«Jeg har det fint!»

SUNN, FRISK OG SPREK?

Jeg har alltid sett på meg selv som sunn, frisk og sprek. Da jeg for åtte år siden fikk prostatakreft, var det totalt uventet. Selv om jeg fulgte opp med tester fordi min far døde av prostatakreft etter 17 år med hormonbehandling.

På jobben ville jeg være åpen, og sendte epost om at jeg hadde fått prostatakreft og at jeg skulle få hormonbehandling som kunne gi redusert energi. Det ga en glede å gjøre mange oppmerksomme på kreften. Jeg ble synlig og følte jeg var tøff med åpenheten.

Da tiden kom til stråling, gikk jeg til Radi - umhospitalet tidlig om morgenen, fikk stråling og gikk videre til jobb. Og gikk hjem igjen etter halv dag på jobben, en tur på 40 minutter opp bakker. Jeg følte meg kjekk som tok dette på strak arm. Etter behandlingen var jeg friskmeldt. Det var 95% sjanse for å overleve etter 5 år. Jeg hadde ikke tenkt å være blant de 5% som døde. Livet var normalisert og jeg hadde det fint. Jeg kjente ikke på bekymring om ny kreft.

NY OVERRASKELSE

Seks år senere kom en ny overraskelse. I to uker fra julaften gikk jeg med forstoppelse. Etter sterkt påtrykk fra fastlegen kom jeg til slutt inn på sykehuset. På operasjonssalen fleipet jeg med leger og sykepleiere og var trygg på at alt ville gå bra. Det viste seg å være kreft i tykktarmen. 2/3 av den ble fjernet.

Det gikk infeksjon i operasjonssåret og jeg ble dårlig. Store doser antibiotika tok etter hvert knekken på infeksjonen. I flere uker lå jeg på sofaen hjemme og halvsov og hørte på Bach. David Fray var en følsom pianist jeg kunne høre på igjen og igjen. Min kone var engstelig, om - sorgsfull og nær.

Mye muskler og energi forsvant i løpet av åtte uker i sykeseng og på sofa. Langsomt begynte jeg å bruke kroppen. Gå små turer. Morgenyoga og enkle styrkeøvelser. Forbausende raskt kom kroppen i gang og formen ble bedre. Etter hvert ble jeg ivrig og trente hardere.

Jeg har alltid tatt minst 40 pushups om mor genen. Det var et mål jeg nådde etter få uker. Jeg sprintet ikke like raskt på tredemøllen som tidli gere, men var ikke langt bak. Jeg koste meg med familie og venner. Nøt våren som viste sin livs kraft i fuglesang, blomster og lysegrønne blader. Livet var herlig! En tøff periode var tilbakelagt. Ingen spredning av kreft. Noen problemer med tarmsystemet. Men jeg gledet meg over livet. Når noen spurte meg, svarte jeg igjen lett at «Jeg har det fint».

VENNER SOM STUSSER

Flere venner stusset over mitt lette humør, og minnet meg på at jeg hadde hatt en alvorlig sykdom. Var det noe jeg holdt unna, når jeg bare så gledene i livet og ikke kjente på det som kunne ødelegge meg innenfra?

Jeg hørte hva de sa, men klarte ikke å kjenne det. Var det en usynlig indre fiende jeg burde forholde meg til? Kunne kreften få overtaket hvis jeg neglisjerte den? Med hodet kunne jeg forstå at jeg var god til å fortrenge følelser.

Mens jeg var student deltok jeg i en kom munikasjonsgruppe og fikk et spørsmål om hva jeg følte. Følte? Hva skulle jeg føle? Ikke var jeg glad, sint, deprimert eller trist. Jeg ble svar skyldig. Her var noe totalt ukjent for meg. Heldigvis kom jeg i et miljø der man satte ord på følelser. Dessuten fikk jeg etter hvert en kone som mer enn gjerne snakket om følelser. Vi kunne ligge i timer i sengen og snakke. Gjerne etter krangler som vi hadde en del av. I krang lene fikk jeg også utløp for sinne. Så det var jo noe godt ved det også. Og vi ble nesten alltid forsonet etter noen timer.

ALDRI LEI MEG

På en meditasjonsretrett mye senere skjønte jeg at min mor ikke taklet at jeg var lei meg eller sint. Hun måtte ordne opp i det som var ugreit. Ikke la meg kjenne på det, men få bort følelsene. Hvis jeg skadet meg, prøvde jeg å skjule det. En knust nese i fotballkamp skjulte jeg ved å begynne å bruke brillene jeg aldri hadde villet ha på meg.

I tenårene hendte det at pulsen sluttet å banke. Jeg kunne kjenne i håndleddet at det ikke var noen puls. Det skjedde gjerne i sengen, og jeg måtte bare ligge der og vente og håpe at hjertet ville slå normalt igjen. Jeg trodde jeg skulle dø, men sa ingen ting til noen. Hadde heller ikke panikk. Døde jeg, så døde jeg. Etter noen minutter startet igjen hjertet å banke slik at pulsen kunne kjennes. En lettelse! Jeg ville jo leve. Men sa aldri noe om dette til noen.

