Intuitiv åpning

«Why?» Den vestafrikanske gjesten stirret uforstående ut over de norske fjellviddene som hans stolte norske verter hadde kjørt både langt og lenge for å vise ham. For dem var verdien av utsikten og av fjellets dype stillhet en selvfølge, for ham var den i beste fall økonomisk: «Så mye stein! Hadde dette vært i Vest-Afrika, kunne jeg blitt rik, for vi bygger husene våre av stein.»

Sett utenfra kan verdien av meditativ stillhet virke like uforståelig på oss som den norske fjellheimen virket på den afrikanske gjesten. Tilbringe resten av livet i en hytte i ørkenen i Egypt, slik de gamle ørkenfedrene gjorde? Avgi et løfte om livslang taushet og sølibat for å nærme seg noe hellig, slik enkelte har gjort og stadig gjør både i østlige og vestlige tradisjoner? Eller, for å ta et eksempel som ligger nærmere vår egen moderne Acem-kontekst: Sitte med lukkede øyne og gjenta en meningsløs lyd i sinnet i time etter time, ja kanskje et døgn eller to? Her er det ikke engang økonomisk verdifull stein å hente!

Likevel er meditativ stillhet noe vidt forskjellige kulturer har sett verdien av. I Kina er et av de vanligste ordene for å meditere å «sitte i stillhet», jing-zuo, og allerede et par århundrer før vår tidsregning var jing ‘stillhet; ro’ en sentral verdi i ulike filosofiske retninger. I India har blant annet begrepet mauna ‘stillhet; taushet’ noe med dette å gjøre, men kanskje også shanti, som vanligvis oversettes som ‘fred’ eller ‘ro’, og som ofte gjentas tre ganger som avslutning av seremoniell mantra-resitasjon. Innen kristendommen kalles Østkirkens kontemplative tradisjon hesychasme, fra det greske ordet hesychia, som betyr ‘stillhet’, og innenfor katolsk kontemplasjon har silencio en selvfølgelig plass.

Grunnboken om Acem-meditasjon heter Stillhetens psykologi. Det er en talende tittel. Acems tydeligste særpreg ligger i den psykologiske forståelsen av meditative prosesser. Samtidig avsluttes boken med to korte og poetiske kapitler om «en stillhet der livet gror – som en tidlig morgenstund på en ennå ufødt dag» (s. 136), «det i oss som er uberørt av tid og historie, av lykke og lidelse, av varme og kulde» (s. 141). 

I Acem snakkes det mest om stillhet på fordypelsesretretter. Der er meditasjonene lange – mer enn seks timer hver dag – og deltagerne har allerede omfattende meditativ erfaring. Litt forenklet kan vi si at stillhet viser til en side ved meditasjon som går ut over den umiddelbare avspenningseffekten, og som også er noe mer enn den personlighetsutvikling regelmessig meditasjon gjerne bidrar til. Kanskje kan man se denne stillheten som en slags essens av det å være menneske, som samtidig peker ut over vår individuelle tilværelse, mot en tilsvarende stillhet i naturen, ja kanskje i verdensaltet en stjernenatt.

Men hva er meditativ stillhet? I det følgende skal vi se på flere ulike nivåer av den. Vi skal starte med stillheten som fravær av ytre støy og gradvis arbeide oss i retning av stillheten som nærværet av en indre kraft.

