For mye påfyll?

Skrevet av Vilde Drageset Haakensen

Etterpå skulle de skrive ned sin reaksjon på det å sitte i stillhet som del av et forskningsprosjekt. Noen sa det føltes godt, men relativt mange noterte også at det var «kjedelig» eller «frustrerende å møte egne tanker». Hensikten med prosjektet var å fokusere på hva stillhet gjør med oss.

Forventningsbrudd

Forskningen var del av doktorgradsarbeidet til psykolog Olga Lehmann. I tillegg til å teste studentenes reaksjon på stillhet, var det et klart brudd med forventninger. Når du kommer til en forelesning, forventer du at noen skal fortelle deg noe. På samme måte brøt komponisten John Cage forventningen da han fremførte stykket 4’33’’, som er stillhet i 4 minutter og 33 sekunder. (Stykket er for øvrig fremført av flere orkestre og til og med av Frank Zappa!).

Både Lehmann og Cage var interessert i våre reaksjoner når forventningene ble brutt, men også hva det gjør med oss å sitte alene i stillhet med kun våre egne tanker til adspredelse.

Hva skjer når vi sitter i stillhet på en forelesning eller en konsert? Jo, tankene vandrer, og følelsene dukker opp. Vi kan se rundt på de andre som sitter der, men det er få inntrykk utenfra, lite som underholder, vi er overlatt til oss selv. Noe i oss søker og trenger en type stillhet der tankene får slippe fri, mens andre deler av oss velger å fylle opp. Samfunnet vi lever i, stimulerer en ytre rettet aktivitet mer enn stillhet og introspeksjon. I denne artikkelen brukes stillhet om situasjoner uten ytre stimuli, der mennesket blir overlatt til seg selv og egne tanker. 

Tankevandring

Tankene vandrer enten du gir sinnet fri eller ei. De vandrer selv om du jobber med noe konkret, hører på radio eller ser på film.  Når du konsentrerer deg mye eller blir veldig engasjert, vandrer de mindre. Da skulle man kanskje tenke at tankene får vandret fra seg uansett? Likevel viser flere studier at tankevandring har mange gunstige virkninger og bør legges til rette for. Dette er det skrevet mye om i boken The Power of the Wandering Mind. 

En studie som viser viktigheten av tankevandring, ble utført av forskere ved Carnegie Mellon University (Morewedge og Giblin) og Harvard Business School (Norton): De trakk personer tilfeldig til å tenke spontant eller logisk i ulike situasjoner. Alle situasjonene viste at tanker oppstått spontant tillegges større betydning enn aktivt/logisk produserte tanker, og at de også får større innflytelse på vår handling. Dette er kanskje noe av grunnen til at Olga Lehmann sier at stillhet er nødvendig for å ta gode avgjørelser og for å skape gode relasjoner. Vi mister noe hvis vi overser de tankene og følelsene som kommer spontant, eller hvis vi ikke gir dem rom i det hele tatt. 

Spontane, repetitive tanker avskrives ofte som bortkastede. Tenk deg hvordan du igjen og igjen tenker på sønnen din, som er innesluttet, og som du er engstelig for. Eller kanskje de gjentagende tankene surrer rundt en situasjon på jobben, du er urolig for et stort prosjekt du har ansvaret for, der det er mange usikkerhetsmomenter som gjør det vanskelig å lykkes. Tankene tar plass og stjeler energi og føles bortkastet. Likevel: Kan det komme noe ut av det? Ja, mener forskerne Bernard Baars (San Diego) og Kalina Christoff (University of British Columbia). Dette er nødvendig for «livsrelevant problemløsning og læring» (Baars, 2010) og for å «integrere tidligere erfaring med nåværende følelser og bekymringer» (Christoff, 2011). Forskerne omtaler to ulike strategier for å ta beslutninger (som kan brukes separat eller i kombinasjon): Logisk tenkning, der vi veier for og mot og konkluderer deretter. Den andre strategien ligner det vi kaller intuisjon, og det er viktig å gi nok tid og å tillate det ubevisste å fordøye problemstillingen ved å «sove på det» eller å «la det surre i bakgrunnen». Disse to tilnærmingene ble også beskrevet av Sigmund Freud, som uttalte: «Når jeg tar en lite viktig avgjørelse, har jeg alltid funnet det hensiktsmessig å vurdere for og mot. I viktige saker bør imidlertid avgjørelsen komme fra det ubevisste, fra et sted i oss selv»

