Bedre enn vårt rykte? - Rutger Bregman: Folk flest er gode.

Det fins en utbredt forestilling om at mennesker fra naturens side er egoistiske, aggressive og ofte styrt av impulsiv frykt. Så snart noe eller noen skraper i overflaten, så oppløses vår fer niss av sivilisasjon, og vår primitive, ondartede natur trer fram.

Forestillingen er formulert så tidlig som hos den greske historikeren Thukydid. I 430 før vår tidsregning ble Aten angrepet av en pest som drepte nærmere halvparten av Atens befolk ning. Thukydid skriver i Peloponneserkrigen om lovløsheten som fulgte: «Overveldet av katastrofen, så ikke folk hva som ville komme til å skje med dem, og de begynte å miste respekt både for gudenes og menneskenes lover.» Det samme perspektivet hadde Margaret Thatcher; under opptøyene mot hennes innstrammings politikk uttalte hun: «Sivilisasjonens ferniss er svært tynn.»

Men dette ofte formulerte bildet stemmer ikke, mener Bregman. Det er snarere vår gode natur som er mest framtredende. Det er nettopp den som dukker fram også i nødens stund og når ting er i oppløsning.

ORKANEN I NEW ORLEANS

Bregmans synspunkt kan tydeliggjøres ved det som skjedde i New Orleans i 2005, da orkanen Katrina feide inn fra sørøst. Kraftige oversvøm melser rammet 80% av boligene, og mer enn 1800 mistet livet. Situasjonen var kaotisk. Snart rapporterte avisene om voldtekt, skyting, ran og barnemord. Igjen ble teorien om sivilisasjonens ferniss formulert, blant annet av en journal ist som påpekte at de fleste vender tilbake til apestadiet når det organiserte og siviliserte livet opphører.

Men var det dette som skjedde i New Orleans? Forskere fant etter hvert noe annet. Det de fleste hadde trodd var skudd fra skytevåpen, viste seg å være lyden fra en sprukket sikker hetsventil på en gasstank. Politiet måtte inn rømme at det ikke fantes et eneste bekreftet tilfelle av mord eller voldtekt. Noe stjeling hadde det vært, men i hovedsak utført av grup per som hadde samlet seg i et forsøk på å over leve. I det store og hele hadde folk handlet på en positiv måte. De kom med båter for å hjelpe, de organiserte seg for å lete opp mat, klær og medi sin og gi til de som trengte. I stedet for egoisme og anarki, utviste de mot og hjelpevilje.

New Orleans er intet unntak, hevder Breg man. Et forskningssenter for katastrofer ved Universitetet i Delaware har vurdert nær 700 feltstudier som er gjort siden 1963. Konklus jonen er at katastrofer ikke ender i barbarisk kaos. I hovedsak forholder folk seg rolig, og de handler stort sett til beste for andre. Fra natu rens side, under sivilisasjonens overflate, fore trekker vi den gode siden i oss. Ikke bare er vi hjelpsomme, vi er også konstruktive og mot standsdyktige i møte med kriser og katastrofer – altså nettopp idet den siviliserte orden mer eller mindre bryter sammen.

DIKTATUR ELLER DEMOKRATISK TILLIT?

For Bregman henger temaet om vi er grunn leggende gode eller onde, nært sammen med politikk og ledelsesspørsmål. Dersom men nesket er primitivt og svakt, kreves sterk, nær mest diktatorisk ledelse. Er mennesket derimot godt og robust, kan vi ha tillit til hverandre, og sterk ledelse blir unødvendig. Ja, den kan ødelegge, slik det også skulle vise seg i New Orleans.

Drevet fram av pressens ryktespredning, fikk myndighetene i den oversvømte sørstatsbyen tilløp til panikk. Nasjonalgarden ble innkalt, etter hvert var inntil 72 000 soldater på plass. Guvernøren uttalte at troppene «visste å skyte for å drepe, og jeg forventer at de vil gjøre det». Politiet åpnet ild mot seks ubevæpnede svarte innbyggere og drepte to, en 17 år gammel gutt og en mentalt funksjonshemmet førtiåring.

