Ekte mannfolk mediterer

Acemmagasinet

Ja gjør de nå egentlig det? Kjenne etter, være introspektiv, empatisk, lete seg inn til det stille, sterke – det er vel ikke akkurat virke for testosteronkanonene?

Følelser og greier? Jakt, fiske, sprit, kvinnfolk og stein til hodepute, det er nordmanns vis. Meditasjon? Hallo. Kan du se for deg de virkelig store gutta meditere? De som har satt spor i verden med kraft og utfoldelse? 

La oss ta de verste, en brutal erobrer som Djenghis Khan, for eksempel. Du ser ham for deg der han sitter i teltet, lukker øynene og mediterer? Morsom tanke. Meditasjon er for moderne menn som har det trygt og kan stelle med sin sjel.  

Sikker på det? Historien forteller noe annet. Djenghis Khan er trolig den mest effektive og brutale hærfører verden har sett. Han begynte med en liten stamme i Mongolia på siste havdel av 1100-tallet, må ha vært et taktisk geni, la etter hvert alle stammene under seg og satt med en dødelig effektiv rytterhær på over 200 000 mann.

Gresslettene og de primitive samfunnet i Mongolia kunne ikke fø dem. De måtte ut som en gresshoppesverm, drepe og plyndre for å skaffe mat og lønn til soldatene. Det gjorde de grundig. Byer som ikke overga seg, ble jevnet med jorden og alle innbyggerne drept. Byer som overga seg, slapp med noen hundretusen døde.

Djenghis Khan slaktet og erobret seg fram til Nord-India, og hans etterkommere styrte over en femtedel av jordens landområder, et rike fire ganger så digert som Alexander den stores erobringer, dobbelt så stort som Romerriket på sitt største. De utslettet millionbyer som Kiev, og ville meiet ned Vest-Europa dersom tilfeldighetene ikke hadde stanset dem.

 Meditasjon? Vi kommer til det. Djenghis Khans utgangspunkt var det lille, primitive, mørke, og nå dominerte han rikdommene i hele den kjente verden. Han hadde sett synagoger og kirker, overdådige moskéer og palasser. Han hadde sett de to 50 meter høye buddhaene utenfor Kabul. Han hadde erfart hvilken styrke religionene gir, og han stilte åpenbart spørsmålet: hvorfor er jeg verdenshersker?

Svaret var klart: ikke i kraft av meg selv, men på oppdrag fra en høyere makt. Hvilken makt? Hans egen bakgrunn var enkel sjamanisme. Her møter han mennesker som søker mot den dype, gåtefulle sannhet. Og han har respekt for dem alle. I et dekret fastslår han at i hans  rike er det religionsfrihet.

Erobringen var også en dannelsesreise for Djenghis Khan. Nå vil han søke svar. Han er blitt 60 år. En meget høy alder i hans fag. Hvor finner han er verdig læremester?

Ryktene går om en 300 år gammel mann, berømt disippel av en ekstrem asket som forente de tre religionene konfutsianisme, buddhisme og taoisme – med taoisme som det grunnleggende. Enkelt sagt: forstå alt slik det var før det ble smusset til av kropp, lidenskap og den vanskelige verden. Denne mannen, Chiang Chun, var kjent som alkymist. Han blandet ikke metaller for å lage gull, men for å finne de rette ingrediensene for udødelighet.

Det er ham den 60 år gamle Djenghis Khan vil ha tak i. Chiang Chun er 70 år og  omtaler seg som en asketisk eneboer fra fjellene. Han har avvist alle herskere som vil nyte hans nærvær. Han sier ja til Djenghis Khan. Neppe fordi han ikke våget noe annet. Sannsynligvis har han vært fristet av muligheten til å omskape denne barbariske mordererobreren til en sivilisert, åndelig imperiehersker.

