Av Borghild Glosimot
Mitt første møte med yoga var i 2000. Det dukket opp et tilbud på mitt lokale treningssenter, og jeg ble anbefalt dette som et supplement til styrke- og kondisjonstreningen jeg ellers bedrev.
Jeg ble introdusert for en treningsform som hadde et annet fokus enn det jeg var vant til. I salen var det dempet belysning, ofte levende lys, noen ganger musikk og instruktøren snakket alltid med dempet stemme. En behagelig atmosfære. Vi lå på hver vår matte og fikk instruksjoner i å puste slik at lydene minner om lyder fra havet. Med ett var jeg midt i en ny og spennende verden.
Lenge var jeg fornøyd med instruksjonene som ble gitt og at det alltid var rom – bokstavelig talt – for alternative øvelser hvis noen hadde "vondter" eller andre begrensninger. Det ble undervist i mange yogaretninger, slik at takhøyden var stor for ulike syn og opplevelser. I det hele tatt var det lav terskel og nokså avslappet.
Timene var preget av ro og stillhet – på tross av at det ikke ble satt ord på mye av det som for mange antagelig rørte seg på innsiden. Etter timene følte jeg meg likevel alltid avspent, avstresset og balansert. I mitt indre var jeg også roligere.
Forførende og tiltrekkende, men likevel mangelfullt
Opplevelsen av å være til stede i egen kropp var både spennende og krevende. Like fullt som jeg ble mer glad i meg selv, var det likevel noe som manglet, uten at jeg klarte å sette fingeren på akkurat hva. Jeg hadde bare en vag fornemmelse av at det var mer til yoga enn dette. På tross av god veiledning og oppfølging på positurer og retninger, var det likevel ingen som sa noe om det andre. I retrospekt ser jeg at det jeg utøvet var yogagymnastikk.
Etter hvert dukket det opp stadig nye elementer på markedet: nye yogaretninger og nye trender. Yogabølgen fra LA (USA) kom som en farsott inn i det norske markedet. Den introduserte yoga i varme rom, yoga fra en slynge i taket, par-yoga, sakte-yoga, styrke-yoga – kort sagt yoga for alle – men var det egentlig det?
I takt med at fitnessyogaen var et faktum, ble jeg gående og gruble. Var dette det alle skulle drive med for tiden? Var yoga trening eller var det noe annet? Hvorfor ble yoga plutselig trendy? Hvor ble det av det opprinnelige budskapet som jeg trodde yoga handlet om, nemlig å roe ned, øke oppmerksomheten og tilstedeværelsen? Ville det egentlig være mulig å henge med på siste skrik, og samtidig være til stede i kroppen?
Selv om jeg bejublet at omtrent alle jeg kjente gjorde yoga i lunsjen, kjente jeg også på et snev av ambivalens. I stedet for å lytte innover, opplevde jeg at fokuset var der ute.
Økt prestasjonspress
Ytre påvirkning førte til en streben etter ikke bare å bli flink, men flinkere. Jeg ville bli mykere, smidigere, mer balansert, klare mer, gå dypere. Som et resultat av at yoga ble allemannseie, oppsto det også et kompleks inni meg. Løsningen ble å dra på yogaretretter for å fordype meg. Prestasjonsfokuset lå på lur: kunne jeg bli enda mykere, komme lenger inn i stillingene, og ville jeg klare å bli enda mer i balanse? Inni meg var det en kime til usikkerhet. Var det noe jeg ikke hadde forstått?
Fordypningen ga mersmak, og jeg reiste på flere retretter. Pusten, fleksibiliteten og smidigheten ble bedre. Samtidig fikk jeg innsikt i yogaens mystikk: Jeg lærte språket og kodene – chanting, tente lys, nesehorn, props og så videre. Yoga var salgbart og i min lengsel etter innsikt, kjøpte jeg det.
Det var fremdeles noe som manglet. Igjen opplevdes min yoga som noe hul. Budskapet som ble forkynt, var utenpå. Det som skjedde inni meg, ble ikke satt ord på. Det fantes ikke språk for hva som skjer når fysiologien roes ned, og man kommer nærmere det som skjer på innsiden. Jeg følte meg overlatt til meg selv. Var det bare jeg som følte det sånn? Var dette en del av det å gjøre yoga som bare jeg opplevde? Det kunne ikke stemme.
