En familie kan være et godt sted når familiemedlemmene evner å akseptere hverandre for den de er.
A Place for Us av Fatima Farheen Mirza En familie kan være et godt sted når familiemedlemmene evner å akseptere hverandre for den de er. Omvendt kan mangel på anerkjennelse ha stor destruktiv innvirkning. En ny stjerne på den amerikanske litterære himmel beskriver brudd, men også forsoning mellom medlemmer i en californisk muslimsk familie.
Brudd innad i familier er et tema i vår tid. Migrasjon og tilgang til ulike livsformer kan skape spenning mellom generasjoner. Her skal vi se på en roman som gir et levende og følsomt innblikk i hvordan alvorlig konflikt og manglende gjensidig anerkjennelse innad i familien kan arte seg når ulike identiteter møtes. A Place for Us, utgitt 2018, skildrer en dynamikk som fører til at en indisk-muslimsk innvandrerfamilie som var tett bundet sammen, går i oppløsning.
Fortellingen ender med et famlende, men ærlig forsøk på forsoning.
Fatima Farheen Mirza er født i 1991 og oppvokst i California. A Place for Us er hennes debutroman, som raskt havnet på New York Times’ bestselgerliste. Anerkjennelse som kraft i familien, er et hovedtema i romanen. Fortellingen tar utgangspunkt i en familiesituasjon som ligner en del på forfatterens egen bakgrunn. Mirza er andregenerasjons indisk-amerikansk muslim og vokste opp i spennet mellom foreldrenes strenge livsstil og den liberale vestlige kulturen i omgivelsene.
Som i alle familier var det en utfordring å håndtere relasjonene mellom familiemedlemmene. Mirza forteller at når hun kranglet med brødrene sine, gikk hun til bestefaren som bodde i huset, for å få forståelse. Og bestefar, som for henne var den viktigste personen i verden, sa da alltid: «Fatima, når du retter pekefingeren mot andre for å bebreide dem, så husk at bak pekefingeren er det tre andre fingre som peker tilbake på deg selv.» Han ville at hun skulle respektere brødrenes side av saken. Denne lille historien skrev forfatteren inn i teksten som et symbol for romanens tematikk.
Foreldrene i romanen, Layla og Rafiq, er vokst opp i India i et konservativt muslimsk miljø. De er gift i et arrangert ekteskap. Paret hadde emigrert til California på 1990-tallet og bosatt seg i et nabolag dominert av tradisjonelle muslimer som dem selv. De fikk tre barn, først døtrene Hadia og Huda, noen år senere sønnen Amar.
Familien så ikke på seg selv som moderne amerikanere i kulturell forstand. Foreldrene kjempet hardt for at barna skulle overta troen og livsstilen de selv var vokst opp med og ikke bli «smittet» av den liberale californiske livsstilen.
Det er nok en vanlig problemstilling i mange innvandrermiljøer, og i utgangspunktet kan det virke som en rasjonell strategi i møte med et nytt samfunn der andre verdier dominerer. Det skulle likevel vise seg utfordrende å holde det moderne California utenfor inngangsdøren.
Barna i familien strevde med å leve opp til forventningene hjemmefra når de var sammen med amerikanske venner fra mer liberale hjem. Det som var enkelt å tilpasse seg i et stort muslimsk miljø i India for foreldrene på 1960-tallet, ble mer krevende for neste generasjon i California på 1990-tallet.Den emosjonelle kjernen i historien er øyeblikkene av anerkjennelse, og situasjonene der man så gjerne skulle få anerkjennelse, men ikke får det.
Familien hadde det bra så lenge barna var små. Barndommen var fredelig. Barna hadde venner i det muslimske miljøet, men de fikk også etter hvert venner utenfor. Problemene med identitet meldte seg imidlertid da barna vokste til. Terrorhandlingen 9/11 var et hardt slag for muslimer i USA. I tiden som fulgte blomstret rasisme og fiendtlighet mot denne gruppen, og det ble vanskelig å stå fram som muslim på skolen. På dette tidspunktet i fortellingen var barna så store at de begynte å ta egne valg. De to søstrene hadde ikke så alvorlige problemer med å tilpasse seg familiens forventninger i stort og smått. De valgte å gå med hijab når tiden var inne for det. Men ved arrangert ekteskap satte de en grense, noe som var hardt å svelge for foreldrene.
