Dennesidig og hinsidig

Etter vanlig buddhistisk forståelse skal Buddha med sin død ha gått inn i nirvana. Det er døden som ikke-død, som opplysning. Det er ikke den døden mange mennesker frykter, en overgang til et intet eller en dårligere eksistens, men en forløsning eller oppvåkning i en bevissthetens fullbyrdelse.

Det er vanlig at den døende Buddha fremstilles med et smil, nesten som en mystifiserende Mona Lisa, foran kunstens og dødens evige, men ikke skremmende mysterium. Det rolige, innadvendte og absorberte uttrykket formidler at det ikke bare dreier seg om en forsoning, men en form for frelse inn i en fundamental og oppslukende væren, en annen dimensjon.

OVERSKRIDENDE NONFIGURATIV TILSTEDEVÆRELSE

Mark Rothko var en amerikansk non-figurativ maler. Hans kjennemerke er bilder med store firkantede felt i duse, nesten gjennomskinnelige farger. Rothkos malerier er beskrevet som transcendentale eller overskridende, subtile abstraksjoner. De mørke feltene har i seg lys og uklare former man kan dras inn i som i en meditasjon hvis man gir seg litt tid foran maleriene, levende i en slags annensidighet.

Rotkho skal ha avvist at hans bilder hadde et innebygget eller skjult narrativt innhold. Enkelte har lagt en kristen eller religiøs mening inn i dem. Rothko selv skal ha sagt at de som gråter når de ser hans verk, har den samme religiøse opplevelse han hadde da han malte dem.

Om det kjente verket Black in Deep Red (1957) kan man ikke si at døden er dets motiv, men det er lett å tenke på det hinsidige når man ser det. Lik kinesiske bevissthetslandskap fanger maleriet inn eller peker mot noe som ikke kan skildres, bortenfor vår konkrete fenomenelle veden. Maleriet rommer ikke en levende væren, men heller ikke et fravær, et ikke-noe. Det er, men som noe annet, på et vis slik man kan assosiere til døden. Maleriet kan minne om et buddhistisk univers med tomhet, en mangel på væren slik vi kjenner den, men med en indre fylde.

I 1964 fikk Rothko i oppdrag å skape et meditativt rom med sine malerier. Dette Rothkokapellet er fylt med bilder med mørke flater og kan gi et tungt preg. Men det mørke, fjerne, uoversiktlige og ugjennomtrengelige kan også hjelpe til en ro. Kapellet brukes aktivt til meditasjon.

Rotkhos verk kan være overskridende, men sjelden oppløftende; et nærvær mer enn lys og varme; mer kulde og fremmedhet, enn godhet. Atskillige er mørke i stemning. De kan avspeile hans forhold til eksistensens uendelige fylde og rikdom, men også en mørk avgrunn eller sort natt.

Denne siste delen av ham, en overveldende følelse av intethet og verdiløshet, kan ha fått overtaket da han depressiv og tragisk tok sitt eget liv i 1970, 66 år gammel.

INTIMT OG UNIVERSELT - MONUMENTET OVER DE FALNE I VIETNAM

Minnesmerket, sentralt plassert på over åtte mål i Washington DC, har hatt en sjelden tiltrekningskraft på allmennheten. Det har nær 10 000 besøkende daglig og rundt tre millioner hvert år. Konkurransen om å lage monumentet ble overraskende vunnet av den da ukjente 26 år gamle arkitektstudent (på bachelornivå) Maya Lin. Utformingen var usedvanlig omstridt, men etter hvert er monumentet blitt en ny amerikansk helligdom.

Vietnam-krigen var kontroversiell. Veteraner ble til dels behandlet med forakt. Minnesmerket er også en unnskyldning til dem som falt. Det store antall besøkende vitner om den respekt mange vil vise dem som betaler den høyeste pris for fellesskapet.

Lik våre forestillinger om døden rommer monumentet atskillige paradokser. Det bærer i seg et mørke, noe fremmed og trist, men avspeiler også en dyp, forankret ærbødighet.

Navnene på de titusener av døde er skrevet med samme skrift - nær 100 meter med navn etter navn etter navn. Identitetene er forskjellige, men også helt like. Monumentet gjør døden allmenn og ensartet, men også individuell. Det enkelte navn minner en om at det kunne vært en selv; ens eget navn kunne stått der som ett av de mange.

Den uendelige rekken av navn har noe av evigheten i seg og konfronterer en med at ingen kan unngå døden. Vi inngår uten unntak i en evig strøm mot livets slutt. Ikke alle som dro til Vietnam ble drept, men vi skal alle dø. Også de som ser på navnene, blir til slutt en del av en uendelig rekke omkomne, en anonym masse. I et langt tidsperspektiv er vi for mange til at vi legges merke til, annet enn for et mulig kort øyeblikk.

Vietnam-monumentet er ikke hvitt, og rommer bare lys gjennom refleks av himmelen. Kontrasten er stor mellom denne muren med sin nøkterne, minimalistiske utforming, og lyset og den overdådige estetikken til Taj Mahal. Men begge er overskridende, og kan inngi en stille metafysisk undring, en følelse av å komme nærmere den ro og hvile døden, det hinsidige, kan representere i det dennesidige.

FREMMED OG NÆRT

Monumentet gjelder mer enn Vietnam-krigen; det handler om døden mer allment. Den mørke muren skaper en nærhet og et skille til døden. Overflaten på den sorte granittveggen er blankpolert. Alle besøkende kan speile seg i den og dermed døden. Det bidrar til den paradoksale intimitet den endeløse navneopplistingen kan gi.