FRAVÆR AV LARM OG STØY
En form for ytre stillhet kan bestå i fraværet av den larm og støy som tilhører det urbane livs utvendighet. For selv om familie og karriere kan være svært viktige for å virkeliggjøre våre liv, krever de også vår oppmerksomhet på måter som i perioder trekker oss bort fra oss selv. Vi kan bli altfor travle og stressede, opptatt av å fremstå som vellykkede samtidig som vi føler oss mislykkede, og vi kommer lett inn i kamper, konflikter og konkurranse. Skal vi finne oss selv, hva nå enn det betyr, må vi trekke oss bort fra denne hektiskheten for kortere eller lengre perioder. På et vis er det det vi gjør to halvtimer om dagen hvis vi mediterer regelmessig. Det gir oss muligheten til å slippe tak i noen av de kreftene som haler og drar i oss i hverdagen og nærme oss en slags indre kjerne. En utvidet variant er å reise en helg eller en uke (eller for den saks skyld to eller tre uker) på meditasjonsretrett. Acems retrettsteder Halvorsbøle og Lundsholm ligger i naturskjønne omgivelser nær innsjøene Randsfjorden og Mangen. Bare det gir en slags avstand til hverdagens mas, i tillegg til den utvidede meditasjonstiden og de gode samtalene i veiledningsgrupper.

Erling Kagges boktittel Stillhet i støyens tid kan gi inntrykk av at denne form for stillhet først og fremst er svaret på en moderne utfordring, men det er langt fra sannheten. Nesten alle meditative eller kontemplative tradisjoner søker mot landlige eller naturlige omgivelser og har gjort det i de to-tre tusen årene vi har skriftlige kilder for.

I den tidlige kristendommen har blant annet ørkenen hatt en sentral rolle for dem som ville nærme seg Gud, som i denne tradisjonen er nødvendig for å nærme seg sin egen kjerne. Ørkenen hadde en dobbelt rolle, både som et fullstendig gudsforlatt sted og et sted der Gud alltid var nær. I moderne tid har den norske forfatteren Axel Jensen skrevet om ørkenen som et sted å søke åndelig virkeliggjørelse i romanen Ikaros. Interessen for ørkenen var inspirert både av Moses’ og hans folks førti år lange ørkenvandring og av Jesu førti dager i ørkenen. For Moses og hans folk var ørkenvandringen en slags test på om de hadde den nødvendige tillit til det guddommelige, og når de ikke hadde det og klaget og lengtet tilbake til slavetilværelsen i Egypt, hvor de ikke behøvde å bekymre seg for mat og drikke, ble Gud sint på dem.Fra det tredje århundre begynte eremitter og andre å vandre ut i den sketiske ørken i Egypt for å søke et liv i Gud. Noen gjorde det på egen hånd, mens andre gjorde det i grupper, og dette ble forløperen for det kristne klostervesenet. Selv om de færreste klostre har vært bygget i ørkenen, har mange av dem vært anlagt i skog og fjell, langt fra byens støy og ståk. Og selv om idealet for munker og nonner har vært å vie sine liv fullt og helt til klosterlivet, har klostrene også vært steder der andre kunne søke tilflukt i perioder av sitt liv, både for å komme bort fra bylivets mas og for å nærme seg en åndelig dimensjon, gjerne under veiledning fra noen av de fastboende.

I det tidlige Kina var særlig taoismen orientert mot naturens stillhet, ofte i protest mot konfusianismens sosiale plikter og tilsynelatende meningsløse ritualer, som fanget mennesker i tomme former istedenfor å bringe frem deres livskraft. En historie forteller om den gang taoisten Zhuangzi satt og fisket og fikk beskjed om at kongen ville overlate riket til ham. Han fortsatte rolig å fiske og viste ingen interesse for å la seg fange av de sosiale ritualer som ligger i rollen som konge, og som ville hindre ham i å leve sitt naturlige liv. Han hadde hørt, sa han, at kongen hadde en hellig skilpadde som hadde vært død i tre tusen år og på rituelt vis var pakket inn i en boks i kongens forfedretempel. «Hva ville være best for denne skilpadden,» spør Zhuangzi, «at dens ben blir æret, mens den selv er død, eller å leve og dra halen etter seg i søla?» Så sender han kongens utsendinger tilbake og sier: «Jeg vil dra halen etter meg i søla.» Han vil leve et naturlig liv, ikke et liv der han er fanget av pliktene og ritualene ved kongens slott, slik en konfusianer nok ville oppfordret ham til. Men den virkelige Konfusius var selv opptatt av naturen og dens stillhet, slik følgende uttalelse viser:

Den vise er glad i vann, mens den barmhjertige er glad i fjell. Den vise er i bevegelse, mens den barmhjertige er stille.