Man ble ikke godtatt i familien som den man var med styrker og skavanker; man ble godtatt som en som var god muslim og satte familien i et godt lys. Lillebroren Amar var den som slet mest. Han hadde ikke akademiske evner som søstrene, og hans utsikter til å bli lege eller advokat var ikke gode. Han var en vilter gutt, kanskje med litt svak impulskontroll; han hadde problemer med å innordne seg levereglene som det ble forventet at han skulle følge. Han fikk lite kontakt med og lite anerkjennelse fra faren. Men han møtte også skepsis i det muslimske miljøet familien var en del av. Der ble det krevet underkastelse for religiøse og kulturelle leveregler. På den annen side ble han møtt med skepsis og noen ganger mobbing fra barn fra den californiske majoritetskulturen.
Amar jaktet etter farens anerkjennelse, men fikk den ikke. Det førte til at han drev bort og følte seg på utsiden av familien. Han prøvde etter hvert røyking og drikking sammen med ikkemuslimske venner. Dette var sjokkerende for foreldrene.
Familiefaren Rafiq var av den gamle skolen og forsvarte profetens ord og levebud. Han var selv hardt oppdratt og viste sønnen lite empati. Skam var en av drivkreftene i dette som i en del andre muslimske miljøer, og det var ekstremt viktig at barna ikke brakte vanære over familien.
Når Amar skar bort fra den smale sti ble han strengt fordømt av begge foreldrene, aller mest fra faren. Samtidig bidro gutten selv til at forholdet til resten av familien ble dårligere enn det kunne ha vært. Amar gjorde uheldige og dumme valg som skadet ham selv og familien.
Far og sønn var motpoler. Amar klarte ikke å følge opp og bli en «god» muslimsk gutt. Det gikk dårlig på skolen, han hang med kamerater med dårlig rykte, og han løy og småstjal hjemme. Blant annet ble et familieklenodium borte, en klokke som hadde vært i familien i generasjoner og hadde stor symbolsk betydning.
En krise blåste opp da faren etter mye mas lovte Amar et par kule sneakers hvis han klarte en eksamen. Gutten greide prøven, men det viste seg at han hadde jukset. Amar var i tenårene nå og opptatt av en jente i det muslimske miljøet, Amira. Hun var også fascinert av ham. Men romantisk kontakt mellom ungdommer var svært regulert og kontrollert. Arrangerte ekteskap var regelen, og kontakt før ekteskapet var helt utelukket. De to møttes likevel i smug, og Amar følte seg godtatt hos den tiltalende jenta.
Men Amars søster, Hadia, oppdaget de to. Hun fortalte til moren, som med litt uklar motivasjon valgte å gå til jentas mor og fortelle om skandalen. Det ble oppstandelse og mødrene sørget for at kontakten mellom de to ble brutt.
Amar mistet jenta han var så glad i. Mange år senere fant han ut at det var søsteren og moren som hadde sveket ham.
Stemningen i familien går fra vondt til verre. Amar forteller faren at han ikke lenger er muslim. Verre kan det ikke bli for faren. Man ble ikke godtatt i familien som den man var med styrker og skavanker; man ble godtatt som en som var god muslim og satte familien i et godt lys. Det kommer til en voldsom konfrontasjon mellom de to som ender med at Amar skyver faren så han faller i en glassdør som knuser. Dette er punktet da det blir klart at et brudd er uunngåelig.
Amar er bare midt i tenårene, men han forlater familien og lever fra hånd til munn. Drugs blir en del av livsstilen. Tre år senere skal søsteren Hadia gifte seg. Hun og søsteren Huda finner Amar og ber ham komme til bryllupet.
Amar kommer, møter farens blikk i den store salen, men de snakker ikke sammen. Amar får en kort, stjålen samtale med jenta som ble tatt fra ham. Hun er nå lovet bort til en tannlege, og hun forteller at det er hun middels fornøyd med. Det som teller, er at foreldrene er tilfreds.
