Når legene trår feil

Da jeg fikk den alvorlige diagnosen, ble jeg irritert: Hvorfor gå rundt grøten? Hvorfor fikk jeg så lite opplysninger? Selv fem år etterpå var jeg mest opptatt av hvordan legen hadde sviktet.

Før jeg ble pensjonist for 6 år siden, var jeg sjelden hos lege. De siste årene har jeg vært en storforbruker av det norske helsevesenet. Prostatakreft. To proteser - en hofte og et kne. Krystallsyke. Krokfinger. Hjerteflimmer og hull i hjerteklaff. Dessuten nevropati, dårlig balanse og droppfot, dvs. styrken i den ene foten sviktet pga. nerver som ligger i klem i ryggen.

Det var for 5 år siden jeg fikk diagnosen prostatakreft. Beskjeden kom som et sjokk. Jeg kreft, prostatakreft? Det var jeg totalt uforberedt på. Fastlegen mente at en PSA-verdi på 8 ikke var grunn til bekymring. Min legedatter var av en annen oppfatning og sendte meg til flere undersøkelser. Det ble funnet to aggressive svulster som lå slik til at det var fare for spredning.

Da jeg var til utredning for kreft, hadde jeg vanskelig for å gå inn i følelsene. På vei til konsultasjonene var jeg gjerne oppstemt. Antakelig et forsvar mot å kjenne på frykten.

Da den endelige dommen falt, reagerte jeg med godt kamuflert irritasjon mot legen som ga meg beskjeden. Hvorfor kunne hun ikke si det som det var, men gikk rundt grøten slik jeg opplevde det? Først da jeg spurte om jeg hadde kreft, bekreftet hun det. Hun brukte mye tid på å forklare at sykehuset hadde gjort en grundig undersøkelse og vurdering. Greit nok, men det ble lite tid til å snakke om hvordan det var for meg å få denne beskjeden. Jeg følte meg dårlig ivaretatt.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å bytte fastlege. Det var han som ikke slo alarm.

Legene anbefalte operasjon, dvs. fjerne prostata selv om det antakelig ville føre til ereksjons - svikt, redusert testosteronnivå og inkontinens. Bedre det enn å dø av kreft, tenkte jeg. Alternativet var strålebehandling med usikkert resultat og bivirkninger. To bekjente som i samme periode hadde fått prostatakreft med spredning, var alvorlig syke og døde ikke lenge etter. Så jeg var ikke i tvil, jeg måtte opereres fortest mulig.

Jeg følte behov for å snakke mye mer med legene enn de hadde tid til å snakke med meg. Derfor snakket jeg mye med venner som hadde fått samme kreftdiagnose. Bl.a. spurte de om hva min Gleason score var. «Gleason score, hva er det?», spurte jeg i min uvitenhet. Mål på hvor aggressiv kreften var. Jeg ringte sykehuset og fikk vite at den var 9 på en skala fra 1 til 9, altså maksimalt aggressiv. Min frustrasjon over helse vesenet ble ikke mindre av dette. Hvorfor ble jeg ikke fortalt dette da jeg fikk kreftdommen?

Selv 5 år etterpå, da jeg ble med i en gruppe hvor vi snakket om hvordan alvorlig sykdom hadde virket på oss, var jeg aller mest opptatt av hvordan legene hadde sviktet: Fastlegen som ikke hadde varslet om faren, enda min PSA lå langt over grenseverdien. Og aller mest om legen som ga meg beskjed om diagnosen: Hvorfor hadde hun gått rundt grøten? Hvorfor hadde hun ikke gått rett på sak? Hvorfor ga hun meg ikke flere opplysninger? Hvorfor fikk jeg ikke mer tid til å drøfte med henne? Irritasjonen og misnøyen var der ennå.

Gjennom samtaler i gruppen har jeg gradvis innsett at jeg hadde fortrengt mye følelser, og heller latt min frustrasjon gå ut over bl.a. helsevesenet, som tross alt hadde hjulpet meg. Frustrasjonen var nok også preget av fortrengte følelser etter at min bror som hadde Alzheimer gikk bort like etter at jeg ble kreftoperert. Det innså jeg først flere år senere.

Hvordan jeg har det nå? Nå fire år etter viser PSA-verdiene ingen indikasjon på kreft. Jeg er klar over at det ikke er noe garanti for at jeg ikke kan få kreft igjen, men føler meg likevel lettet og håper at min tid som kreftpasient er over. Og ikke kan de finne noen feil på hjertet mitt, bortsett fra en ubetydelig lekkasje i en klaff. Så det er mye å være takknemlig for. Men samtidig skuffelse over at ikke alt fungerer som før, selv om legene sier at kneoperasjonene var vellykket. Jeg kan gå greit, riktignok noe langsommere enn før og med et visst ubehag. Men jeg kan gå tur, noe som er viktig for meg. Inkontinens er noe dritt, men til å leve med.

FORTRENGNING HAR EN PRIS

Fortrengning gir beskyttelse, men den har også sin pris. Med operasjonene på avstand, og gjennom samtaler, forstår jeg mer av mine egne reaksjoner: Depresjon, irritasjon, tilbaketrek ning. I perioder har jeg følt behov for å isolere meg fra venner og familie, uten at jeg så noen god grunn til hvorfor. De skjønte det heller ikke og opplevde meg som avvisende.

Å jobbe med dette temaet har hjulpet til å få bearbeidet følelser knyttet til det jeg kaller at kroppen går i stykker. Og å snakke mer inngå ende med venner. Det er lag på lag med følelser, flere runder med samtaler som skal til for at de emosjonelle bindingene kan gi slipp. Et stort sprang var det da jeg deltok på en to-ukers meditasjonsretrett. Der dreide mye av samtalene jeg var involvert i om hvordan var det å være meg etter det jeg hadde vært gjennom de siste årene og hvordan jeg har det nå. Det var tøft å få direkte, åpne og ærlige spørsmål om hvordan det var å få kreft og redusert funksjonsevne. Og det var forløsende å bli møtt med empati og forståelse, når jeg selv var fanget i oppblåst selv kritikk og var preget av kontakt med tidligere fortrengt angst.

I tiden etter retretten virket det som om noe i meg hadde sluppet taket. Jeg følte meg gladere enn jeg hadde gjort på lenge.

Produkter

Dyade 2020/03 Hvem blir vi når vi blir syke?

 

Relaterte artikler

Ok