Hvorfor han mente akkurat det, fremgår ikke av sammenhengen, men barmhjertighet var hans høyeste ideal, så det er tydelig at han satte pris på naturens stillhet og ro.

For mange kinesere var naturens stillhet et sted å søke tilflukt i perioder av personlig eller sosial uro. Det gjaldt de såkalte syv vise i bambusskogen, som skrev poesi, drakk vin og dyrket naturen og det spontane, men som også gjorde sitt beste for å få høye embeter i de ustabile statene som oppsto etter at Han-dynastiet falt i år 220. Det gjaldt også poeten Tao Yuanming (365?–427), som er kjent for å ha valgt et liv som bonde og for å skrive dikt om hvordan «fuglen i buret lengter etter skogen den kommer fra, og fisken i bassenget ønsker seg tilbake til sitt opprinnelige tjern», samtidig som han aldri ga opp ambisjonen om å komme tilbake til embetsmannslivet. Mange århundrer senere fikk noe av den samme kontemplative opptattheten av stille natur uttrykk i kinesisk malerkunst, der voldsomme fjell gjerne er innhyllet i tåke og dis, og der menneskene er så små at man knapt får øye på dem.

I det gamle India begynte en tilsvarende orientering over et halvt årtusen før vår tidsregning, allerede før buddhismen og jainismen ble til. Hinduismen deler tradisjonelt livet inn i fire stadier: studenten, familieoverhodet, den tilbaketrukne og den åndelige søkeren. De to siste stadiene foregår i skogen. Man «trekker seg tilbake til skogen» for å reflektere over livet når man får sitt første barnebarn og kan overlate alt ansvar til neste generasjon og gi avkall på alle sosiale plikter. Det siste stadiet består av en mer rent meditativ og kontemplativ orientering, der man vier sitt liv til åndelig frigjøring, enten alene som eremitt eller i fellesskap med andre, for eksempel i en ashram som typisk ligger langt borte fra byen, i skogen eller i fjellet, slik det en gang var i den åndelige byen Rishikesh ved foten av Himalaya-fjellene. Selv om dette er livets siste stadium, som ofte er tidfestet til ca. 70 år, kan man når som helst i livet gå inn i dette stadium, bare man har den rette motivasjonen.

Fraværet av ståk og støy er ikke en fullstendig lydløshet og slett ikke det fravær av sansestimuli som ligger i sensorisk deprivasjon. Meditasjonsperiodene, der man typisk befinner seg i et rom (eller, mer tradisjonelt, i en hule) uten kontakt med omverdenen og uten sansestimuli som lyd, lys eller lukt, veksler med mer utadvendt aktivitet. Det dreier seg snarere om å innstille seg på naturens rytmer og sanseinntrykk, enten de foregår der ute eller innvendig i kropp og sinn.

FRAVÆR AV SPRÅK OG TALE 
En annen form for ytre stillhet kan bestå i fraværet av språklig kommunikasjon. Det har også sin utvilsomme verdi, og igjen kan vi se de to daglige halvtimene hos regelmessig Acem-mediterende som eksempel. Med lukkede øyne på et rom for seg selv er man ikke bare avskjermet fra ytre støy og mas, men også fra språklige meningsstrukturer som til daglig preger vår måte å tenke på. Det er talende at ens meditasjon ofte blir langt mer forstyrret av lyder med mening og struktur, som samtaler i naborommet eller noen som øver på et piano i etasjen over, enn av lyder uten mening, som trafikkstøy eller skritt, for ikke å snakke om lyden av vinden i trærne eller regnet på taket. Ikke minst kan fraværet av språklig kommunikasjon få oss til å gi slipp på behovet for lett og løs konversasjon, som holder oss fast i livets overflate, og vi kan dermed lettere nærme oss dypere lag av sinnet.