Hva bidrar de spontane tankene med i læring, problemløsning og beslutninger? Når sinnet får bevege seg spontant, slipper også det til som ellers ikke får plass. Kanskje er det erfaringer og følelser vi bærer med oss, som har betydning for situasjonen vi står i, men som det bevisste i oss ikke forholder seg til? Ved at disse ubevisste elementene blir med i beslutningsprosessen, blir det færre negative overraskelsesmomenter senere. Vi har, på et ubevisst plan, allerede tatt det med i betraktning. Kanskje har du søkt en ny jobb der alt virker perfekt. Jobbinnholdet interesserer deg, det er en bedrift som leverer godt, er ledende i sitt felt. De som jobber der, fremstår som vellykkede og dynamiske. Likevel kan det være noe der som noe i deg reagerer på. Er det noe med kulturen som virker lite støttende, mer kniving enn samarbeid? Er det noen av personene som har noe til felles med noen du har dårlig erfaring med fra før? Slike mer vage følelser kan lett overses, men kan vise seg å bli betydningsfulle for hvordan arbeidshverdagen i den nye bedriften blir.

Et annet element er at det ubevisste kan se sammenhenger og løsninger som vi overser med vårt logiske resonnement. Mange har opplevd at gode idéer på kjente problemer kommer når man går på tur eller mediterer, og ikke nødvendigvis når man sitter på jobb og prøver å løse det. Det er ikke tilfeldig at Arkimedes ropte “Eureka!” i badekaret og ikke ved skrivebordet. 

Et akselerert samfunn gir lite rom for stillhet

Likevel er det i dagens samfunn mer som drar oss i retning av å fylle opp, slik at det blir mindre plass til de spontane tankene. De kanadiske forskerne Isabelle Fortier og Mariana Castellanos Juarez er opptatt av at dagens samfunn (som de kaller hypermoderne) er akselerert – der individer omdannes til entrepenørprosjekter styrt av idealer om effektivitet, produktivitet og selvrealisering. De sier at når alt er mulig, og hver og en bærer ansvaret for at livet er vellykket, blir det enda viktigere å gjøre alt for å lykkes og realisere oss selv. Energien kanaliseres til ytre aktivitet heller enn stillhet. Jeg vil ikke argumentere for passivitet, det å virkeliggjøre seg selv innebærer for de fleste en god porsjon aktivitet og utadrettet handling. Likevel er det interessant hvordan idealene og samfunnet stimulerer visse sider av oss (det som søker ut mot aktivitet, prestasjon, argumentasjon) og ikke andre (det som søker mot ro, forsoning, aksept). 

Kjedsomhet

Mange kjenner igjen at det er lettere å velge aktiviteter som fyller opp i sinnet, enn å velge stillhet. Hva er det som gjør stillhet problematisk for oss? Kjedsomhet er kanskje det enkleste svaret. For et sinn som er vant til sterke, ytre stimuli er det kjedelig når de uteblir. Sinnet er ikke ‘tunet inn’ på å følge egne bevegelser, men vant til å styres av det ytre. Vi er blendet av aktivitet, slik at vi ikke ser det som rører seg på et stillere plan. En parallell kan være når vi har gått en lang skitur i strålende sol i det snøhvite fjellet. Med en gang vi kommer inn i den mørke hytta er vi fortsatt blendet av sola, vi ser knapt døra inn til stua. Etter noe tid venner vi oss til mørket og begynner å se hva som er der inne. Litt slik er det for oss å skifte fra oppmerksomhet på ytre stimuli til varhet rundt indre bevegelser. Det er en overgang, men med litt trening blir det lettere for oss å være åpne for det sinnet har å by på.

Denne omstillingen til en sensitivitet innover er viktig i meditasjon, men også for følelsen av forankring i livet og for kreativitet, som i stor grad er åpenhet for egne impulser og ideer. og for sensitivitet utover i kontakten med andre.  

Valgparadokset

En gruppe studenter deltok i et forsøk der de skulle få et bilde som premie for deltagelsen. Halvparten av studentene fikk utdelt et bilde uten å få velge. Den andre halvdelen fikk velge mellom flere ulike bilder. Det viste seg at den gruppen som ikke fikk velge bilde, var mest fornøyd med bildet de fikk. Faren med økt valgfrihet er at vi tviler mer på det vi har valgt, og at vi risikerer å bli mer kritiske til det. Hadde det kanskje vært bedre hvis vi hadde valgt noe annet?

En bivirkning av det moderne menneskets frihet er dette som Olga Lehmann har formulert som et valgparadoks. Jo flere valgmuligheter vi har, desto mindre fornøyd blir vi med den endelige løsningen.

Valget blir ikke enklere av at det er uendelige mengder informasjon tilgjengelig. «Tenk deg for 200 år siden», sier Lehmann. «Da giftet du deg med nabogutten. Nå har du hundrevis av tilgjengelige profiler og titalls dater å velge mellom.» Når valgmulighetene er så store, er det vanskeligere å slå seg til ro med det man valgte. Det er alltid noe som kan være bedre. Dette øker muligheten for indre uro og angst.

