De vanskelige valgene - Isabella Hammad: Pariseren, Pelikanen, 2020 (The Parisian, Jonathan Cape, 2019).

Slik starter fortellingen i romanen Pariseren, som debutant Isabella Hammad, født og opp vokst i London, utga i 2019. Hovedpersonen i boken er hennes egen oldefar, Midhat Kamal, fra Nablus i Palestina. Handlingen strekker seg fra starten av første verdenskrig i Europa til eskaleringen av kon flikten mellom palestinere, briter og sionister i Palestina i 1936. De personlige erfaringene er sammenvevd med den historiske utviklingen på en svært levende måte. Her skal vi først og fremst se på de personlige erfaringene, og det mest framtredende temaet er det å ta valg. SNEVRE RAMMER FOR VALG

I motsetning til dagens unge, hadde ikke Midhat et hav av muligheter å velge mellom. I tråd med den kulturelle normen på den tiden, er hans valg styrt av familien. Midhat er på vei til Frankrike for å studere medisin. Det er etter farens ønske, slik at han kan jobbe på sykehuset i Nablus, som faren har vært med å grunnlegge.

Valgsituasjoner skal komme til å prege den videre gangen i fortellingen. Det dreier seg om å avbryte utdannelsen, leve et friere liv i Paris, vende tilbake dit man kom fra og stifte familie.

Hvordan forholder Midhat seg til det å ta valg i de ulike livsfasene – fra han som 19-åring drar utenlands for å studere, til bokens slutt, da han er en familiefar på 41? Ulike krefter påvirker Midhat i valgsituasjonene. I én ende av skalaen finner vi impulser og spontanitet, i den andre enden, pliktfølelse.

Sentrale spørsmål er: Hvordan kan man som person vokse og skape et meningsfullt liv også innenfor svært snevre rammer? Hvordan områ seg når man blir sviktet av de personene som betyr mest for en? Og så, når man befinner seg på den andre siden av livets kriser, hvordan forsone seg med de valgene man tok og med det verden ga en?

MEDISINSTUDIET I MONTPELLIER

Midhat bor hos en fransk vertsfamilie i Montpel lier, hos professor i antropologi Molineu. Midhat har gått på fransk gymnas i Konstantinopel og kan sies å tilhøre datidens elite i kolonien. Pro fessor Molineu har en datter – Jeanette – på hans alder. Det er krevende for Midhat å forstå hvilke usagte regler som gjelder i det franske hjemmet han nå er en del av. Et interessant grep i boken er at en del uttrykk på fransk og arabisk ikke er oversatt. Dette er et bevisst grep for å få leseren til å kjenne på hvordan det er å bo i et fremmed land.

Midhat jobber hardt med studiene. Han er noe utilpasset sosialt og møter mange fordom mer på grunn av sin kulturelle bakgrunn. Han er usikker, men likevel utprøvende. Midhat etablererer nye vennskap. Han blir forelsket i Jeanette og tar initiativ overfor henne. De to innleder et kjærlighetsforhold, om enn kort varig. Det er kanskje tale om noen uker eller måneder, men likevel nok til at Midhat begyn ner å fantasere om et frieri.

GJØRE DET TIL SITT EGET

Midhat opplever livet i Frankrike som friere enn det han er vant til. Han er fri fra familiens føringer og fra sladderen som preger Nablus. Midhat er seg bevisst at studievalget er farens. Han har neppe andre muligheter enn å gjøre som faren ønsker, men han prøver også å gjøre valget til sitt eget. Dette kommer opp i en samtale med Jeanette:

– Og så valgte De medisin …

– Jeg liker vitenskap, jeg har alltid likt vitenskap. Så det er mitt valg også. Jeg synes det er spennende med… Han senket blik ket, tenkte gjennom ordene –Arbeidet er helt eksakt og spesifikt. Men, sukket han, man blir nødt til å være så altfor lite engasjert, vet De. Han ble overrasket da Jeanette brøt ut i latter. Han kikket opp og fikk se ansiktet hennes gløde og hele kroppen sitre av fryd. Når hun bare fortsatte å le, begynte han å le med, prøv ende, mens han fulgte nøye med på henne for å skjønne når han skulle stoppe.