I Acem er det sentralt at meditasjonsobjektet, enten det er en metodelyd (som er det man anvender i Acem-meditasjon) eller man mediterer på kropp eller pust eller et bilde, verken har språklig, symbolsk eller religiøs mening. Denne nøytraliteten gir sinnet frihet til å bevege seg i uforutsette retninger. Om meditasjonsobjektet hadde hatt mening, slik tilfellet er i mange former for religiøs meditasjon (skriftsteder, gudenavn, bønner osv.), ville sinnets bevegelser i langt større grad vært forutbestemt.

Ut over selve meditasjonsteknikken er imidlertid det som særpreger Acem, en ganske omfattende bruk av dialog og språklig kommunikasjon. Lange meditasjoner skal alltid følges av veiledning, der den enkelte stimuleres til å snakke om sin meditasjon, enten det dreier seg om tekniske utfordringer eller sider ved de tanker, følelser, bilder som spontant har dukket opp i sinnet i løpet av meditasjonstiden, og som får en til å reflektere over livet på en litt ny måte. På fordypelsesretretter er det i tillegg satt av tid til «walk-and-talk», der den mediterende deler erfaringer og refleksjoner med en annen mediterende, samtidig som de får dagens mosjon.

Dette står i skarp kontrast til mange meditative og kontemplative tradisjoner. Noen katolske klosterordener krever at munker og nonner avgir løfte om helt eller delvis å leve i taushet. Noen slike ordener utvikler riktignok et slags tegnspråk som hjelper dem til å kommunisere om hverdagens mange praktiske utfordringer, og noen har «fri» fra taushetsløftet en gang i uken, men i det store og det hele er mangelen på samtale ment å gi større plass for Gud. Tilsvarende gjelder mange katolikker som til vanlig lever alminnelige liv, men som av og til går i retrett for kortere perioder. For 20 år siden støtte vi på en slik da vi holdt Acem-retrett på et retrettsted i Massachusetts i USA, der en ung katolikk hadde innlosjert seg for en periode med taus tilbaketrekning, skjønt han smilte da han så oss, og hadde nok god lyst til å snakke. Slike kortvarige eller permanente taushetsløfter finnes også i mange andre tradisjoner, både i Østkirken og i ulike indiske og kinesiske retninger. På sanskrit har et gammelt ord for en vismann eller en åndelig lærer, muni, sammenheng med ordet mauna, som betyr stille, og tanken var nok ofte at slike avsto fra å tale, siden den visdom de var i besittelse av, lå hinsides ord og språk. Buddha selv blir kalt Shakya-muni, en muni av Shakya-klanen, og i noen versjoner av historien var han først nølende med å formidle sin nye lære, fordi han ikke trodde folk ville forstå den. I en populær zen-historie holder Buddha en ordløs preken til sine disipler, der han ikke gjør annet enn å holde en hvit blomst i været. Ingen forstår poenget bortsett fra disippelen Mahakashyapa, som smiler og umiddelbart når opplysning. Moderne ni- eller ti-døgns vipassana-retretter krever også gjerne fullstendig taushet fra deltagerne, kanskje med unntak av kortere samtaler med læreren.

Noe av poenget med denne tausheten er å stimulere den enkelte til å gi slipp på den avhengighet som ligger i hverdagens tendens til å prate om løst og fast, og isteden slippe seg dypere inn i den meditative eller kontemplative prosess. I en kristen sammenheng kan man tenke på det slik: Kan man ikke snakke med andre, får man snakke med Gud. Fordypelsesretretter i Acem tar i begrenset grad noe av dette opp i seg, idet de fleste deltagerne avstår fra å snakke sammen om morgenen – ingen kommunikasjon, ingen øyenkontakt, ingen forstyrrelser. Det kan til å begynne med virke uvant at folk man kjenner godt, ikke så mye som ser opp når man treffer dem på morgenturen. Men man blir fort vant til det, og det bidrar til å bevare noe av morgengryets ro inn i meditasjonstimene.