Usikkerhet

I stillheten, med færre ytre inntrykk, blir vi overlatt til oss selv. En av de tingene vi møter på vår vei inn i stillheten, er vår egen usikkerhet. Går jeg riktig vei i livet? Har jeg valgt riktig utdannelse, partner? Klarer jeg å fullføre studiet eller prosjektet? Blir jeg inkludert og akseptert? Usikkerheten melder seg i forhold til alle arenaer der vi måler oss selv. Det gjelder ikke lenger bare karriere, men også venner, sport, kropp, familie og interesser. Hvem må jeg være for å være et vellykket menneske?

Ikke noe er så vanskelig som et truet selvbilde. Og usikkerhet rundt hvordan vi er og lever, oppleves ofte som en trussel. Hvis jeg har valgt feil, blir jeg en ulykkelig person. Hvis jeg ikke mestrer det livet jeg har valgt, er jeg en fiasko. En slik indre uro er ofte dårlig definert, men ikke desto mindre ubehagelig å kjenne på. På mange måter kan stillheten bli som en Rorschach-test, der vi alle kan legge inn det som uroer oss selv, men også det som gleder. 

Gode relasjoner

Stillhet er ikke bare viktig for å bli kjent med oss selv, men også en forutsetning for å etablere gode relasjoner.

Olga Lehmann er opptatt av at et av våre sterkeste psykologiske behov er en følelse av tilhørighet og samhold. Dette oppleves gjerne gjennom dype relasjoner til enkeltmennesker rundt oss. Samtidig som økte muligheter gjør at vi stiller høyere krav til oss selv, ser vi en fragmentering av det sosiale rom. Der ungdommen før møttes ute uorganisert, rapporterer flere nå at mye av det sosiale foregår på sosiale medier og at uorganisert samvær tidvis også kan være «kleint». For å kunne koble seg på andre følelsesmessig er det til stor hjelp å kjenne seg selv. Stillhet er en viktig måte å bli kjent med og utforske eget sinn og finne en forankring i seg selv (se artikkelen Meditativ stillhet). Sensitivitet tilegnet gjennom stillhet gjør også at vi evner å se andre der de er.

Der tid til stillhet og sensitivitet innover stimulerer evnen til å koble seg på andre, vil også samspill med andre hjelpe oss til å forstå oss selv bedre. I møtet med andre ser vi egne reaksjoner og tolkninger av verden, og de sier noe om hvem vi er.

Både mangel på stillhet og lite tid til virkelig sosial interaksjon vil kunne vanskeliggjøre etableringen av dypere relasjoner, de relasjonene du føler at du kan være i uten å måtte prestere og forstille deg, der du hører til og kan slippe deg selv inn i kontakten med en annen. Kjenner du ikke ditt eget behov for kontakt, vil du være dårligere på å knytte deg til andre. Tåler du ikke din egen sårbarhet eller usikkerhet, vil du tåle møtet med både deg selv og den andre dårligere når du møter den andre på følelsesplan for å skape en dypere tilknytning. Dette underbygges også av Lehmanns forskning.

Er tankestrømmen ubehagelig?

I en studie ble forsøkspersonene ble bedt om å sitte alene i et rom i 6-15 minutter uten å gjøre noe og uten ytre distraksjoner. Så ble de spurt om opplevelsen i etterkant. Konklusjonen var at de fleste ikke likte å sitte i stillhet med sine egne tanker. Noen jukset og satte på musikk. Mange foretrakk andre aktiviteter hvis de fikk muligheten (musikk, surfe på nettet, lese). Enkelte valgte til og med å gi seg selv ubehagelige sjokk underveis i forsøket, noe som ble brukt for å understreke hvor ubehagelig det er å sitte alene med egne tanker. Ubehaget ved å sitte i egne tanker kan forklare vårt behov for kontroll, blant annet gjennom øvelser som mindfulness, mener forskeren Timothy Wilson og hans kolleger som publiserte studien i det prestisjetunge tidsskriftet Science i 2014.

Keiran Fox og flere kolleger fra Universitetet i British Columbia analyserte de samme dataene, kom imidlertid til en annen konklusjon. De påpekte at gjennomsnittlig svar fra forsøkspersonene på tre ulike skalaer var “somewhat enjoyable”, “somewhat entertaining” og “somewhat boring”. De fleste (57%) gav ikke seg selv noe sjokk, og kun 31% valgte å gi seg selv flere enn ett sjokk. De konkluderer med at selv om det å sitte i egne tanker synes mindre fristende enn å gjøre valgfrie aktiviteter, kan man ikke bruke studien til å si at forsøkene viste at det generelt er ubehagelig. Dataene viser at tankevandring kan oppleves ulikt, og dette forringer ikke de gunstige effektene av tankevandring, konkluderer i en artikkel i Frontiers in Psychology i 2014.