Bregman indikerer at politiske ledere griper til fysisk makt for å hindre scenarier som bare fins i deres egne hoder. De handler ut fra fore stillingen om at gjennomsnittsmennesket er styrt av egeninteresse, slik de selv er det. For Bregman er det noen som har hevet seg opp over mengden, og nettopp disse representerer egoismen, som de projiserer nedover på folket, som er godt.

TO FILOSOFER

Bregman vender seg ofte til Hobbes og Rous seau. Thomas Hobbes levde under revolus jonære tilstander i England på 1600-tallet og hadde god anledning til å observere mennesket i fri dressur. Livet i naturtilstanden oppfattet han som «ensomt, fattig, stygt, brutalt og kort», en permanent borgerkrig mellom alle. Men situasjonen kunne avhjelpes ved at man overga sin individuelle frihet til en hersker som holdt folk i sjakk og garanterte sivilisert orden. Hob bes foreslo absolutisme, lederens uinnskrenkede makt. En parallell til guvernøren i New Orleans.

Jean-Jacques Rousseau, derimot, er definitivt Bregmans mann. Rousseau er provinsboeren som kom til det hypersiviliserte og absolutis tiske Paris på 1700-tallet, og som knapt likte det han så. For ham var naturtilstanden en idyll. På bunnen er vi medfølende, sunne og sterke. Det er sivilisasjonen som har gjort oss kyniske, selviske, sløve og kraftløse. For Rousseau var det ikke tale om å gi fra seg friheten til en her sker. Hans motto var: Gi oss frihet, eller så er alt tapt.

Slik Bregman ser det, er Hobbes’ tankegang gjentatt millioner av ganger av diktatorer, gene raler, direktører, ledere og ledelseskonsulenter. Rousseaus budskap er like standhaftig gjentatt de siste 250 år, og særlig sterkt av anarkister og revolusjonære opprørere. Det er dette siste prosjektet Bregman vil gi sin skjerv til. I en viss forstand er det et demokratisk prosjekt. Gi mak ten til folket, ha tillit til selvstyre.

Mot slutten av boken viser Bregman til for søk med økt demokratisk deltakelse i byer som Hamburg og New York, og han viser til former for ledelse som baserer seg på selvstyrte grup per som gis stor tillit til å utføre sine oppgaver. Den nyere management-kulturens mer au toritære og iblant nedover-mistroiske lederstil, har han lite til overs for.

GOLDING OG FLUENES HERRE

I sine begrunnelser trekker Bregman blant an net fram William Golding’s Fluenes herre, den nobelprisbelønnede romanen om siviliserte gutter som strandet på en øde øy og på kort tid utviklet barbari. Ingen skjønnlitterære bøker har vel i større grad fremmet ferniss-forestillingen.

Men ifølge Bregman, er det ingen grunn til å ta Golding alvorlig. Det fins en hendelse som avkrefter Fluenes herre. I 1965 strandet seks gutter i tenårene på den ubebodde øya ‘Ata, et stykke utenfor kysten av Tonga i Stillehavet. Guttene var der i ett år før de ble reddet. De hadde klart seg utmerket. De hadde dannet et lite samfunn med egen hage, gode lager for regnvann og gymnastikkanlegg. Samarbeidet var upåklagelig, og guttene håndterte effektivt framvoksende konflikter. De som var uenige, måtte ta seg noen timers tenkepause på hver sin side av øya og kjøle ned temperamentet, før de ble brakt sammen igjen for å skvære opp.

VALPEMENNESKET

Historien om guttene på ‘Ata er tankevekkende, og Bregman forteller en rekke slike for å under bygge sitt syn. Det er likevel fra vitenskap han henter det meste av sine begrunnelser. Et hoved materiale er nyere forskning om evolusjonen som indikerer at vi fra naturens side er formet som velvillige, snille og svært sosiale vesener.

Vi har ikke vært alene som menneskeliknende skapninger de siste par hundre tusen år. Vår mest kjente nabo var neandertalerne, som hadde større hjerne enn oss, men som forsvant for rundt 50 000 år siden. Hvorfor forsvant de? En vanlig teori har vært at vi nedkjempet og ut ryddet dem – men riktignok bare i hovedsak, for vi paret oss også med dem. Historiens første etniske rensing kaller likevel Yuval Noah Ha rari neandertalernes forsvinning i bestselgeren Sapiens.