Kanskje er Jeanettes latter et uttrykk for at hun ikke helt klarer å ta Midhat på alvor når han sier at valget av medisinstudiet også er hans eget. Kanskje viser den at hun liker Midhat når han er i kontakt med noe som er hans eget; hun reagerer spontant positivt når han er mest seg selv.

ET IMPULSIVT VALG

Oppholdet hos Molineu får en brå slutt. Midhat kommer tilfeldigvis over professorens notat blokk, der han har gjort en antropologisk studie av Midhat. Professoren har observert ham som en representant for primitive individer! Han konfronterer Molineu med dette ved middags bordet. Professoren prøver å forklare seg med at han humaniserer arabere, i motsetning til mange andre på den tiden. Midhat godtar ikke denne forklaringen. Jeanette sier ingenting. Etter denne konflikten ser Midhat ingen annen utvei enn å forlate vertsfamilien sin. Han reiser til Paris.

Midhat er veldig rask i sin beslutning og er fullstendig fanget i krenkelse og raseri. Dette virker som en impulshandling, ikke et aktivt valg. Det er uten tvil svært nedverdigende å bli vurdert som et primitivt vesen. Det er likevel noe destruktivt i å reise bort og på denne måten gi opp både medisinstudiet og Jeanette. På den andre side er det en drivkraft i Midhats valg om å dra til Paris. Her følger han sine egne impul ser. Nå har han muligheten til å gjøre noe annet enn det som var bestemt av far, og den mu ligheten griper han.

IMPULSIVT LIV I PARIS

Vel framme i den franske hovedstaden oppsøker han Faruq, en palestiner han traff på båten til Frankrike. Han blir tatt imot med åpne armer. Midhat begynner å studere europeisk historie. For å døyve savnet etter Jeanette, jakter han stadig på nye kvinner. Dette blir en besettelse der hver ny kvinne er et desperat forsøk på å få tilbake noe av nærheten han hadde til Jeanette. Han frekventerer bordeller og kabareter. I denne fasen virker det ikke som han tar noe aktivt valg i forhold til Jeanette. Han er full av skam og lengsel, og det virker bare helt umulig for Midhat å gjenoppta kontakten med henne etter det som skjedde.

Han skriver brev hjem. Slik skaper han to ulike selv. I brevene er han et selv som eksis terer kun for faren og der han fortsatt studerer medisin. I Paris er han samtidig et egentlig selv der han nesten utelukkende lar impulsene styre. Oppholdet i Paris representerer et slags ytter punkt i livet hans. Aldri senere vil han være så styrt av spontane innfall.

STOLE PÅ EGEN DØMMEKRAFT?

Krigen er over. Midhat har ikke mer penger igjen, samtidig som han kjenner på at pliktene i Nablus kaller. Han klarer imidlertid ikke å for late Paris før han har sendt brev til Jeanette. Han får sin gode venn Hani Murad til å lese gjennom brevet først for å få bekreftet at han bør sende det. Å få råd av venner er noe han gjør flere ganger før han tar valg. Midhat virker i overkant avhengig av andres råd. Det er kanskje ikke så rart, når det han har lært hjemme er å gjøre som faren forventer. Å stole på egen dømmekraft er ikke noe han har mye erfaring med.

Brevet til Jeanette er en kjærlighetserklæring, men også en avskjed. Han sier at han aldri kom mer til å glemme henne. Han unnskylder seg for å ha dratt fra henne så plutselig, men forklarer seg også:

– [J]eg er så lei meg for det. Men jeg står ved det jeg sa. Jeg ble meg selv i dette landet, og derfor kan jeg ikke godta å være en rep resentant for noe annet. Jeg hører til her like mye som jeg hører til i Palestina.

Midhat tar veien om Kairo for å overraske faren, som bor der med sin andre kone og barn – moren døde da Midhat var liten. Faren er imidlertid ikke hjemme. Han har reist til Pales tina for å handle tøystoff. Dette viser seg å bli skjebnesvangert. Før Midhat selv ankommer Nablus, er det faren som mottar Jeanettes svar på Midhats kjærlighetserklæring. Han gjemmer brevet bort og sier ikke noe om det til Midhat. I brevet spør Jeanette Midhat om å komme tilbake til henne.