Men etter meditasjon er samtalen en helt sentral og uunnværlig del av Acems pedagogikk. Der meditasjon bringer stoff fra ubevisst til en latent bevissthet, bidrar samtalene i prosessgrupper og walk-and-talk til å bringe ting fra latent bevissthet til manifest bevissthet. For meditasjon og fordypelse er mer enn bare stillhet. Det omfatter også aktualisering av våre indre bremser og vår motstand mot å slippe oss inn i stillheten – eller vår tendens til å streve så ivrig for å nå målet at vi blir stående på utsiden. Alt dette kan komme som intense drømmer om natten eller som dømmende metatanker i meditasjonstiden. Vonde selvbilder kan slippe til i fragmenter, gjerne forkledt som et sinne på den ubehagelige stolen man sitter på (som vanligvis oppleves ganske behagelig), som en smerte i ryggen (som fordufter idet man åpner øynene og slutter å meditere), eller som rennende tårer (som man ennå ikke kjenner følelsene bak). I disse fasene har man gjerne en tendens til tunnelsyn, til å sitte fast i sine vonde selvbilder, så utfordringen ligger i å åpne oppmerksomhetsfeltet og ta inn en større del av en selv. Å sette ord på ting i prosessgruppene etterpå er kanskje det som mest av alt bidrar til å bringe prosessen fremover.

Ulike meditative tradisjoner har også støtt på disse motkreftene, men har ofte snakket om dem på helt andre måter: som sjelens mørke natt, som prøvelser, eller som demoner som gjør sitt beste for å trekke en bort fra prosessen. Selve begrepet om aktualisering, og om hvordan meditasjon gjenspeiler vår livshistorie og personlighet, er særegent for Acem, som har en hel pedagogikk bygget rundt dette.

FRAVÆR AV TANKER
Hvis vi nå beveger oss til det indre plan, er det en vanlig forestilling at meditasjonens stillhet ligger i å tømme sinnet for tanker, det man kunne kalle en psykologisk stillhet. Og mange tradisjoner gjør virkelig hva de kan for å redusere alle tankene som kommer og går underveis i meditasjon.

Ørkenfaderen Evagrius (345–399) skrev for eksempel bindsterke verker om hvordan man skal motarbeide syndige tanker under kontemplativ bønn. Han så slike tanker som demoniske og hadde til og med en teori om hvordan Djevelen uten at man merket det, kunne berøre et bestemt område i hjernen for å skape et indre lys som fikk en til å innbille seg at man var i nærheten av Gud, når man i virkeligheten var i Djevelens hender. Den kinesiske buddhistmunken Zhiyi (538–597) beskrev i minst like bindsterke verker tanker i meditasjon som resultat av angrep fra djevler og demoner. Både Evagrius og Zhiyi hentet sine forestillinger fra enda mer autoritative kilder: Djevelens futile forsøk på å friste Jesus i ørkenen og sjefsdemonen Maras like mislykkede forsøk på å bringe Buddha bort fra veien mot opplysning. Den dag i dag er det vanlig blant buddhister å regne at ens buddha-natur først kommer til syne når man klarer å bringe tankene til taushet. Dette er også blitt en del av den moderne diskursen knyttet til mindfulness. Det hevdes ofte at mindfulness-praksis reduserer tankenes vandring, og dette underbygges med vitenskapelige undersøkelser av aktiviteten i hjernens hvilenettverk. Mange former for indisk meditasjon bygger også på aktiv konsentrasjon om meditasjonsobjektet og forsøk på å utelukke alle spontane tanker. Yoga Sutras kjente sentens om at yoga består i å bringe sinnets bevegelser til stillhet, har i deler av tradisjonen vært tolket som at man aktivt skal undertrykke de tankene som dukker opp.