Bregman avviser imidlertid Harari. Antro pologisk forskning sannsynliggjør at mennesket de siste 200 000 år er blitt mer «barne-liknende», en snillere variant av førmennesket. Dyreforsøk har vist hvordan det kan ha vært mulig. På få år har man for eksempel kunnet framdyrke rever som logrer med halen, ønsker oppmerksomhet, som motstår å bli voksne, er lærevillige og viser vennlig atferd. Det synes som om mennesket har vært gjennom en liknende utvikling i en form for selv-temming. Bregman foreslår homo puppy, valpemen nesket, som en passende betegnelse på hva vi er blitt gjennom denne prosessen.

SKAM OG SAMARBEID

Også vår sosialt følsomme natur er et resultat av utviklingen henimot valpemennesket. Vi bryr oss om hva andre tenker om oss. Vi kan rødme av skam, og vi skal være den eneste arten med mye hvitt i øyet, noe som tydelig indikerer overfor de andre hvor oppmerksomheten vår går. Slik er vi biologisk formet til å være åpne for andres blikk. Vi er en art som har et indre liv å bli kjent med og også vise fram. Gruppen, de andre, er det sentrale for oss, og vårt indre liv kan ikke skilles fra dette.

En slik sterk sosial innretning fremmer læring gjennom kopiering og effektivitet gjennom samarbeid. Det kan meget vel være at neander taleren hadde mer hjernekraft enn oss. Men vi seiret gjennom læring og samarbeid i gruppen vi tilhørte, ikke gjennom etnisk rensing. Grun nen til at det ble oss, er at vi sammen klarte å håndtere de betydelige klimautfordringene under den siste istiden.

SOLIDARITET OG FREMMEDFIENDTLIGHET

Vi er altså formet slik at vi foretrekker å samar beide, lære av hverandre og unngå å gjøre so sialt skammelige ting. Når sivilisasjonen rundt oss bryter sammen, er det disse opprinnelige menneskelige egenskapene vi vender tilbake til.

Unektelig er det likevel mye ondskap i men neskets historie. Hvordan forklarer Bregman dette? Dessverre kan vår gruppesolidaritet også være en kilde til antipati mot de andre. Det vennlige mennesket er også det fremmed fiendtlige mennesket. Det ser faktisk ut til at en slik dobbelthet er genetisk kodet. Det samme hormonet som er forbundet med omtanke for nære venner, oksytocin, er også forbundet med aversjon mot fremmede.

Bregman viser til det sterke samholdet mel lom tyske soldater under andre verdenskrig. Kameratskapet er en del av forklaringen på hvorfor disse soldatene var så kampdyktige. Det var ikke fanatisme og nazistisk ideologi som drev dem, men båndet til kameratene. Den tyske krigsledelsen utnyttet denne solidaritetsmekan ismen og passet på at enheter tilbrakte tid sam men for å bli godt kjent, før de gikk ut i kamp. Materialet Bregman bygger på, er en studie av 150 000 transkriberte sider med opptak av 4000 soldater i fangenskap.

Det er altså for sine egne man kjemper mot de andre. Solidariteten og vennligheten innad driv er ondskapen utad. For terrorister finner man det samme mønsteret. Få av dem er stramme ideologer eller sære avvikere. De er derimot gjerne med i mindre grupper hvor man stiller opp og er villig til store offer for hverandre.

SOLDATER VIL HELST IKKE SKYTE

At det tross denne tosidigheten i solidariteten, kan være vanskelig å frambringe morderisk atferd, formidler Bregman interessante funn om. Historisk er det bare et mindretall av sol dater i krig som faktisk løsner skudd, mellom 13 og 18% ifølge en større nyere oversiktsstudie. Mange sikter også over hodet på fienden når de skyter.

Det fins en sterk aversjon mot å drepe, til tross for at media og filmindustrien ofte portretterer det motsatte. Den psykologiske nærheten til fienden kan være et virksomt hinder for draps lysten. Mange kriger har blitt utkjempet med dopede soldater. Det er trolig en måte å skape den rette ufølsomhet på og gjelder kriger i antik ken så vel som fra det siste århundret, som i Ko rea og Vietnam. En annen metode for å motvirke våre naturlige fredelige instinkter, er omfattende trening i å drepe, gjerne med gjentakende skyt ing på figurer for å oppøve en kroppslig au tomatikk i møtet med fienden. Under Korea- og Vietnamkrigen oppnådde man henholdsvis 55% og 95% avfyringsprosent med dette og liknende metoder.