Veggen markerer en grense mot noe uoversiktlig og fremmed, men likevel velkjent. Man ser aldri inn i det hinsidige og etterlates blant de mange navn og andre besøkende til seg selv og dødens mysterium.

Monumentets fokus er universelt, men utformingen nasjonalistisk. I Vietnam-krigen døde kanskje 2,3 millioner vietnamesere, nesten 40 ganger antallet amerikanske drepte. Deres død er ikke del av monumentet. Markeringer av krigsofre er typisk slik. Vi takker dem som stilte opp for oss, ikke fienden som drepte dem. Dødens universalitet er likevel en sentral side ved monumentet.

Vietnam-monumentet kan minne om de enorme krigskirkegårder fra 1. verdenskrig ved slagmarkene i Frankrike. Rekkene med kors tar aldri slutt og understreker dødens uovervinnelighet. Men utformingen av Vietnammonumentet rykker døden nærmere og gjør den mer intim og personlig.

VELÁZQUEZ’ MEDITATIVE STILLHET

I vestlig kunst er den mest gjentatte dødsscenen Kristi korsfestelse. Motivet har så mange dimensjoner; grusomhetbrutal vold med uendelig kroppslig lidelse; og kjærlighet, inderlighet og tilhørighet. Fokuset kan være forskjellig, fra mest vekt på kroppslig lemlestelse og det dennesidige til roen, lyset og kjærligheten i det hinsidige. De to malerier tilVelásquez og El Greco vi skal se her, skildrer Kristus vendt mot det transcendente.

Et av de vakreste og mest kjente malerier av Kristus på korset er Diego Velázquez Den korsfestede Kristus. Her er smerten og sårene ikke så fremtredende. Kroppen er ikke alvorlig skadet eller skjemmet, og nærmest perfekt i sin symmetri, godt egnet til et nytt liv innenfor en tro om kroppslig gjenoppstandelse.

Scenen utstråler en meditativ ro; en kontemplasjon over døden, og en fred i denne. Det er døden ikke som en slutt, men en begynnelse eller overskridelse. Skikkelsen er innadvendt, ansiktet halvt gjemt bak håret; fremtoningen peker innover, til et annet sted.

Det dreier seg ikke bare om et dødt legeme, men en skikkelse som rommer noe levende, et kroppslig lys er slukket; en indre flamme er tent, med en viss parallell til lyset innenfra i Munchs Det syke barn.

AKSEPT, IKKE KAMP

Velázquez’ maleri tilhører den kunstneriske tilnærming til Kristi korsfestelse der det sentrale er roen, ikke lidelsen.

Skikkelsen på korset med ansiktet vendt ned og knapt synlig, rommer forankring og indre kontakt,: ensom, men ikke forlatt, beredt til å ta imot det som kommer, aksepterende i forhold til det som er.

Kristus-skikkelsen er for ung til å dø, men Velázquez’ lar døden være naturlig og forsont. Som fysisk person er Kristus nesten ikke til stede i sin egen korsfestelse, men har overskredet eller transcendert den. Igjen brukes lys og utstråling til å vise døden og hellighet. Den som mediterer, kan kjenne en gjenklang fra den innadvendte stillheten i lange meditasjoner; en god ro med åpning for tanker om døden som mer enn smerte og tap.

EL GRECOS HIMMEL

Et annet ikonisk maleri som viser Jesus mot en himmelsk sfære, er El Grecos Kristus som bærer korset.

Lidelsen er ikke der, bare absorbsjonen i det som venter, en annen, mer fredelig, salig eller paradisisk tilværelse. Figuren er både her, i det dennesidige, og der, i det hinsidige, men mest der. Og det er ikke et vondt sted å være.

Samtidig er El Grecos Kristus mer tilgjengelig for oss enn i maleriet til Velázquez. El Greco lar oss se Kristus tydeligere i hans menneskelighet, herværende i sin sterkt synlige henvendthet mot det andre med den indre kontakt reflektert i de glinsende og absorberte øynene.

Hva det andre, døden, frelsen eller en overveldende guddommelighet representerer, forsøker bildet ikke å svare på. Det figuren møter og går opp i, kan være overveldende, men ikke skremmende, mer noe som kan utløse lengsel, ydmykhet og fullbyrdelse. Rundt Kristus er uklare, levende, lysende, bevegelige og kraftfulle formasjoner, et mulig bilde på den indre verden han gjennom sin død tar del i.

Mediterer man, kan maleriet bringe tankene hen til det å avslutte lange meditasjoner. Man åpner øynene, ser verden, men er fortsatt mest i den indre stillhet og dens vibrerende atmosfære.

Både Velázquez og El Greco tilhører en kristen tradisjon der Kristi død representerer en frelse. Gjengivelsere av den døende Buddha inngår tilsvarende i en buddhistisk forståelse av døden som en endelig forløsning for noen. De omtalte kunstverk kan hver for seg bidra til en forestilling om døden som en overgang til en dimensjon som også forløser.

Maleriene til Velázquez og El Greco viser døden som et møte med eller en væren i lys. Det kan være en måte å vise det hellige eller det guddommelige, men kunstnerne sier ikke mer om hva den døde eller døende står overfor. Det kan være Gud, men Gud som lys, der overlater kunstnerne oss til egen undring.