Samtidig er mange tradisjoner doble i sitt budskap. For det kan virke selvmotsigende å jobbe så hardt for å holde tankene på avstand, når man samtidig legger vekt på at uanstrengt utførelse skal føre til spontane gjennombrudd og endringer. Noen, som den sjette patriark Huineng (638–713) i kinesisk zen-buddhisme, tok skrittet helt ut og sa rett ut at «jeg har ingen teknikk for å fjerne mylderet av tanker». Andre, som buddhistmunken Hanshan Deqing (1546–1623) sa på den ene side at det å jage tankene bort var som å bruke én villkatt til å jage bort andre villkatter, men på den annen side talte han for å motvirke tankespinn ved å presse frem meditasjonsobjektet av all kraft, som om man dyttet en tung kjerre i oppoverbakke. Den kristne mystikeren som skrev The Cloud of Unknowing, var mindre redd for spontane tanker enn Evagrius, men regnet det fremdeles som synd å holde fast ved tankene. I yoga-tradisjonen finner man også stemmer som slett ikke vil undertrykke tankene aktivt, men regner at de spontant faller til ro etter lengre tids praksis.

Acems tilnærming er mer entydig. Ledighetsmeditasjon lar tankene komme og gå som de vil. Enhver som har lest boken The Power of the Wandering Mind, vet det og skjønner verdien av å gi tankene full frihet. Det gir avspenning og energi, kreativitet og fornyelse, selvforståelse og empati, og det er en forutsetning for bearbeidelse av de bevisste og ubevisste motkreftene i sinnet som regelmessig meditasjon og langmeditasjoner aktualiserer. Den frihet og spontanitet man her gir tankene, er dessuten den samme frihet og spontanitet som skal til for å nå en intuitiv åpning mot en tidløs grunnimpuls i tilværelsen. For også i Acem-meditasjon vil det kunne være perioder der tankene stilner av seg selv, dels fordi maset fra hverdagen blir borte, dels fordi den indre tankekvernen i perioder spontant roer seg ned, og noen luker åpner seg i sinnet. Det kan være fine øyeblikk eller perioder, selv om fravær av tanker ikke er noe mål i seg selv i denne typen meditasjon.

INTUITIVT NÆRVÆR
Det finnes imidlertid en annen form for indre stillhet, som ikke først og fremst er kjennetegnet ved fravær av noe som helst, men av et nærvær. Vi kan kalle den en intuitiv stillhet. Midt oppi de tanker som måtte komme og gå, kan vi nærme oss en stille dimensjon i bevisstheten eller ved tilværelsen. Subjektivt kan den oppleves som en kvalitet ved meditasjonen, men også ved det fellesskapet man har rundt meditasjon, eller til og med ved steder der det mediteres mye. Mange naturopplevelser kan treffe noen av de samme strengene i oss og skape en slags resonans som ligner den meditasjon kan frembringe. Det gjelder ikke minst høyt i fjellet, der den tynne luften, det vide utsynet og avstanden til sivilisasjonen kan skape en subjektiv følelse av letthet til tross for fysisk anstrengelse, overblikk midt i tåken og disen og ro midt oppi de harde vindkastene.

Den konfusianske filosofen Xunzi (3. årh. f. Kr.) sa det slik:

Hvordan kan mennesker kjenne Veien? Gjennom sinnet. Og hvordan kjenner sinnet den? Gjennom åpenhet, enhet og stillhet. Sinnet fylles alltid, men har også det vi kaller åpenhet. Sinnet er alltid delt, men har også det vi kaller enhet. Sinnet er alltid i bevegelse, men har også det vi kaller stillhet.

