Meditasjonskronikken: Skyggen av tvil – tanker etter et russetreff

Når jeg treffer gamle kjente som jeg ikke har møtt på en stund, spør de ofte om jeg fortsatt mediterer, og hva jeg har fått ut av det. Det hendte også på 50-års rødruss-treff i oktober.

Forventningene mine til denne sammenkomsten var store. I meditasjonen hadde det dukket opp bilder om hvor fint det skulle bli å sees igjen, helt siden jeg så russepresidenten vår på Dagsrevyen i begynnelsen av koronaen. Men sommeren gikk uten at det kom noen invitasjon. Dette var jeg litt skuffet over. Og da jeg nevnte det for min kjære, spurte hun hvorfor russetreffet var så viktig for meg.

Umiddelbart hadde jeg ikke noe gangbart svar, men det hadde tankestrømmen i meditasjonen. Nokså motstrebende måtte jeg innrømme blandete motiver. Hva ville klassekameratene synes om det jeg hadde fått til her i livet, om karrieren, privatlivet? Det meldte seg også nysgjerrige tankesnutter om en av flammene fra den gang. Hva hadde skjedd i livet hennes? Kom hun til å være der? Jeg kjente et sterkt behov for å bli sett – og bekreftet.

Da innbydelsen endelig kom, var jeg i tvil. Men det var ikke meditasjonen. For meg er tankestrømmen i de daglige halvtimene blitt et barometer for det som er i bevegelse, både i sinnets irrganger og ellers i livet. I denne sammenhengen handlet det mye om yrkeskarrieren og hvordan den hadde vært. Og om drømmer, forventninger og muligheter det ikke var blitt noe av. Etter noen runder med metodelyden lot jeg det stå til, meldte meg på og bestilte hotell en ekstra dag for å gi meg tid til å synke inn i atmosfæren fra tenårene.

Blandet opplevelse

Mitt første inntrykk var en blanding av gjensynsglede og distanse. Geografien var den samme: smale gater med småhus i sentrum, havneområdet og fjorden som åpner ut mot verden, og de bratte kollene rundt med utsikt over det hele. Men det var tydelig at livet hadde gått femti år videre. Nedgangen til det slitte kjellerlokalet der jeg hadde spilt i storband, var muret igjen, og jevnaldrende jeg møtte på romantiske stier var ukjente eldre mennesker.

Ettermiddagen før festen meldte det seg en uggen magefølelse. I begynnelsen tenkte jeg det var noe med pizzaen jeg hadde spist til lunsj. Kanskje det var best jeg droppet festen og holdt meg på hotellrommet? Etter hvert gjenkjente jeg den klamme skyggen av tvil, følelsen som har plaget meg i mange sosiale situasjoner, helt fra jeg skulle begynne på barneskolen: «Dette blir for pinlig, jeg klarer det ikke.» Ibsen kalte det Bøygen: «Gå utenom!» Jeg grudde meg skikkelig. Freud ville vel ha sagt det var sosial angst eller prestasjonsangst: frykten for å tape ansikt og få bekreftet noen ubehagelige lave selvbilder.

Plutselig var jeg tilbake i første klasse på videregående, året da jeg lærte å meditere. Gjennom ungdomsskolen hadde jeg vært vant til å hevde meg godt, både i klassen og sosialt, uten å anstrenge meg. På videregående var jeg ikke like suveren lenger, og det kastet altså en skygge av tvil over selvfølelsen. Kanskje det høye selvbildet bare var en bløff, noe jeg innbilte meg selv og andre? Takket være refleksjoner som meditasjonen satte i gang, har jeg gradvis forstått at suget i magen og tendensen til å utsette og unnvike har med denne vonde tvilen å gjøre. Og nå, femti år senere, satt jeg altså der på hotellrommet med fantasier om at ingen ville kjenne meg igjen eller bry seg, og grudde meg så mye at jeg helst ville skulke hele festen.

Like før jeg skulle av gårde, var tankene fortsatt temmelig rotete. Men gradvis endret følelsen i kroppen seg, akkurat som da jeg begynte å meditere på videregående. Skyggen ble ikke borte, men den kom mer på avstand og fikk mindre makt. Leken med metodelyden gjorde grunntonen i sinnet dypere og skiftet motivasjonen fra minus til pluss. Etter to minutter var jeg i gang med hilserunden, og frydet meg over at jeg ikke hadde bakket ut.

Hjertelige gjensyn

Det ble mange hjertelige gjensyn den kvelden. Flere av de nærmeste vennene fra den gang var der, og det ble mye snakk om hvordan livet hadde vært, og hvordan det var nå. Forbausende mange lurte på om jeg fortsatt musiserte («Nei dessverre»). Men der og da var jeg tilbake i henrykkelsen over å få spille i det voksne storbandet, og gjenopplevde glimt av et variert sosialt liv med viseklubb og kjæresterier. Samværet åpnet en godtepose av minner som ikke stemte helt med den klamme skyggen jeg ofte har assosiert med gymnastiden.

Flere spurte om jeg fortsatt mediterte («Ja») og hva jeg hadde fått ut av det. Og jeg sa, som sant var, at det hadde betydd såpass mye for stressmestring og selvforståelse at jeg fortsatt bruker en del av fritiden på Acem-meditasjon, både til egen praksis og til undervisning av andre. Meditasjon hadde vært viktig for å oppdage hvilke veier jeg ville gå, for skifte av studium, og for motivasjon til å gjennomføre.

Deretter dreide samtalen over på hva vi hadde gjort i yrkeslivet. En av bestekompisene var blitt en nasjonal kjendis innen byggebransjen, til tross for minimal skoleinnsats og flere bunnkarakterer på videregående. Det glapp ut av meg at flere av oss kameratene hadde vært bekymret for hva det skulle bli av ham etter russetiden. Men det hadde ikke vært noe problem. Så fort han kom i gang med studiet han brant for, hadde det gått strålende. Med et glimt i øyet kvitterte han med å fortelle selskapet at siden jeg hadde jobbet så godt på skolen, hadde han forventet at jeg skulle satt synligere spor etter meg i samfunnet.

Selvbilder fra fortiden

Der fikk jeg den. Freud ville sikkert ha sagt at jeg strever hardt med å finne balansen mellom et høyt og et lavt selvbilde, og at dette karaktertrekket har røtter lengre tilbake enn gymnastiden. Over tid har refleksjonen som meditasjonen setter i gang, lært meg å skille litt bedre mellom de reelle utfordringene i den ytre verden og den klamme skyggen av tvil på

innsiden. På mange måter har det gjort livet lettere og rikere. Et russetreff kan bringe en tilbake til fortiden – på så mange måter.

  • Øyvind Ellingsen

    Meditasjonslærer i Acem. Professor i hjerteforskning ved NTNU og overlege ved klinikk for hjertemedisin ved St. Olavs Hospital.

Ok