelse meditasjonen byr på. Og det var dette Thea etter hvert måtte lære seg. 

Mening og tilfredshet 

Det tok ikke lang tid å skjønne teorien. Men i praksis oppdaget hun igjen og igjen at hun brukte krefter på å holde fast ved den gode følelsen i meditasjonen, og unngå ubehaget som av og til dukket opp. Dermed mistet hun ledigheten og åpenheten for det som beveget seg i sinnet – helt til hun igjen innså hva hun holdt på med, og kunne ta inn over seg det som faktisk spilte seg ut i meditasjon. Denne åpenheten brakte alltid med seg en følelse av lettelse: Her var det ikke noe poeng å kjempe imot. Å slippe til ubehaget i øyeblikket viste seg å være den sikreste veien til å få det bedre på sikt. Å kalle det en snarvei til lykken var kanskje å ta hardt i, men livet føltes gradvis både bedre og mer meningsfylt.  

Etter hvert begynte hun å se med andre øyne på sin egen jakt etter lykken og ble nesten litt flau ved tanken på hvordan hun hadde latt seg forføre av en ukebladartikkel. En dag leste hun World Happiness Report på nettet og måtte trekke på smilebåndet. I de 20 årene rapporten hadde utkommet – omtrent like lenge som hun hadde levd – var det bare ett år et nordisk land ikke hadde toppet listen – i 2015, da sveitserne var de lykkeligste på jord. Hun var altså vokst opp i et av verdens lykkeligste land, skulle man tro rapporten. Hun lurte på hvordan de hadde funnet ut det, for når hun spurte sine venner om de var lykkelige, bare flirte de av spørsmålet, og ingen ga et uforbeholdent ja. Det var ikke fordi de hadde det spesielt vondt, men ordet “lykke” ga liksom for store løfter.

Så hadde meditasjon gjort henne lykkeligere? Noen av de psykologiske knutene hun bar på, begynte i hvert fall gradvis å slippe taket. Hun hadde dessuten fått bedre kontakt med seg selv og følte seg tryggere på hva hun ville med livet. “Forandring og forankring”, oppsummerte en hun gikk på kurs sammen med. Det stemte godt for henne også. Og hun la merke til det samme i livet som hun tidligere hadde sett i meditasjonen, at det alltid fulgte en følelse av lettelse med det å godta livets opp- og nedturer, å slutte å stritte imot. For når jakten på lykken blir for sentral, støter man lett på mange skuffelser. Evnen til å møte livet slik det er, kan gjøre det lettere å kjenne seg, om ikke akkurat lykkelig, så i hvert fall ganske tilfreds.

  • Halvor Eifring

    Meditasjonslærer i Acem. Professor i kinesisk ved Universitet i Oslo.

    Halvor Eifring