SIVILISASJON OGSÅ EN DRIVER FOR ONDSKAP

Valpemennesket er altså lite disponert for å drepe. Gruppefølelsen kan imidlertid stimulere til fremmedfiendtlig atferd, og spesifikke tren ingsmetoder kan forsterke dette. Ondskapen er slik sett en del av vår natur, men den er under ordnet.

Sivilisasjon er en ytterligere faktor som kan drive den onde siden. Som vi husker, var Rousseau skeptisk til sivilisasjonen. Så også Bregman. For mennesket gikk det galt etter avslutningen av siste istid for 10 000-15 000 år siden. Da startet en utvikling som førte til større sivilisasjoner, som ved Nilens, Eufrats og Tigris’ bredder.

Forut for de store sivilisasjonene var men nesket nomader og levde i grupper, ofte med rundt 150 medlemmer. Det var under de no madiske livsbetingelsene mennesket dyrket fram de sosiale trekkene vi har referert til. Antropologer mener i dag at gruppene var styrt i stor grad ved diskusjon og deltakelse. Ulikhet og ledelse fantes, men dette var knyttet til bestemte verdsatte egenskaper, som kunnskap eller dyktighet. Ledere fikk jobben gjort. Men dersom en leder utviklet for høye tanker om seg selv, ble han fjernet. Gruppen holdt det grandi ose egoet og opphøyelsen fra de andre i sjakk.

Framveksten av større sivilisasjoner skapte imidlertid en serie med irreversible endringer. Mennesket ble fastboende, befolkningen økte, folk ervervet eiendom, mer kompliserte sty ringssystemer utviklet seg, blant annet for å hente inn skatt. Det kom en statsmakt. Kriger ble vanlig fordi det kunne være ønskelig å utvide territoriet. Prestisje, arvet gods og å gifte bort kvinner, var andre framtredende trekk ved den historiske sivilisasjonen. Ideologi og reli gion fulgte med, til dels for å kontrollere men neskemengdene. Sosial distanse mellom sjikt i befolkningen ble regelen. I tillegg ble dietten endret. Bakterier og virus blomstret, og en rekke nye sykdommer dukket opp.

Det er fra nå folket kan forstås som «usivili sert», det er nå befolkningen må kontrolleres, det er nå krig må føres. Alt dette gjør på den ene siden at potensialet for egoisme og ondskap øker. På den andre siden betyr det at det vokser fram en forestilling om menneskets onde natur, grunnstenen i den nevnte fernissteorien.

KRITIKK AV SOSIALPSYKOLOGI

I vår tid har sosialpsykologi vært en viktig eks ponent for tanken om at vi er ganske primitive under overflaten. På 1960-tallet testet Stan ley Milgram folks villighet til å påføre andre smerte når de fikk beskjed av en autoritet om å gjøre det. Forsøkene viste at vi alle er ganske tilbøyelige til å adlyde autoriteter selv om det medfører skade for andre. Senere gjennomførte Philip Zimbardo et fengselseksperiment ved Stanford-universitetet. Fangevoktere som fikk makt, var bare så altfor lystne på å være sadis tiske overfor fangene. Forsøk som dette har siden stått som pilarer i forestillingen om vår primitive natur, formidlet i lærebøker verden over.

Nå har imidlertid Zimbardos forsøk blitt avslørt som uvitenskapelig, på grensen til juks. Forskerne instruerte nemlig vokterne til å være brutale. Også de mer respekterte Milgram eksperimentene kan betviles. Forsøksperson ene som ga folk elektrosjokk, var ikke først og fremst villige sadistiske redskap for forskerne som ba dem gjøre det. Snarere handlet de ut fra tillit til dem, de ville hjelpe dem med forsøket. Det viste seg også at 56% av forsøkspersonene trodde at de ikke ga virkelige elektrosjokk. Og endelig måtte forskerne til og med bruke ganske hardhendte virkemidler for å få folk til å trykke på elektroknappen, opptil åtte runder med utskjelling og forsøk på tvang før de ga seg.