TUNG HJEMKOMST

Hjemkomsten til Nablus er tung. Farens velkomst er kald og anstrengt. Han anklager sønnen for å ha tatt seg for mye friheter i Frank rike. Han truer med å kappe av ham hånden og gjøre ham arveløs hvis han reiser tilbake dit. Midhat blir bedt om å velge mellom å overta teppeforretningen og å jobbe som lege. Siden han jo ikke er ferdig utdannet lege, men ikke vil si dette, har han ikke annet valg enn å jobbe i forretningen. Det impulsstyrte valget av historiestudier i Paris har snevret inn valg mulighetene hans i Nablus.

I tillegg sier faren klart fra om at Midhat nå bør finne seg en passende kone. Når Midhat legger seg den første kvelden hjemme i Nablus, kommer minnene fra barndommen tilbake, og han skjønner ikke hvorfor han har valgt å reise hjem igjen:

Så meningsløst og så uforståelig, å lengte slik etter en tid som hadde vært så fattig på gleder og så overfylt med smerte.

Lyspunktene i hjemkomsten er vennskapet til fettere og tremenninger, spesielt til fetteren Jamil. Men mange oppfatter Midhat som en fremmed: «Du er jo blitt europeer.» Midhat får etter hvert kallenavnet Pariseren, fordi han går kledd vestlig og bruker hatt og stokk.

Det er Midhats bestemor som leder prosjektet med å finne ham en egnet kone. Her er de to på kollisjonskurs. Når bestemoren inviterer en mulig kone på besøk, må han selv gjemme seg. Han får kun se på kvinnen gjennom et nøkkel hull. Hvilken kontrast til Midhats mange ero bringer i Paris!

Midhat får problemer med å sove, og gjør en dårlig jobb i farens teppebutikk. Han protest erer mot bestemoren, men kan ikke annet enn å gjøre som familien forventer. Er dette også noe han gjør for å få en sårt savnet bekreftelse fra sin egen far? Eller styres han av frykten for å bli gjort arveløs hvis han ikke innfrir farens for ventninger?

FATIMA – VALGETS EGEN BETYDNING

Bestemoren velger ut Fatima Hammad fra den mest velstående og mektige familien i Nablus. Underveis i prosessen med frieriet endrer Mid hat innstilling. Fra å protestere mot giftermålet får han faktisk lyst til å erobre Fatima. Midhats fetter Jamil uttrykker tydelig at hvis han hadde hatt muligheten, så ville han giftet seg med henne. At Fatima Hammad er ettertraktet, gjør henne plutselig mer interessant for Midhat. En enkelt uttalelse fra fetteren veier tungt i hans indre vektskål.

Så kommer en begivenhet der Fatima og Midhat får se hverandre uten foreldrene til stede. Det blir et vendepunkt. De to har, helt uavhengig av hverandre, bestemt seg for å delta i en demonstrasjon i Jerusalem (Nebi Musa opprøret). Fatima har egentlig ikke lov til å være der. De to får øye på hverandre i folkemassen, og det blir noen sekunders intens øyekontakt. Han begynner å bevege seg mot henne gjennom havet av folk, men kommer ikke framover. Etter dette har Fatima lyst til å få gifte seg med Mid hat, og gir tydelig uttrykk for dette til sin far.

Det var dette Fatima hadde tenkt seg frem til inne på badet. Sel om det godt kunne hende at hun bare hadvde innbilt seg at Midhat skulle være så annerledes enn andre menn, var en slik innbilning bedre enn noe som var fullstendig ukjent. Det var bedre å følge en skjør overbevisning og gjøre sitt eget valg, enn å la seg gripe i nakken og slynges ut på det åpne havet. 

Her igjen er vi inne på temaet valg, nå fra Fatimas perspektiv. Det er viktigere å ta et valg selv enn å la andre velge. Det er viktigere å gjøre sitt eget valg enn å velge det riktige. Faren lar seg overbevise. Han kommer overraskende innom teppeforretningen og forteller Midhat at han kan få gifte seg med Fatima.