Kanskje er heller ikke spørsmålet om det er behagelig å sitte i egne tanker så viktig. Annet enn til å hjelpe oss til å forklare hvorfor vi velger det bort. Der var forskningsgruppene enige: Det finnes aktiviteter vi gjerne velger fremfor å sitte alene med tankene. Ikke overraskende, og kanskje i seg selv nok til å delvis forklare hvorfor vil fyller opp når vi har muligheten til det. 

Et møte med våre lave selvbilder

De lommene av stillhet vi lager for oss selv, byr på en pause, rekreasjon, men også mulighet for refleksjon. Når ytre inntrykk er fjernet, blir det ikke tomt i sinnet. Hvordan vi møter det som melder seg i sinnet, vil henge sammen med våre ulike selvbilder, og stillheten kan dermed bli et møte med oss selv. I Acem-meditasjon ser vi selvbildene ved at gjentagelsen av metodelyden blir påvirket av våre reaksjoner på den spontane tankestrømmen. Hun som er opptatt av å gjøre det riktig, og som mest av alt frykter å gjøre feil, vil kanskje anstrenge seg for å ikke miste metodelyden idet hun blir fanget av spontane tanker. Et slikt instrument har vi ikke når vi bare sitter og lar tankene flyte utenom meditasjonen. Hva som melder seg i sinnet, vil likevel være preget av hvordan vi ser på oss selv, hva vi er urolige for, hva vi lengter etter osv.

Diskusjon med andre rundt vanskelige indre forhold er viktig, enten man velger sosiale eller profesjonelle relasjoner til dette. Det kan også hjelpe oss til å forstå mer av de irrasjonelle valgene vi gjør. Hvorfor velger jeg bort enkelte situasjoner på jobb eller i sosiale sammenhenger? Kanskje henger det sammen med hvordan nettopp disse situasjonene vekker enkelte lave selvbilder i meg. Dersom jeg, gjennom stillhet som for eksempel meditasjon, har klart å slippe til og blitt kjent med de dårligere selvbildene, vil det også være lettere ikke å bli så styrt av dem ute i livet. Slik utforskning av indre landskap er sakte prosesser som krever tid. Samtaler kan hjelpe oss til å forstå de indre sammenhengene bedre. Dette er også en av grunnene til at veiledning er et sentralt element i Acems meditasjonspedagogikk og en viktig del av Acems meditasjonsretretter. Kanskje er muligheten for nære samtaler om det som rører seg i sinnet, en av grunnene til at det å ha noen (gjerne få) sosiale relasjoner er noe av det som beskytter mest mot psykiske plager. 

Det skumle dypet

Enkelte er redd for at sinnet bærer på et mørke som er farlig å slippe til. Vil vi være i stand til å takle det vi møter, hvis vi åpner opp for mer av vårt indre? Mentale reguleringsmekanismer hjelper oss til å porsjonere ut det som melder seg i sinnet til det vi er klare for å ta imot. Personer som står i dramatiske livssituasjoner med tap av nære personer, skilsmisse, sykdom eller lignende, vil ofte ha sinnet fylt av sorg og sinne i lange perioder. Likevel vil de fleste oppleve en lettelse ved å la disse stemningene få spille seg ut og slippe å kjempe for å holde dem unna. Slik kan trykket av det vonde lette noe over tid. For et fåtall av personer med psykiatriske lidelser og med svak ego-struktur kan det være greit å begrense tiden til fri tankestrøm, hvis man merker at det stimulerer et dårlig skille mellom fantasi og virkelighet. Personer i denne situasjonen følges gjerne av behandlere som kan hjelpe dem til å regulere dette.

Bøygen

For å velge stillheten er paradoksalt nok både å velge et møte med seg selv og å våge å slippe seg selv. Hvordan vil det vi møter, måle seg mot de krav og forhåpninger vi har til oss selv? Hvordan tåler vi å være i våre lave selvbilder når de melder seg? Våger vi å slippe investeringen i de lave selvbildene? «Gå utenom», sier Bøygen i Peer Gynt. Og det gjør vi gladelig og velger noe der ute som fyller opp. Like fullt, for å etablere grunnleggende allianse med oss selv og med andre, må vi tåle å stå i det som kommer, gå gjennom i stedet for å gå utenom. Der Peer bruker et langt liv på å finne ut hvor han er «seg selv i grunden», kan vi møte og utforske dette selvet i stillheten, ved å våge å være der selv om det vi møter også er preget av den uro som lever i våre sinn. Selv om noe i oss kan vegre seg, er opplevelsen at det å slippe til er lettende. Mange opplever at det å ha både en teknikk og et miljø der man kan dele erfaringene, er til hjelp i denne prosessen. Ved å være nær oss selv, er det også lettere å koble oss til andre på et dypere nivå, der også de kan være på en måte som rommer uroen i deres liv.