Mot slutten av kvelden skal et familiebilde tas, men Amar er borte. Faren finner ham sittende full på en benk utenfor. Amar forteller at han ikke vil komme tilbake. Faren viser en annen side av seg og gir gutten en del penger.
Han legger forsiktig en hånd på Amars skulder og forteller at han skal vente på Amar ved den smale broen over til Paradis når den tid kommer. Dit kommer ikke jeg, sier Amar. Jeg har ikke klart å leve slik man skal. Jo, Gud tilgir, svarer faren. Jeg skal stå og vente på deg helt til du kommer.
Ni år går. Faren Rafiq er blitt gammel og han vet at slutten nærmer seg. Den kompromissløse mannen finner et annet leie og reflekterer over sin rolle som far. Han savner sønnen og er fortvilet over bruddet. Han tenker på sønnen og forholdet mellom dem hele tiden. Og han innser at han har en stor del av skylden for at det gikk så galt mellom dem.
Amar er borte, men ikke helt. Søsterens sønn, Abbas, er fem år gammel. Foreldrene, Amars søster Hadia og hennes mann, oppdager at den lille gutten av og til blir oppringt av en som ikke forteller hvem han er. Den fremmede vil vite hvordan gutten har det, og hvordan resten av familien har det. Når de voksne tar telefonen, blir det helt stille. Søsteren Hadia sier: Jeg vet det er deg, Amar – men det kommer ikke noe svar. Amar er et sted der ute, og han er ikke ferdig med dem.
I den siste scenen i boken skriver faren et brev til sønnen fylt med medfølelse og anger. Han skriver at han lengter etter sønnen sin og er lei seg for at han ikke ga ham mer kjærlighet og empati. Relasjonen mellom dem ble for vanskelig, og faren hadde en stor del av skylden for at det gikk som det gikk. Men brevet kommer for sent. Det blir hengende i luften om gutten mottar det der ute hvor han er.
Hvorfor snudde den gamle Rafiq til å kunne se situasjonen fra sønnens side? Livet gikk mot slutten, perspektivene endret seg. Det som var så viktig, var kanskje ikke det lenger. Det spilte kanskje likevel ikke så stor rolle om han og familien ble beundret som ærefulle muslimer.
Andre viktige ting sto på spill. Rafiq hadde mistet kontakten med sønnen, og han innså at det var for sent å reparere forholdet. Man vokser opp i en familie på godt og vondt. Det er vel særlig foreldrene som er viktige for å skape et godt miljø av aksept og anerkjennelse.
Romanen om familien i California med røtter fra den gamle kulturen i Asia, viser hvor vanskelig og avgjørende anerkjennelse kan være.
Hvor vanlig er det at familier som har sluttet å snakke med hverandre tar opp kontakten igjen? Det vet Charles Klein, nå pensjonert rabbi fra New York, mer om enn de fleste. Han har hatt utallige fortvilede personer fra splittede familier på sitt kontor. Klein har gjort sitt beste for å føre familiene sammen igjen, sett om det er mulig å legge gamle stridigheter bak seg, forsøkt å bringe frosne familierelasjoner fra «Jeg trenger deg ikke mer» til «Jeg ønsker at du kan bli en del av livet mitt igjen».
Det er viktigere å gi slipp på grepet smerten har på den det gjelder, ikke nødvendigvis å forsone seg med den man har brutt med. Klein understreker at tilgivelse er en kompleks, personlig og utfordrende prosess. Langt fra alle ender opp med å forsones. Han beskriver flere slike familieskjebner i boken How to Forgive When You Can’t Forget. Mange har gått hver til sitt fordi de ikke opplever seg godtatt av resten av familien.
Klein mener tilgivelse ikke handler om å godta eller glemme det som har skjedd. Det er viktigere å gi slipp på grepet smerten har på den det gjelder, ikke nødvendigvis å forsone seg med den man har brutt med. Prosessen kan innebære å konfrontere følelser, sette grenser og noen ganger akseptere at full forsoning ikke er mulig. Tilgivelse er noe man gir seg selv.