DRIVKRAFTEN I ET SVIK

Kort tid etter forlovelsen dør Midhats far brått. Midhat reagerer med raseri. Alt raser sammen. Han har gjort mye for å tilfredsstille faren, og når faren er borte, virker hele tilværelsen me ningsløs. Bryllupet gjennomføres, men Midhat har ikke glede av det. Han er utmattet. Kort tid etterpå viser det seg i tillegg at faren har tes tamentert teppebutikken til sin andre kone og deres barn, og gjort Midhat arveløs. Dette er et stort sjokk. Midhat må drive sin egen butikk.

Farens død blir et nytt vendepunkt. Nå er Midhat nødt til å klare seg på egen hånd. Nå kan han kun styre ut fra sin egen drivkraft. Dette lykkes han godt med, selv om drømmen om Jeanette likevel ikke er helt borte. Midhat får til forretningen, der han selger moderne klær som ikke mange andre tilbyr. Midhat og Fatima sitt forhold utvikler seg også godt. De får fire barn som gir dem mye glede og mye jobb.

PSYKOSE

En god stund senere finner Midhat brevet fra Jeanette. I mer enn 15 år har det ligget skjult under flisene på farens kontor. I brevet ber altså Jeanette ham om å komme til Frankrike. Midhat blir manisk og psykotisk, og lagt inn på syke hus. Livet kunne tatt en helt annen retning hvis han hadde fått brevet. Hadde han da kanskje valgt å reise tilbake til Frankrike for å gifte seg med Jeanette? Denne tanken sender ham ned i et mørkt hull.

Midhat har likevel selvinnsikt nok til å forstå at han sannsynligvis ville valgt å fortsette livet sitt i Palestina selv om han hadde fått lese brevet fra Jeanette i 1919. Det som er verst for ham følelsesmessig er at faren, ved å skjule brevet, fratok ham muligheten til å ta dette valget selv. Psykosen går etter hvert over, og han får reise hjem igjen. Han blir svært glad for å komme tilbake til familien sin.

FORSONING MED VALGENE

Boken avsluttes med en intens dialog mellom Midhat og franske fader Antoine, som jobber på det lokale sykehuset. Midhat ser tilbake på livet sitt og reflekterer over alle feilsteg han har gjort. Det som nå betyr noe for ham er kona og barna, og venner.

– Når jeg ser tilbake på livet, sa han, ser jeg en rekke feiltrinn. Vakre, herlige feiltrinn. Jeg ville ikke ha vært dem foruten … kanskje ville jeg ha gjort om på noen få ting, sa Midhat. 

– Men hvordan skal man kunne vite slikt der og da? De viktigste valgene tar vi når vi er unge. 

– De er fremdeles ung. Midhat hevet et øyebryn. 

– De kan ikke være mer enn femogtredve. 

– Jeg er enogførti. 

– Å, men det er fortsatt ungt. De har massevis av tid til flere feiltrinn. Begge lo, og den anspentheten som muligens hadde vært der før 

– eller kanskje var dette kun noe Antoine hadde innbilt seg – den fors vant nå helt … 

– Barna mine måler meg som far, og se: Jeg kommer til kort. Sett fra deres perspektiv gjør jeg feil hele tiden. På den annen siden tror jeg ... at uten dem ville jeg ikke ha vært noe i det hele tatt. 

Så sier Midhat at han tilgir fader Antoine. Som leser skjønner man umiddelbart ikke hva det er han tilgir fader Antoine for. Uansett hva forfatteren her har tenkt, er det tydelig at Mid hat, som 41-åring, har tatt det eksistensielle valget å forsone seg med de ulike valgene han har tatt. Valgmulighetene har vært begrenset, men han har tatt egne valg når han har kunnet, selv om de ikke alltid har vært like vellykkede: Farens valg av medisinstudiet. Midhats impuls valg om å studere europeisk historie og leve et fritt kjærlighetsliv i Paris. Pliktvalget det var å returnere til Palestina og prøve å innfri farens forventninger. Erobringen av Fatima, egen for retning og familieliv. Her kan vi kanskje trekke en tråd til dette sitatet fra Samuel Becketts nest siste bok: «Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail better.»