SMERTER I BRYSTET

Utpå høsten for et par år siden raket jeg løv i hagen og fikk noen merkelige smerter i brystet. De var ikke sterke hele tiden, men de var ukjente. Jeg nevnte det for min kone og jeg googlet for å se hva det kunne være. Rådet var å ringe 113 hvis man var usikker. Etter en kort samtale sendte de sykebil. Det hadde jeg ikke forestilt meg. Jeg ble intervjuet og EKG ble målt til normale verdier. Ikke noe alvorlig. De anbe falte meg for sikkerhets skyld å dra på legevakten for ekstra sjekk. Etter noen timer på legevakten med smerter og morfin, ble jeg sendt på sykehus uten diagnose.

Første etter et døgn med smerter og mer morfin fant legene ut at et hjerteinfarkt var på gang. Operasjon var det neste. Jeg fikk noen hyggelige samtaler med leger og sykepleiere før jeg lå inne på operasjonssalen. Legene blokket ut den tette blodåren og satte inn lange stenter i alle fire kransblodårene i hjertet. Jeg kunne følge med alt på skjerm og var imponert over tekno logien. Det var en glad og fornøyd mann som igjen kunne svare at «Jeg har det fint». Nå var hjertet friskere enn på lenge.

TRENING MED FRYD

Sykehuset hadde tilbud om opptrening etter hjerteinfarkt. Inspirerende fysioterapeuter lot oss ta i det vi orket. Jeg frydet meg over trenin gen og målte pulsen underveis. Jo høyere puls, jo mer fornøyd var jeg. Helst ville jeg vise at jeg var sprekere enn de andre på partiet. Det har vært viktig for meg hele livet. Som barn var det å være noe i flokken. Å være etterspurt på fotballaget eller slåball. Å vinne over andre i løp og hopp. Å kaste ballen lenger enn de andre. Selvfølelsen lente seg på at jeg var flink og at jeg var sprek. Mine foreldre? De ga meg mat og klær, og satte pris på at jeg var flink på skolen. Jeg var ikke klar over savnet av nærhet og følelser.

FLERE OVERRASKELSER

Året etter kom en ny overraskelse. Kreften i prostata hadde blomstret opp igjen. Jeg måtte få ny behandling. Heldigvis hadde urologen et forslag som passet meg bra: Ultralydbehand ling. Den var meget enkel og gjort i løpet av en dag, uten innleggelse og uten innvirkning på formen. Jeg var kjempefornøyd da legen viste meg MR-bildet før og etter behandlingen. Kreftsvulsten var død. Humøret kom raskt tilbake. Jeg var igjen overbevist om at jeg var kvitt kreften.

Verre var det med et brokk i arret etter tarm - operasjonen. Magen ble åpnet på ny og duk lagt inn. Jeg følte meg eldgammel etter ope - rasjonen. «Jeg føler meg som en 105-åring» sa jeg til en sykepleier jeg likte godt da jeg krøket meg bortover korridoren. «Du kan jo trekke fra 5 eller 10 år» var hans oppmuntrende respons. Så var det igjen 6 uker uten noen trening. Utrolig nok klarte jeg nok en gang å trene meg opp igjen. På vårparten løp jeg om kapp med vårt 16 år gamle barnebarn. En jente som trener ballett 6 ganger i uken og var raskest i klassen i 7. klasse. På 50 meter sprint kom vi likt i mål. Selvfølelsen ble bekreftet.

URO I MEDITASJON

Under meditasjon er jeg i kontakt med det jeg ikke forstår og ikke tar inn over meg. I lengre tid hadde jeg kjent en uro under meditasjon om etter middagen. Mot slutten av halvtimen kom jeg i kontakt med noe jeg bare ville skyve unna. Jeg visste at bearbeidelse bare ville finne sted ved å ønske det ukjente velkommen, eller i hvert fall tillate at det var der. Hadde uroen noe å gjøre 30 DYADE 03/20 Foto: Paolo Bendandi – Unsplash med angst for sykdom? Angst som jeg skjøv unna? Eller med min kamp for å bevare selvfø - lelsen og unngå følelsen av utilstrekkelighet?

I perioder var det krevende å sitte i rastløshe - ten. Men ubehag og rastløshet hindret meg ikke i å delta på retretter med lange meditasjoner. Når jeg er snill med meg selv og ikke tyr til presta - sjon, er jeg til stede med meg selv. Utilstrekkelig, men likevel til stede. Med en ro jeg undrer meg over med så laber egeninnsats. Det eneste jeg gjør som stemmer med oppskriften på riktig medita - sjon er at jeg tillater det ufullkomne å være slik. Er det slik jeg kan forholde meg til mine usynlige farlige sykdommer? Kommer jeg nærmere mine følelser uten å miste humøret på den måten?