Det er et lite problem her. De to befinner seg i hver sin ende av det svære riket. 10 000 km skiller dem. Chiang Chun legger ut på en reise som tar to år hver vei. Hans følge reiser trygt og beskyttet av en autoritet, for 20 år med myrderier har ført til en Pax Mongolica i et stort område som ellers er herjet av stammekriger, røverbander og krigsherrer. Denne freden skulle vare i halvannet hundreår, og den mest kjente turisten som benyttet seg av den, heter Marco Polo.

Chiang Chun reiser forbi dynger av skjeletter, motstandere som mongolene har slaktet. Men det skjer undre underveis: Brønner blir fylt, og en paraplyformet sky følger dem. De opplever en solformørkelse som tidfester reisen, 23. mai 1221.

De kommer til Kazakhstan, til Tashkent og Samarkand. Der har Djenghis Khan drept tre fjerdeleder av befolkningen, 350 000 mennesker – og det var attpå til en by som overga seg og unnslapp mongolenes vrede. Chiang Chun er asket. Alle de rike gaver og forråd han får underveis, gir han til de fattige.

 Andre uke i mai 1222 møtes de på like fot 80 km nord for Kabul, den 73 år gamle eneboeren og den 62 år gamle massemorderen og verdensherskeren.

- Mester, hvilken medisin for langt liv har du brakt med deg fra det fjerne? spør Djenghis Khan.

- Jeg har midler til å beskytte liv, men ingen drikk som kan forlenge det, svarer Chiang Chun.

Djenghis Khan må ha vært skuffet, men han holder stilen og innstiller seg åpenbart på mindre grandiose mål. Så må han bryte opp for å ordne med stribare folk i Afghanistan. Det ser ut til å være en vedvarende oppgave for verdens herskere. Chiang Chun drar tilbake til Samarkand.

Senere kommer Djenghis Khan etter, og samtalene begynner mens de reiser østover. Chiang Chun redegjør for at da mennesket ble til, var det skinnende av hellighet. Men begjær og lengsler var så intense at kroppen og  sinnet ble tungt, og det hellige lys overskygget.

- Hva er så eliksiren for et klokere liv? spør Djenghis Khan.

Og ganske riktig. Nå er vi kommet til poenget. Meditasjonskurset begynner.

-Meditasjon, svarer Chiang Chun. Dessuten - spise bare mat som er fylt av lys og avstå fra å la lysten styre alt. Prøv å sove alene en måned. Glem mongolske tabuer som ikke å bade i elven om sommeren og ikke vaske klær. Ære far og mor. Gjør alt dette – og du vil bli forbauset over hvilken energi du vil få.

Djenghis Khan svarer: - Hellige udødelige, dine ord er sannhet. Det er dette jeg vil gjøre.

Hvem vet – kanskje satt han der i teltet sitt med lukkede øyne og mediterte.

Resultatet? Han sluttet å jakte i to måneder. Han dør fem år senere.

For Chiang Chun var dette meditasjonskurset svært vellykket. Djenghis Khan gir taoismen skattefrihet, og i 1227 blir Chiang Chun er slags pave. Han dør nesten 80 år gammel.

Denne lille historien bare for å antyde at selv for testosteronkanonene har livet undertoner som søker undring og refleksjon. Den som mediterer, går inn i en lang, rik og forunderlig tradisjon.

  

The Travels of an Alchymist. The Journey of the Taoist Ch’ang Ch’un from China to the Hindukush at the Summons of Chingiz Khan. Recorded by His Diciple Li Chih-Ch’ang. Translated by Arthur Waley. Broadway House, London 1931.

John Man: Genghis Khan. Life, Death and Ressurection. Bantam Books  2004

 

 

 

 

 

 

  • Carl Henrik Grøndahl

    Meditasjonslærer i Acem. Skribent. Tidligere journalist og kritiker i Aftenposten, kulturredaktør og kanalsjef i NRK Radio. 

    Carl Henrik Grøndahl