Yoga som industri og masseturisme
Stahet og utholdenhet førte meg til nok en retrett. Der møtte jeg industriens bakside: I takt med yogaens inntog i den vestlige verden, var dette blitt big business. Jeg innså at hvem som helst kunne arrangere og drifte en yogaretrett – uavhengig av kvalitet og erfaring.
Yoga var rett og slett blitt turisme for massene med store pengesummer involvert. Deltagere på søken etter noe i seg selv ble møtt med uforholdsmessige lovnader. Yoga kan kurere sykdom! Yoga vil fri deg fra depresjon! Yoga vil gjøre deg tynn! Yoga ble en religion. Jeg satt igjen skremt, sint og frustrert. I mine øyne var dette sprøyt. Igjen kom opplevelsen av en hulhet som stemte dårlig overens med mine forventninger. Jeg ble i tvil om yogalæreren var kvalifisert til å undervise, da hun utviste svært liten relasjonell kompetanse, ei heller kunnskap om alternative øvelser for skader og så videre.
Etter disse erfaringene, ble jeg svært bekymret for om det er nok kvalitetskontroll der ute. Jeg vet det finnes mange dyktige og høyt kvalifiserte yogainstruktører, men som med alt annet som øker i volum og kvantitet, vil det alltid være en risiko for at det går utover kvaliteten.
Dette ble et vendepunkt for meg
Jeg trengte å ta yogaen tilbake til det opprinnelige. En venninne hadde praktisert klassisk, meditativ yoga hos Norsk Yoga-skole (NYS) over en lang periode, med Anne Thomte som instruktør og leder av skolen. Jeg luftet mine frustrasjoner med min venninne, og hun gjenkjente ikke dette der hun gjorde yoga. Jeg ble invitert til å prøve, og kom således i kontakt med NYS. På dette tidspunktet hadde jeg lært å meditere gjennom Acem slik at jeg kjente en viss tillit til Acem som organisasjon. Nok en gang fant jeg meg selv på vei til retrett, denne gangen til Lundsholm, Acems retrettsted i Sverige.
Ikke bare gjøre, men være
Yoga med NYS ble en annerledes opplevelse; jeg ble tatt med inn i en verden fri for musikk, mystikk og røkelse. Lundsholm var åpenbart en destinasjon yogapolitiet ikke visste om – her var det idyll på ekte, fritt for siste juicekur og andre trendy tilbehør. Instruksjoner ble formidlet på en måte som jeg hadde lengtet etter, og øvelsene utført i sakte og rolig tempo.
Langsom, jevn utførelse gjorde at jeg mestret å være til stede i bevegelsen. Heller enn prestasjonsfokus, opplevde jeg at klassisk, meditativ yoga åpnet opp sansene i meg.
Det jeg hele tiden hadde savnet fra min tilværelse som yoganomade, ble endelig verbalisert: Viktigheten av avslappet tilstedeværelse i øvelsene. Vent på deg selv. Aksepter at dette er så langt du kommer i øvelsen. Ikke strev etter å komme lengst mulig. Vær romslig med deg selv og lytt innover. Vi har ulike utgangspunkt. Alle på sitt nivå i sin kropp. Ikke bare gjøre, men være. Ikke bare utføre, men legge merke til. Ingen prestasjon, men aksepterende selvivaretagelse. Blikk innover.
Tempo ned, oppmerksomhet opp
Formålet med klassisk, meditativ yoga-praksis er å styrke kropp og sinn, men til forskjell fra andre former for yoga, er det et større fokus på det meditative. Det er mer uttalt. Vi strekker og gir muskler og sener en ikke anstrengt forlengelse, noe som gir en avspenningseffekt. I annen type yoga med mer fokus på å komme lengst mulig inn i en stilling, mister man lett avspenningseffekten, og utfallet blir annerledes.
Ingen hadde snakket til meg om yoga på denne måten før. Jeg ble henført og fascinert av det rene og enkle, spesielt fordi jeg under min tidligere yogautøvelse hadde trodd at jeg hadde vært til stede, når jeg egentlig ikke var det. Ledighet og oppmerksomhet førte til at jeg landet og ikke lenger følte på verken prestasjonspress eller å finne ut av hva som manglet. Svaret lå i meg, og foran meg.