Tross sin frykt for de demoniske tanker ville ørkenfaderen Evagrius vært enig: Sinnet faller aldri helt til ro, det er alltid i bevegelse, men den stillhet man skal søke, er av en annen dimensjon, og kan være nærværende tross all mulig liv og røre. Denne dimensjonen av stillhet forutsetter verken fravær av lyd eller fravær av tanker, men kan være til stede midt i stormens øye eller i ekkoet fra et tordenskrall. Den befinner seg på grensen mot det ikke-fenomenelle, siden den ikke først og fremst fanges av intellektet, ei heller av emosjonene og ikke engang av våre fysiske sanser. For å gripe denne siden ved tilværelsen må vi utvikle en evne til å oppfatte ting intuitivt snarere enn sansemessig, emosjonelt eller intellektuelt.

Ordet intuisjon brukes her annerledes enn i vanlig dagligtale og i filosofisk terminologi. Både i dagligtale og blant filosofer betegner intuisjon gjerne en umiddelbar kunnskap som man ikke kan forklare som resultat av tanke, følelse eller sansning. Jeg vet at jeg vet det, men vet ikke hvordan jeg vet det. Den meditative intuisjon har noe av den samme umiddelbarheten ved seg, men peker ikke primært mot en sannhet som kan formuleres i ord, men mot sider ved tilværelsen som aldri vil nå samme type sikkerhet. «Det skal man ane», som Knappestøperen sier til Peer Gynt.

Det finnes mange former for meditasjon. I religiøse former mediterer man gjerne over et bestemt innhold, for eksempel et skriftsted, en bønn eller et dogme. Men selv her stopper ikke meditasjonen ved den intellektuelle forståelsen. Man skal i henhold til ørkenfedrene «drøvtygge» innholdet til det blir mer og mer innforlivet. Det får da også en emosjonell dimensjon, og det kan gjennom visualisering og fantasi også knyttes til sansene. I tillegg kan det begynne å peke i retning av en dimensjon ut over tanke, følelse og sansning: den intuitive. Det er da meditasjonen får liv.

Noe tilsvarende gjelder meditasjon over en bestemt følelse, for eksempel kjærlighet. På det mest overfladiske plan kan dette bli en form for selvsuggesjon, der man nærmest overtaler seg selv til å føle kjærlighet for personer man i utgangspunktet har langt mindre til overs for. Men i den grad slik meditasjon kobles til en mer intuitiv dimensjon, blir den ikke lenger en form for stemningsmakeri, men snarere en måte å finne frem til i egen bevissthet en slags dypere empati med hele tilværelsen, i ytterste forstand kanskje både mennesker, dyr, planter og ting.

Acem-meditasjon bygger verken på tanke eller følelse, men har utgangspunkt i sansningen av en lyd. Når man lærer metoden, gjentar man lyden først høyt med taleorganene og hører den med ørene, men når man senere mediterer, blir denne fysiske sansning til et indre sanseinntrykk. Man «hører» lyden slik man kan høre en sang inni seg. Etter hvert kan denne formen for mental sansning bli stadig mer subtil, ikke minst hvis man også praktiserer lange meditasjoner på retretter. Koblingen til taleorganer, ører og kroppslige rytmer som pust og hjerteslag kan bli stadig mindre fremtredende. Man lytter med sinnet, ikke med øret, og med deler av sinnet som i stadig mindre grad er koblet til kroppen og den fysiske virkelighet. Dette åpner for persepsjon av en annen side ved bevisstheten, og av tilværelsen i det hele tatt. De delene av sinnet som har intuisjonen som sin erkjennelsesform, vekkes gradvis til live.

Denne oppvåkning kan styrke sensitiviteten for mer subtile psykologiske og emosjonelle impulser både i en selv og andre. Evnen til introspeksjon og til empati øker. Men først og fremst styrkes sensitiviteten for den stillheten og det lyset som kan prege bevisstheten når man nærmer seg noe av dens kjerne. 

Denne intuitive åpning kan skje i meditasjon med lukkede øyne, men kan også leve som en klangbunn for samværet og samtalen med andre. Den kan bidra til å åpne og bearbeide våre grunnleggende strukturer for opplevelse og handling og kan til syvende og sist virke inn på alle sider av livet, på vår «væren i verden» – hvis vi lar den forme oss.