Noe av det samme viser seg her som i soldat funnene: Det er ikke så lett å få mennesket til å være brutalt, men med de rette metoder lar det seg gjøre.

EN DEL ER VELFUNDERT

I hvor stor grad skal vi tro Bregman? Han henter fram mye forskning og materiale som under bygger tanken om vår gode natur. Biologen Dag O. Hessen nevner i Aftenposten (28.8.2020) at han selv har trukket de samme konklusjonene om det hjelpsomme og sosiale mennesket i Vi. Samarbeid – fra celle til samfunn (2017). Evo lusjonsargumentet synes å være godt fundert i dagens kunnskap.

Det er heller ikke vanskelig for lekfolk, ut fra egen erfaring, å være med på at vi foretrekker å bidra som best vi kan til gruppen og hjelpe til der det er nødvendig, også i kriser hvor den eta blerte strukturen knaker i sammenføyningene. Slike erfaringer vil mange ha fra omgangskrets og kontaktnett.

Det er dessuten grunn til å være positiv til lærdommene Bregman trekker. Demokrati fordrer en tillit til mennesket, en tro på det gode i folks vurderinger og vilje. Vi ser at demokra tiet trues når denne tilliten svekkes, som i den steile konflikten mellom de to store amerikanske partiene og deres velgere de siste år. De fleste vil også kunne slutte seg til at ledelse i arbeidslivet ikke primært bør være mistillit nedover og diktat ovenfra, men heller selvstyrte team og delegert ansvar. I Financial Times (18.5.2020) ble Bregmans bok omtalt som «en sunn vei fram over», og anmelderen spådde at budskapet ville bli stadig mer relevant i årene som kommer. Det var trolig de demokratiske og arbeidslivsorien terte sidene ved boka anmelderen her tenkte på. …

MEN SISTE ORD IKKE SAGT

Det er likevel grunn til å tenke at vi ikke er ferdig med diskusjonen om det gode og onde i mennesket. I The Better Angels of Our Nature (2011) har Steven Pinker søkt å dokumentere utstrakt vold fra forhistorien til i dag. Denne volden gjelder ikke bare krig, men også mord og voldsnivået mer generelt. Pinker viser blant an net til mordrater i England. I Oxford på 1300-tal let var det årlig 110 mord pr. 100 000 mennesker. Tar vi en tur tilbake til 1500-tallets Bergen, undersøkt av Jørn Sandnes i boka Kniven, ølet og æren (1990), finner vi en drapsfrekvens på 1:1200. Det er tre fjerdedeler av Oxford-tallet, men hundre ganger høyere enn i Norge på 1980-tallet, langt over dagens New York og dob belt så høyt som på mafiaens Sicilia i årene etter 1945.

Hva Pinker og andre antyder, er at vold gjen nomsyrer historien. Vi startet som ganske fæle, sier Pinker, men med moderne opplysning har vi begynt å få kontroll med vår voldelige natur.

Bregmans bok kan leses som et svar til dette. «I årevis tenkte jeg at Steven Pinker hadde rett», skriver Bregman. Men har han egentlig tilbake vist Pinker? Vel, Bregman har ikke vansker med å forklare de tallrike massakrer gjort av soldater i tidligere tider. Han kan peke på evolusjonen: Solidaritet og kameratskap er fullt ut forenlig med grusomhet mot «de andre».

Men hvordan kan han gjøre rede for et gene relt høyt voldsnivå i en befolkning? Er høye mordrater og fysiske trusler i befolkningens daglige liv forenlig med teorien om vår gode na tur? Var det samfunnets uorden og menneskets karrige eksistens som drev denne volden? Men i så fall, er vi ikke da tilbake til forestillingen om at når man skraper i sivilisasjonens ferniss og løser opp strukturene, så stikker egoismen og ondskapen hodet fram?

Pinker har vært kritisert for bruken av statis tikk og data, så det er ikke sikkert hans på stander blir stående heller. Vi kan regne med at debatten mellom Hobbes og Rousseau, men med forskning som grunnlag, vil fortsette.